Dorothy Parker: "Arrangement i svart og hvitt" Novellen "Arrangement i svart og hvitt" skrevet av Dorothy Parker tilhører sjangeren rasemotsetninger. Den foregår i1960-årene i USA da negrene ennå ble sett på som mindre verdt, med andre lover og rettigheter enn de hvite. Handlingen foregår i et selskap for en "farget" sanger Walter Williams, til stede er nesten bare "hvite" mennesker. En "hvit" kvinne pyntet opp med lyserøde fløyelsvalmuer i håret vil møte den fargete sangeren som hun gir uttrykk for å være så begeistret over. Hun sier hun ikke har den minste fordom mot negere. Men da hun blir presentert for ham holder hun på å forsnakke seg.
Temaet er de hvites holdning til fargede mennesker. Jeg tror forfatteren vil få sagt hvor vanskelig det er for en som er mot negere å skjule denne holdningen uten å virke "falsk". En kan ikke late som om en ikke har fordommer mot negere, det må komme "rett fra hjertet". En kan fort bli gjennomskuet ved å gi et overfladisk uttrykk for at en synes det er flott å være glad i negrer. Dorothy Parker har også i sine andre litterære verk hatt holdninger til fargede som hovedtema, i diktsamlingen "Enough Rope"(1928) var hovedtema krenkingen av de faregedes rett på et verdig liv. Hennes temaer er likeså aktuelle idag som da de ble skrevet, verdens undertrykkelse av fargede raser ser ikke ut til å avta med det første. For inntil kort tid siden var det mange steder i verden hvor fargede mennesker ikke hadde noen innflytelse i landet, hverken når det gjaldt rettigheter og lover eller stemmerett, de måtte bruke spesielle toaletter, gå på andre skoler, nytte andre butikker, bo i spesielle områder for fargede o.s.v. Jeg syns et godt eksempel var Sør-Afrika og de hvite styrernes umenneskelige behandling av negere.
Novellen er kronologisk bygget opp. Handlingen starter "in medias res", det vil altså si at vi blir satt rett inn i handlingen. "In medias res" gjør at vi slipper en lang innledning som "avslører" noe av handlingen eller mystikken. Overskriften virker som et lite frampek, en får en liten anelse om hva temaet dreier seg om. Hele handlingen dreier seg om en dialog som strekker seg over noen få minutter. Vi får et tilbakeblikk der denne hvite damen forteller hva hun fortalte om den fargede sangeren til mannen sin Burton som er fra Virginia, en av sørstatene. Dette tilbakeblikket gir mye opplysninger om miljøet og dets forhold til fargede. Vi får derfor et videre syn på deres holdninger til negere, og hva som er vanlig blant hvite. Slutten er veldig åpen, vi må tenke oss til hva som vil skje videre inn i framtiden. Dette typiske novelletrekket gjør at vi ikke glemmer novellens tema så lett, forfatterens tema griper større tak i oss.
Synsvinkelen er autoral, refererende. I denne "flue på veggen" synsvinkelen begrenser fortelleren seg til å bare beskrive det han kan se og høre. Vi får derfor vite personenes synspunkter i form av tale og handlinger, ikke gjennom tanker. Autoral, refererende synsvinkel gjør at vi som regel får stoffet på en større avstand, og blir mere tilskuere enn deltakere. Siden vi ikke får vite personenes indre tanker må vi gjette oss mer til holdninger og motiver. Vi må selv sette sammen personene og deres livsholdninger slik vi selv får inntrykk av at de er, vi får muligheter til å bruke fantasien vår. I "Arrangement i svart og hvitt" gjør synsvinkelen at det blir vanskeligere for oss lesere å oppfatte den "hvite" damens indre holdninger til negere. Det er ikke så åpenlyst hvorfor hun absolutt skal ha noen ord med denne sangeren og hvorfor hun så gjerne vil vise denne holdning til andre. Vi får ikke dette altvitende preget i denne novellen, dette gjør at uvitenhet og nysgjerrighet til personene trer mer fram som en sentral rolle for oss lesere.
Stiltonen er ganske vanlig, men har denne språkbruken om negere som var vanlig blant hvite i denne tidsperioden handlingen utspiller seg i. Vi har eksempler som da den hvite kvinnen sier: "Han har den gamle, kulørte barnepiken, vet De, den derre håndfaste, gamle niggermammaen som han er så forferdelig glad i". Denne språkbruken om negere gjør at vi spesielt føler den spente holdningen til fargede som var vanligere for en tjue-tredve år siden.
Handlingen spenner seg opp mot et høydepunkt da den hvite kvinnen blir presentert for den fargede sangeren som hun er så ivrig etter å få snakke med. Vendepunktet føler jeg er når hun ser Kathrine Burke og sier: "Jeg trodde hun var penere. Jeg hadde ingen anelse om at hun var så skrekkelig mørk". Hun har hele tiden sagt at hun ikke har noe imot negere og at de kan være pene for det om de har en annen hudfarge enn hvite, men da plutselig får vi vite at hun likevel er fiksert dette. Hovedpersonen er denne hvite kvinnen. Jeg føler den første setningen i novellen sier utrolig mye om hennes personlighet, "hun hadde pyntet opp platinahåret med lyserøde fløyelsvalmuer". Det lyse platinahåret og de lyse røde fløyelsvalmuene er et tegn på at hun er en representant for den ariske rase. Jeg får inntrykk av at hun elsker lyse farger, som er et symbol på de hvite menneskene. Ved at symbolet på begynnelsen som er en skildring av henne, blir kombinert med denne autoral, referende synsvinkelen må leseren bruke sin egen fantasi og tolkninger for å finne en sammenheng og mening med teksten. Forfatteren gir ikke svarene rett i fanget på leseren. Hovedpersonen gir seg ut for å like negere, men klarer det ikke særlig overbevisende. Hun uttrykker seg overfladisk ovenfor denne fargede sangeren. Hun er nære ved å forsnakke seg mange ganger. Hun later til at hun er veldig interessert i negerens sang, men i begynnelsen av novellen sier hun: "Gud hjelpe meg når han synger! Når han synger de derre negersangene!". Det at hun sier "de derre negersangene" uttrykker at hun egentlig ikke har så mye peiling på hva han synger. Hun sier også til verten: "Jeg bryr meg ikke om hvilken farge det det er på ham. Jeg mener at virkelig at hvis det først er snakk om kunstnere, behøver ingen ha noe noe imot å hilse på dem", dette uttrykker at hvis det var noen negere hun likte i det hele tatt så var det ihvertfall bare kunstnere. Hun virker ikke mye overbevisende ovenfor verten hun snakker til, han bare nikker og sier "jo", "jo visst" og "det er grunn til å tro det".
Miljøet er viktig i novellen, som i de fleste andre noveller gjør miljøet at vi lettere kan forstå personenes holdninger, handlinger og oppførsel i teksten. Det plasserer oss lettere inn i en tidsperiode. I denne novellen er handlingen lagt til 1960-årene i et overklassemiljø, der det tydeligvis var populært å være liberal når det gjaldt rasespørsmålet. Hovedpersonen prøver å vise andre at hun ikke har noe imot negerne for å bli godtatt som liberal.
Forside
