“Hvem er vi?” nasjonalisme & satanisme i Norge Skrevet av: Andreas Stensrud & Per-Kristian Meum
Side 1 Innhold: Side 1 : Innholdsfortegnelse Side 2 : Innledning Side 3 - 6: Satanisme Side 7 - 9: Nasjonalisme Side 10 : Konklusjon Side 11 : Kildehenvisninger
Side 2 Innledning: Klassens bakgrunn for dette prosjektet er å forsøke, via ulike vinklinger og temaer, å gi et svar på “Hvem er vi?”. Hvem er nordmenn? Hva slags samfunn er det vi lever i? Hva er typisk norsk? Hvorfor er vi slik? Selvsagt er det ikke mulig for en klasse å gi entydige svar på disse spørsmålene, men vi kan, ved å gripe tak i enkelte deler av det norske samfunnet, belyse temaet fra et utall forskjellige vinklinger og dermed gi grunnlag for diskusjon og ettertanke. Hitler-Tyskland hadde sine autobahn’er, satanistene har “den brede vei til helvete”, mens kristne har “den smale vei til himmelen”. Vi i denne oppgaven har valgt å ta tak i en svært liten del av den norske befolkning som “satanistene” og nasjonalistene jo representerer. Disse grupperingene gir likevel grunnlag for å bli nevnt i forbindelse med dette prosjektet. Dette fordi de avspeiler det samfunnet vi lever i. De er ikke typisk norske, de er heller ikke representanter for Ola Nordmann. Snarere tvert imot, de strider på mange måter mot norsk verdigrunnlag og samfunn. Men, som et gammelt ordtak sier: det blir ikke røyk uten ild. Det må være noe i det norske samfunnet som gir grunnlag for ekstreme grupperinger som de nasjonalistiske og satanistiske. Eller er det ikke det? Er de ubetydelige grupper som ikke fortjener den publisiteten de får i media. Er disse grupperingene ofre for en moderne moralsk panikk, som i stor grad er bygget på ubekreftede rykter? Er satanisme og nasjonalisme blitt blåst opp til veldige høyder, utfra påstander fremsatt av ulike interessegrupper? Er disse miljøene harmløse og utgjør de ikke den trusselen mot samfunnet som det kan bli gitt inntrykk av? Vi har i denne oppgaven valgt å utelate andre subkulturer som f.ks. blitzerne og tagger’ne. Dette fordi disse grupperingene ikke i samme grad blir sett på som en trussel mot samfunnet vi lever i. De er dermed ikke offer for den samme “hekse-jakt” som satanistene og nasjonalistene.
Side 3 Satanisme I alle religioner og kulturer og til alle tider har man hatt en eller annen oppfatning av Det onde, selv om forestillingene har vært varierte. Satanismen har røtter langt tilbake i tid, og dens opphav er vanskelig å tidfeste. Troen på en ren ond makt kjent som Satan utviklet seg sakte men sikkert inad i de eksisterende religionene (særlig kristendommen og jødedommen). Den langsomme og gradvise tilsynekomsten av en djevel kan muligens forklares med behov for en syndebukk; hvis Gud var god, allmektig og enerådende, hvorfor var det da så mye lidelse og ondskap i verden? Satan er hebraisk for “motstander”, og ble altså etterhvert sett som den onde motpart til Guds godhet. I det 5. Århundre e.Kr. var en standard teologi om Satan etablert, selv om en innen kristendommen ikke definerte tro på Satans eksistens som essensiell for kristen tro. Forløperen for den kristne Djevel finner vi i det Gamle Testamentets mange beskrivelser av Det onde. Den jødiske Gud var langt fra entydig og mild, og ideen om Djevelen var vag og uskarp. Ødeleggelse og lidelse ble først godtatt som Guds vilje, men etterhvert utviklet troen på en ren ondskap seg. I tiden fra det 2. Århundre f.Kr. til det 2. Århundre e.Kr. ble dermed ideen om Djevelen skarp og klar innen jødedommen. En av grunnene til dette var bl.a. at jødene utviklet et mørkere syn på tilværelsen pga. Forfølgelse, innvandring og slaveri, og en overbevisning om en ond kraft kunne gjøre det lettere å forklare alle lidelsene. I senere jødiske skrifter fortsetter personifiseringen av Satan, inntil han til slutt blir den store motstander, ikke bare av Gud, men også av menneskene. Da kristendommen fremsto som en organisert religion i de første 200 år e.Kr. overtok den en høyt utviklet helvetes-mytologi fra jødedommen. Dette var begynnelsen for dualismen i kristendommen, den religionen som kom til å gå lengst i å gi forestillingen om den onde makt og personifikasjon. Utviklingen førte til en personifisering av Djevelen som nesten like mektig som Gud Fader selv. Den evige kampen mellom Det gode og Det onde; Gud og Djevelen, står sentralt i den kristne lære. De kjemper om hver sjel, og hvert menneske må velge mellom dem. Det er først i det 20. Århundret at mennesker står fram og sier at de er satanister, og at vi har offentlige kirker som sier at de dyrker Satan som den almenne ondskap. På 80-tallet fikk okkulte og nyåndelige bevegelser stadig større sympati. Det kan nesten betegnes som en massebevegelse; for første gang i den kjente historien ble så mange mennesker interessert i okkultisme. Dette har nok sammenheng med søken etter identitet, behov for mening og overordnede verdier i et samfunn der religion har bleknet sterkt.
Side 4 Når det er snakk om satanisme i media, er det ofte en del begrepsforvirring. Det som mange i dag kaller satanisme er en bisarr blanding av religiøs praksis (for mange fremmed og fryktinngytende) og en asosial kriminell aktivitet. Denne sammenblandingen bidrar til at mye som ikke er djevel-dyrking får stempelet satanisme. Hvis begrepet i det hele tatt blir definert, er det ofte så vide definisjoner at nesten hvilke som helst kan passe inn under definisjonen. I boken “The Satanisme Scare” setter Bromley opp følgende oversikt over hvilke saker som blir koblet med satanisme i media og av ulike antisatanistiske bevegelser: * lokale hendelser som gravskjending, kirkebrenning, hærverk og dyredrap og rituell ofring av barn. * Påstander om Heavy Metal musikk, filmer og fantasi som inneholder okkulte eller satanistiske budskap som fremkaller drap eller selvmord. * Tilståelser fra dømte mordere som setter sine kriminelle handlinger med satanisme * tilståelser og vitnemål fra såkalte “overlevende” etter kontakt med satanistiske grupper. Det er altså mange ulike ting som blir forbundet med satanisme. De som blir kalt, eller kaller seg satanister fremstår som forskjellige både når det gjelder det ideologiske grunnlaget, typer medlemmer og imagen deres. En modell som ofte brukes for å skille mellom ulike typer satanisme er den såkalte “politimodellen”.
Side 5 Nederst i politimodellen har man amatørene, så kommer fuskerne i faget, så de organiserte kirkene, og til slutt den antatt mest avanserte kriminelle gruppen, flergenerasjonssektene. I Norge er det svært lite sannsynlig at vi har annet enn amatørene og fuskerne. Det er lite relevant å i denne oppgaven å beskrive de andre, da satanister i andre land (fks. USA) ikke blir berørt av temaet. Amatørene er tenåringer med forskjellig bakgrunn som hører på rockmusikk med okkulte tekster, er interessert av okkultisme og satanisme, og som spiller fantasispill. Selvmord, narkotikamisbruk og vold mot dyr og mennesker er de tilknytningene denne gruppen har til kriminalitet. Beviser på dette er påviste tilfeller av narkotikabruk og ungdomsforbrytere. Amatørene blir vurdert som en godt synlig gruppe. Lundgren (1994) mener at amatørene ofte er ungdommer som søker uttrykksformer for en søkende, ofte opprørsk identitet. Deres inspirasjonskilder er okkult-inspirerte filmer, satanistisk litteratur og Black Metal musikk. Opp-ned-vendte kors, pentagrammer, kister, dyreofringer, altere, bestemte klær, 666-symboler, skjending av gravsteder og kirkebrenning, er symbolske redskaper og handlinger amatørsatanistene tyr til. De “påståtte” satanistene, eller fuskerne i faget er enkeltindivider med anti-sosiale personligheter, og sosiopatiske kriminelle. Dette er mennesker med voldelig og kriminell adferd, som også bruker narkotika. Bevis for denne gruppens eksistens er de som er dømt for voldsbruk, gjerne mord, og som selv sier at disse handlingene var satanistisk motiverte. Også denne gruppen blir vurdert som godt synlig. I Norge er kjernen i satanistmiljøet antatt å utgjøre færre enn hundre personer, spredt over flere deler av landet. Ifølge Vårt Land (22.10.93) konluderer politiet med at den virkelig harde kjernen består av rundt 20 personer. Hovedbasene deres er i Oslo, Bergen og Sarpsborg. Flemming Falkenberg fra Det teologiske fakultet i Århus har arbeidet med okkultisme og satanisme i en årrekke. Han hevder at ungdomssatanistmiljøet er sterkt mannsdominert. Medlemmene er hovedsaklig gutter fra middelklassen, i motsetning til andre avviksformer som er sterkt preget av mennesker fra de lavere sosiale lag (Aftenposten, 16.11.92). I dag er flere i dette miljøet siktet eller dømt for flere kriminelle handlinger. Dette inkluderer både gravskjending, kirkebranner og drap. Miljøet består i hovedsak av ungdommer i alderen 15 til 25 år (Aftenposten, 16.04.94). Dette miljøet er det samme man sikter til når man snakker om Heavy Metal-miljøet i Norge, men Heavy Metal-miljøet innbefatter flere personer enn det vi kaller for satanister. Det finnes en liten kjerne av troende i den mest ytterliggående del av Death Metal- og Black Metal-miljøet. (Hartveit, 1993). Musikken virker som et felles samlingspunkt for satanistmiljøet, som kan sies å være bygget opp rundt denne musikkgenren.
Side 6 Ungdomsopprør kan sees som en måte å frigjøre seg fra de følelsemessige båndene til foreldrene og en måte å løsrive seg fra de voksnes makt. Bay (1994) mener at disse båndene ofte er så sterke at det trengs konflikter for å løse dem. Hver generasjon har hatt sine symboler for opprør, som f.eks. 68erne med peace & love og fri sex og hasj, og 80-årene med punken. De har valgt symboler som er deres egne og som på den måten frigjør dem fra foreldregenerasjonen. Dette er med på å gi dem en egen identitet som gruppe. Hver generasjon trenger nye symboler for opprør; når hoftevrikk, langt hår og nagler ikke lenger provoserer, må man finne nye symboler. Folks tøyde toleransegrenser gjør at en må bli mer og mer ekstrem i oppførsel, tekster, musikk og klesstil for i det hele tatt å bli lagt merke til. Sanger om drap, selvmord og verdens undergang er kanskje et resultat av dette. Er det uvesentlig hva man velger som virkemiddel så lenge det provoserer, eller blir de nye symbolene valgt fordi de er de mest betegnende for hva man tror på? Som det sto i Vårt Land (22.10.93) om fire gutter fra Black Metal-miljøet: ”Snille beskjedne, greie gutter. Kanskje litt røffe i sin ord- og symbolbruk. Men skitt au, det er vel bare 90-åras ungdomsopprør. Tenkte foreldregenerasjonen.” Det som gjorde at foreldregenerasjonen måtte revurdere sine oppfatninger var at to av disse guttene senere ble siktet for å ha satt fyr på kirker. Kanskje 90-årenes ungdomsopprør trenger, eller føler de trenger, å gå så kraftig til verks for i det hele tatt bli hørt. Ungdomsperioder kan føre til en følelse av identitetskrise. Idealer er også viktige, og disse dyrkes gjerne i fellesskap. Bay (1984) mener også at flere støtter seg til fremmedartede religioner som kan anvise hva en skal tro, mene og føle, noe som kan være med på å dempe usikkerheten. En ting som er svært viktig for mange ungdommer er å være “en av gjengen”. Frykten for å falle utenfor kan være stor. Kameratene er ofte de sterkeste voktere av reglene, og dette kan føre til store anstrengelser for å slippe sanksjoner. Et godt eksempel på dette kan være et utsagn fra “Max” som tente på Adventistkirken i Moss: “-Det beste hadde selvsagt vært om vi aldri hadde blitt tatt. Vi kunne spredt mere frykt på den måten. Men når vi først ble huket, var det ganske OK. Andre fikk se at det virkelig var noen som torde å gjøre noe. Og det er klart, vi har fått litt anseelse i miljøet også. Vi har satt oss i respekt” (Vårt Land, 23.09.93).
Side 7 Nasjonalisme i Norge I 1993 var de fleste deltagerne i det norske nasjonalistiske miljøet mellom 20 og 30 år, og det var om lag 40 personer som frekveterte miljøet. I 1995 er antall deltagere fordoblet. Og det har kommet til relativt mange i aldersgruppen 15-20 år. For å regne som deltager må en møte opp på de månedlige samlingene på en pub i Oslo. I tillegg til de faste deltagerne, finnes en del hang-arounds, personer som er med fra tid til annen, fordi de har bekjente i miljøet eller fordi de vanker på samme pub. Deltagernes felles utgangspunkt er å kjempe mot anti-rasister. For mange er likevel kameratskapet og øl-kulturen, det som binder dem mest til miljøet. Miljøet rommer ulike lokale vennekretser med varierende grad av militant og ideologisk profil. Deltagerne er spredt over hele øst-Norge. De treffes ikke ofte nok til å kunne opparbeide den intime solidariteten som særpreger ungdomsgjenger. Imidlertid forsterkes samholdet dem imellom gjennom stadige konfrontasjoner med blitz-ungdom. De får en felles fiende å kjempe mot. Fellestreffene er viktige for å utveksle informasjon, og opparbeide samhold og noenlunde lik måte å forholde seg til begivenheter som angår dem på. Det er en viss spenning mellom de som ønsker at miljøet først og fremst skal være et skinhead-miljø, der stil og musikk skal stå i høysete, og dem som ønsker et mere stilrent politisk eller ideologisk profil. Det er også uttalte motsetninger mellom de som er militante og voldelige, og dem som ønsker at miljøet ikke skal bli for militant. De fleste deltagerne har arbeiderklassebakgrunn, og verdier som uttrykkes i skinhead-kulturen, for eksempel det å være fysisk sterk, drikke mye og sloss, er velkjente fra deres oppvekstmiljø. Mange av foreldrene deler de unges motstand mot innvandring, men ingen av deltagerne har foreldre eller besteforeldre som var medlem i Nasjonal Samling. Deltagere som har en utpreget nasjonalsosialistisk orientering har utviklet denne uavhengig av, og ved et par tilfeller til stor fortvilelse for, foreldrene. Den løse strukturen gjør miljøet vanskelig å kontrollere og overvåke for politi og politiske motstandere, og bidrar til å gi det større overlevelsesevne. Deltagerne har kontakter med likesinnede i andre land, men opplever ikke sine kontakter som strategisk oppbygging av nettverk, men istedet som fellesskap med likesinnede. Den mest politiske handlingen de foretar, er å delta i demonstrasjoner, der de viser felles front mot anti-rasister og forøvrig en allemen forakt for “systemet”. Under demonstrasjoner og konserter hender det at deltagere heiler (strekker høyrearmen opp og frem). For dem er heilingen en symbolsk markering av opprør og av fellesskapet dem imellom. Konserter og våpentreninger er også symbolske uttrykk for felleskapet dem imellom, og deres skarpe kontrast til mere konvensjonelle kvinner og menn. Slike
Side 8 begivenheter bidrar til å forflytte grensene for hva som er legitimt, og forsterke kontrasten mellom dem og omverdenen. Mange av deltagerne har bakgrunn fra småkriminelle gjenger, noen har bakgrunn fra politiske ungdomsorganisasjoner og noen har bakgrunn fra Blitz-miljøet. De ser seg som opprørere, men i motsetning til blitzerne ønsker de et strengt forsvar og de er ikke i opposisjon til ordensmaktene. Nasjonalistene er i opprør mot det de kaller “forrædersystemet”. Personer med ledende stillinger i politiet, på Stortinget, i deler av media og næringsliv, er med på ideologien om det flerkulturelle samfunn. Denne ideologien fører til oppløsning av kulturen, mener de. Det er mange motsetninger mellom de unge nasjonalistene og ulike grupper av eldre innvandingsmotstandere. Ledere for de mere etablerte og “voksne” grupperingene tar avstand fra det unge miljøet fordi det er for voldelig, og for lite ideologisk holbart. Likevel kan de ønske seg fysisk støtte fra unge, for eksempel der de skal avholde taler på offentlige arenaer. Noen av dem har gått med på en byttehandel med de unge. De sponser kommuniksjonsmateriell for det unge miljøet, mot å kunne regne med fysisk støtte av de unge under møter. Grensene for nasjonalistmiljøet er, tross den løse strukturen, klarere definert enn det som er vanlig for såpass store miljøer. Gangen ut og inn i miljøet er mer kontrollert. Er en først innenfor, er det mye som forplikter en til å bli værende. Ikke minst vil den innvidde deltager kjenne til mange av miljøets hemmeligheter, og er derfor forpliktet til å holde tett om disse. Det finnes ingen definerte innvielsesritualer, men det å ha blitt banket opp av motstandere, og etterpå slutte like intenst opp om “kampen”, regnes som et viktig bevis på loyalitet. Flere personer bidrar med spesiell kunnskap på et område som gavner miljøet som helhet. En skriver appellerende flygeblader, som skal gi deltagerne en kampånd. En annen organiserer aksjoner, uten at uvedkommende får vite om det. En tredje forhandler med eldre, mere etablerte politikere eller journalister. Noen er dyktige i datakommunikasjon, og opparbeider baser og kontakter på Internet. Enkelte fungerer som lederskikkelser, og har en viss heltestatus. Likevel er det stor enighet om at miljøet ikke skal ha klare ledere, som blindt skal adlydes. Ingen uttaler ønske om å være den ene ubetridte leder. Miljøet har en form for sirkulerende lederskap, idet den som har energi til det, tar initsiativet. Jenter i nasjonalistmiljøet har lenge hatt en tilbaketrukket rolle. De har deltatt i miljøet fordi det synes det er spennende, eller fordi de har hatt en kjæreste der. Når jentene nå har dannet egen gruppe, blir de i sterkere grad knyttet til miljøet som aktive deltagere, ikke bare hang-arounds. For jenter kan dette være et ledd i en utvikling i retning av mer selvhevdelse, også i andre sammenhenger.
Side 9 Det forekommer en del slossing mellom ungdom i nasjonalistmiljøet og ungdom fra blitzmiljøet. Nasjonalister og blitzere bruker hverandre gjensidig til å bekrefte sin egen gruppeidentitet. En gruppe blandt blitzerne har som mål å stadig angripe nasjonalistene på deres felles samlinger, for på denne måten å oppnå at nasjonalistene ikke skal opparbeide noe stamsted. Derved vil de heller ikke kunne organisere seg så godt som de ellers ville ha kunnet. En konsekvens av forfølgelsen er likevel at nasjonalistene blir samlet, fordi de får en definert motstander å kjempe mot. Enkelte nasjonalister hadde tidligere venner blandt blitzerne, og ønsker seg tilbake til den tiden da de kunne prate over en øl på puben. De tror det er umulig å komme tilbake til en slik situasjon, ettersom forholdene de to gruppene imellom har blitt så tilspisset. Nasjonalistene definerer sin egen vold mot blitzere som hevnaksjoner. Deltagerne retter sin kamp (i form av trusler, hærverk eller fysiske angrep) mot politiske motstandere, dvs. Blitzere, anti-rasister og innvandringsliberale politikere. De retter i mindre grad sin aggresjon mot innvandrere. I enkelte tilfeller har vold mot innvandrere blitt definert som forsvar av territorium, dvs. at innvandrerne ble regnet som en inntrenger i lokalmiljøet. Mer ekstreme handlinger, som det å brenne ned asylmottak hvor det også bor barn, tar deltagerne klart avstand fra. Selv om deltagerne enes om en del etiske grenser for voldsutøvelse, kan tilfeller som overskrider disse grensene omskrives slik at de i ettertid regnes for å være legitime. Dette gjør at den enkelte ikke trenger gi sin tilslutning til en enkelt idè, og får heller ikke tatt avstand fra det som fins av mer ekstreme holdninger. På denne måten kan miljøets samlede handlinger legitimere en hvilken som helst handling. Således kan alle handlinger omskrives slik at de passer inn i deltagernes kollektive selvbilde, for eksempel utfra deres vide forståelse av selvforsvar. Det handler ikke bare om forsvar av miljøets ære, men også av den nasjonale kulturs (eller rasens) ensartedhet.
Side 10 Konklusjon: Vår oppfatning er at debatten om nasjonalist- og satanist-miljøene er sterkt mediastyrt, og derfor mye preget av sensasjonsstoff som ofte har lite med virkeligheten å gjøre. Det er også stor grad av begrepsforvirring når det gjelder disse miljøene. Definisjon av begrepene er ofte mangelvare, og et vidt spekter av grupperinger blir plassert i bås sammen med nasjonalisme og satanisme. For eksempel kan en nesten få inntrykk av at alle ikke-kristne livssyn blir mistenkt for å være fordekt satanisme. Og det samme innen nasjonalistiske grupperinger som ofte beskyldes for å helle mot ny-nazisme. Rykter kan altså føre til at “en fjær blir gjort til fem høns”. Når en ser på et fenomen som et resultat av en moralsk panikk, ser en på fenomenet som oppstått av påstander og rykter, ikke som reelle sannheter. Samfunnets rådende verdier, normer, frykt og konflikter gjenspeiler seg ofte i en moralsk panikk. Dette er gjerne noe av grunnlaget for at bestemte grupper eller fenomener blir objekt for en panikk til en bestemt tid (Richardson, Best & Bromley, 1991). En moralsk panikk kjennetegnes ved en spiralaktig opptrapping i oppmerksomhet og reaksjoner overfor den aktuelle gruppe etter mediefokus på den. Gruppen som blir utsatt for den moralske panikken blir sett på som “verst” på dette tidspunktet (Cohen, 1987). Moralske panikker oppstår ofte i forbindelse med ulike typer ungdomskulturer. Eksempler på grupper som har vært objekt for panikker kan f.eks. være “rockerne” på 50-tallet, Hells Angels på 60-tallet og “hippiene” på 60- og 70-tallet. Den nåverende bekymringen om det okkulte og nasjonalistiske ser ut til å ha alle kjennemerkene til en klassisk moralsk panikk, der et perifert emne plutselig oppfattes som en stor sosial trussel, slik som nasjonalismen og satanismen i Norge idag. Det har vist seg at begge disse grupperingene er lite ideologisk bevisste. Det er stor uenighet inad i miljøene om hva som er ideologisk “riktig”. Å være aktiv i disse miljøene kan nok sees på som en måte å protestere og synliggjøre seg selv, på linje med andre protestmåter hos ungdom. Satanismen og Nasjonalismen inneholder begge alle de elementene som skal til; klesstil, hår, musikk, holdninger, som bryter med det tradisjonelle.
Side 11 Kildehenvisninger Katrine Fangen :Skinheads i rødt, hvitt og blått -en sosiologisk studie fra “innsiden”. Ungforsk rapport 4/95. Rolf Danielsen og Stein Ugelvik Larsen: Fra idè til dom. Universitetsforlaget 1996. Anna-Lena Lodenius og Stieg Larsson: Extremhogern. Kristianstads Boktryckeri 1994. Karl Milton Hartveit : Djevelen danser. Satanisme, magi, okkultisme. Gyldendal Norsk Forlag A/S 1993 Joi Bay : Ungdomssociologi. Nariana Press 1984 Richardsson, James T. Best, Joel & Bromley, David G: The Satanism Scare. Aldine De Gruyter, New York, 1991 Stanley Cohen : Folk devils and moral panics. Basil Blackwell, Oxford, 1987. Jens Laigaard : Satanisme. Borgens Forlag 1996. Bob Larson: : Satanisme. Ufarlig lek, eller dødelig alvor? Hermon Forlag 1992. Aftenposten : 16.11.92, 02.02.93, 05.09.93, 16.04.94, 28.04.94, 20.03.95, 13.09.95 Dagbladet : 05.08.92, 24.01.93, 29.01.93, 13.03.93, 23.09.93, 12.08.94 Vårt Land : 10.10.92, 25.09.93, 22.10.93, 07.02.94
Gry Elisabeth H. Hansen & Anne Berit Sandvik. Studerer kriminologi ved UIO.
Forside
