Morgenen var kald, høsten hadde akkurat inntatt Bergen, trærne i narkoparken hadde fått store gule og røde partier, og bladene hadde begynt å dekke stiene gjennom parken. Det var denne veien bankfunksjonæren gikk hver dag til jobb. Han drog kragen godt oppunder haken, og hastet gjennom parken. I dag skulle det skje... alt var avtalt... ingenting kunne gå galt... John var sikker i sin sak. Det var to skranker, kvinnen som satt bak den ene da han kom, het Sara. Hun var en pen kvinne på litt over tredve. De to begynte i jobben omtrent samtidig, og var etter hvert blitt godt kjent. Ingenting skulle skje med henne, det var også avtalt...
Klokken var ti på halv fire. Det var førti minutter til banken stengte, og penge transporten hentet de siste dagenes beholdning. John satt bak skranken med alarm knappen. Alt han skulle gjøre var ikke å utløse alarmen, og så leke vettskremt, samarbeidsvillig bankmann og bare lesse alle pengene ut luken. Ingenting kunne gå galt... Presis halv fire entret en sort VW stasjonsvogn med sota ruter parkeringsplassen, to menn kledd i kamuflasjeklær, finlandshette og med avsagd hagle komm inn i banklokalet. Det var en kvinne i 70 årene og en mann i 40 årene pluss Sara og John i banken da de kom. «Ned på gulvet!» skrek den ene mannen. John gjenkjente stemmen, det var Marius. «Og du!» han pekte på han med haglen «henda opp, ikke rør alarm knappen! Då blåser eg skallen av deg. 40 åringen ble bare stående som i sjokk. «E’ du døv eller? Ned på gulvet!» skrek Kristian, og sendte en knyttneve i bakhodet på mannen så han falt om. Sara bare skrek og skrek. Alt var et eneste kaos. «Hold kjeft, kjerring! Og finn pengene fortere enn faen!» ropte Marius mens han rettet løpet mot Sara. John angret, å herre gud så han angret, men han måtte ikke røpe seg, han måtte være med på spillet. Han lesset alle pengene han hadde ut luken, løp bak i safen og hentet alt som var der og. Alt skulle ut. «BANG» der smalt det i en av haglene. «Herregud, ikke Sara» tenkte han, tok pengen og løp tilbake til skranken... der lå Sara... utover hele vinduet, disken, stolen og gulvet. Alt var et eneste blodbad. Marius og Kristian var på vei ut døren, han trykte på alarmknappen, det skulle han egentlig vente med, men han kunne ikkje, de hadde skutt Sara. Forbanna idioter.
«Helvete Kristian, du skjøt hon jo!» ropte Marius da de hoppet inn i bilen, og for ut i veien. «Ka’ sku eg gjør då? Kjerringen prøvde jo å ringe jo!» svarte Kristian kaldt. «John klikka jo og jo. Sku’ ha skutt han og!» «E’ du segen eller, det er jo han som har arrangert hele dritten jo!» sier Marius, mens han manøvrerte bilen over Danmarksplass mot Nesttun. «Purken er etter oss no; så det er best du holder kjeft og kjører!» kommanderte Kristian. Helt rett, ikke mer en eitt minutt etter føk det to politibiler, over Danmarksplass på rødt lys med retning mot Nesttun. «Alt som var meningen var at vi skulle inn og hente pengen og så stikke til helvete ut til Hatvik. Der vi skulle ta en båt over til Fusa, hvor Kristian hadde en hytte vi skulle parkere i en stund, og no e’ eg medskyldig i mord, og ran.» tenkte Marius. De var kommet til Vallaheiene no; Kristian hadde observert blålys bak dem, han hadde bestemt at de skulle ta noen omveier for å forvirre purken. Han hadde full kontroll over Marius nå. Da de kom til krysset nede ved Sandven tok de inn mot Hamre. Politien var no rett i ræven på de, med blå lys og greier. «Akkurat som i Derrick !» sa Marius, i et mislykket forsøk på å muntre opp situasjonen. Farten økte, veien ble smalere, og sirene bakfra ble bare mer og mer plagsomme. Etter Hamrebroen, vrengte han bilen til venstre oppover mot Austevoll. Politiet hadde nå falt litt av lasset og lå omtrent 250 meter bak. Plutselig, rett etter en sving dukket det opp en liten jente på veien. Bilen skrenset i veien for å ikkje kjøre på henne. «Stopp, STOPP!» sa Kristian, han hoppet ut av bilen, grep jenten som hylte idet mannen grep om henne og drog henne med seg inn i bilen. «KJØR!» ropte han, da han slengte skyvedøren igjen bak seg. «Du er gal!» ropte Marius. «Hold kjeft! Og kjør som faen!» ropte han tilbake. Purken var no; rett opp i baken på de igjen. Det var no to biler. Den ene stoppet, like ved der ungen var blitt rappet, og snakket med en dame. Alt dette så Kristian, og smilte et jævlig smil. Jenten hylte og hylte. Hun kunne ikke være mer enn 5 år. «Ka’ ska du med hon?» «Gissel!» svarte Kristian. «Dette er faen ikkje nokken Amerikansk B-film, din idiot! Det er faen meg mer enn gale nok som det er allerede.» «H O L D-K J E F T-O G-K J Ø R» vislet han inn i øret til Marius. Vel ute på Osveien igjen, visste de begge at det kom til å bli vanskelig. Det var ingen trafikk på veien. De hadde antagelig stengt den, ett eller annet sted. På Søfteland var det igjen to purkebiler bak dem, men nå gjorde de ingen forsøk på å komme seg forbi. Nå bare lå de der. Enda ett tegn på at det var ett eller annet i gjære. «Ser vi nokken tegn til vegstenging, så hiver vi oss inn på nærmeste sidevei, forstått!?!» ropte Kristian, mens han prøvde å roe ned jenten han hadde tatt med seg. Rett før Ulvenskiftet så de det. I krysset nedenfor Aka, sto to politibiler og en lastebil, midt i veien, det var lagt ut spikermatter foran bilene. Marius heiv bilen til høyre i Ulvenskiftet, han manøvrerte bilen bra på den smale veien, men plutselig smalt det! Det lå spikermatter i veien. Bilen skrånte over i andre kjørebanen, før den smalt i fjellveggen, i 120 km/t. Verken Marius, Kristian eller den 5 år gamle jenten skulle få oppleve våren igjen...
Forside
