Forside
UngBlog
Aktuelt
Sport
Kultur
- Film
- Musikk
- TV
Data og spill
Utdanning
Mote og trender
Skolestiler
Infobasen
Spørrebanken
Kontakt oss

Du er nå her:  index > skolestiler>
Henrik Wergeland

Sjanger: Biografi
Forfatter: Erik Bolstad
Lagt ut: 18.09.04
Skriv ut:
Forside:
Henrik Wergeland. Henrik Arnold Wergeland ble født den 17 juni 1808 i Kristiansand, den nysgjerrigste av alle byer, som han selv uttrykte det. Faren het Nicolai Wergeland, moren het Allette Dorothea, født Thaulow. Henrik hadde en søster, Camilla, gift Collett, som også ble en stor forfatter. Dessuten hadde han to brødre, Harald Titus Alexis og Joseph Frantz Oscar. Da Henrik var ni år, i 1817, flyttet familien til Eidsvoll, der faren ble sokneprest ett år tidligere, og medlem av Riksforsamlingen. Oppveksten På Eidsvoll vokste Henrik opp. Han elsket naturen mer enn alle andre så han ble kalt et naturbarn. På rommet sitt hadde Henrik mange forskjellige ting blant annet en stol av bark, i en krok hadde han et kranium. Midt på veggen hang et stort eksemplar av Norges Grunnlov. Fugler fløy løse omkring, fisker og levende ormer hadde han på glass. På bordet hadde han et gammelt drikkehorn med en stor bunt av ville vekster og blomster. Henrik fikk fritt farte i skog og mark. Den f°rste sommerfugl. Min sommerfugl, fly inn ! fly inn! Varm deg ved vindusrosens kinn! Tro solen ei ennÕ! Dens gl°den kun lokker trol°s deg i d°den. Huggormen. Med ildr°dt °ye, tungen kl°vet, huggormen fram av klippens rift seg sniker raslende i l°vet. Vokt deg! Dens tann er full av gift. Da Henrik var 11 år gammel ble han sendt til hovedstaden Kristiania for å gå på Katedralskolen. Der bodde han hos en onkel. Henrik likte ikke å bo hos onkelen sin, fordi han var så streng. Etter en stund fikk han flytte for seg selv. Stilbøkene til Henrik var fulle av små dikt og skuespill, som han og kameratene hans oppførte i feriene på Eidsvoll. En tid var han også elev ved Den Kongelige Tegneskole. Han ble student i 1825. Som faren ønsket Henrik å bli prest og begynte å studere teologi. I 1829 tok han embetseksamen. Henrik tålte ikke at noen hadde det vondt. En dag ga han bort frakken sin til en mann han møtte på gaten fordi han gikk og frøs. Alle som kom til han og spurte om hjelp tok han seg av. Men han hjalp dem ikke med bare med mat og klær, han ville at folk skulle lese og lære noe også. Derfor lånte han ut bøker og skrev tidsskrifter. Regning. Tre-gang tre er ni, tre-gang fire er tolv, femten er tre ganger fem. Tre ganger seks er atten, moletten ei forglem. Alle mennesker kjente Henrik Wergeland. På lang vei kunne de se at det var han som kom. Han var en staut og kraftig mann, han hadde lyst hår og blå øyne, var høyreist og alltid kledd på en egen måte. Han likte ikke svarte klær, derfor var det bestandig noe fargerikt og personlig ved han. Ofte gikk han i en grønn frakk, og med en blå vest med blanke knapper. Grønt var den peneste fargen han visste. Derfor laget han seg en gang en hatt av lysegrønn fløyel, og den vakte han oppsikt med. Furutreet. O furutre, o furutre du bµr'en seierskrans! Du gr°nnes midt pÕ vinteren jo som ved Sanktehans. For penger han fikk for et teaterstykke han hadde skrevet, kjøpte Henrik seg et lite hus i Grønnlia, nedenfor Ekeberg, med utsikt over sjøen. Han rodde frem og tilbake til byen, og stoppet ofte ved vertshuset ved brygga. Datteren til vertshuseieren het Amalie Sofie Bekkvold, og det tok ikke lang tid før de ble forlovet. Etter mange uheldige forsøk på frierier, hadde han endelig fått en som ville ha han. De skulle gifte seg når han ble utnevnt til prest, men den svensknorske kongen ville ikke gi Henrik noe prestekall. Derfor begynte han å studere medisin høsten 1834, men ga opp to år seinere. Endelig lovet kongen han et lite kall i Nannestad, og Henrik ble kjempeglad. Nå var alle sorger slukt, han kunne gifte seg, få sitt eget hjem, og en stall til den nye hesten sin, «Veslebrunen». En natt var Henrik så uforsiktig at han satt og drakk sammen med noen av kongens menn. Dette fikk kongen vite, og så røk prestekallet. Det var vanskelig å fortelle dette til sin forlovede, men en dag de var ute og spaserte sammen, måtte han si det: «Amalie», sa jeg, «jeg får ikke kapellaniet. Kanskje aldri noe. Men se der, disse deilige røde skyer hvor solen nu går ned, der er mitt sognekall». Eksamen i religion. Det ville glede meg rett Õ vite hvem sender sn°en ved vintertide? - Det er den samme og store Gud, som lµrte Moses de hellige bud. Isteden for prestekallet fikk Henrik en pengesum av kongens private kasse. Til gjengjeld for disse pengene skulle han sende ut tidsskrifter til folk, og hjelpe dem til mer opplysning. Henrik arbeidet mer enn ivrig for at folk skulle lære mer. I hjembygda startet han skole for bondeguttene, og lånte dem bøker. Han fikk også opprettet folkeboksamlinger. Han skrev en lærebok i botanikk, og lærte folk hvordan de skulle dyrke jorda for å få den til å bære bedre, og han delte ut frøpakker. Fattigmann. Himlen er min hette. Hvem t°r pÕ den lette? Jorden er min sko; skogen er min bo; korset er mitt sverd; det gir fattigmann ridders verd. Henrik Wergeland fikk stilling som riksarkivar, og hadde et kontor nede på Akershus. Så giftet han seg med Amalie Sofie, og han fikk bygget sitt eget lille hus i Wergelandsveien; «Grotten». Men de vonde tidene var ikke over. Folk syntes at Henrik som kjempet for fedrelandsfrihet, og fikk innstiftet feiringen av 17.mai, likevel kunne ta imot penger av den svensknorske kongen. Han ble beskyldt for å være landsforræder, til og med vennene snudde ryggen mot han. De tre par og den ene. For °ren to, men munn kun en, vi have Gud Õ takke. Ti meget skal du h°re; men kun lite derom snakke. Alt dette tok Wergeland seg veldig nær av. Hver 17.mai var Henrik den ivrigste for å feire dagen. En 17.mai forbød den svensknorske kongen feiring av dagen. Da ble det en demonstrasjon på torget, og Henrik var tilstede som en av de ivrigste. SmÕguttenes Nasjonalsang Vi ere en nasjon vi med vi smÕ, en alen lange: et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange. VÕrt hjerte vet, vÕrt °ye ser, hvor godt og vakkert Norge er, vÕr tunge kan en sang blant fler av Norges µressange. Henrik fortsatte og hjelpe dem som led urett, enda det ofte gikk ut over han selv. I 1839 sendte han inn et forslag til Stortinget om å oppheve Grunnlovens forbud mot å gi jødene adgang til Norge. Men hans forslag falt i Stortinget. Først seks år etter at Henrik var død, fikk jødene adgang til Norge. Julaften. Hvo minnes ikke et vµr han tror ei himlen mer kan skikke? Et vµr som om hver sjel, fra Kains til den Gud sist ford°mte, den jord forbannede, fra helved r°mte, som fristet dem Õ svike himmelen?... En vårdag i 1844 kom Henrik til sitt kontor, han var varm og kastet av seg frakken. På kontoret var det kaldt, og Henrik ble syk og måtte holde senga. Da 17. Mai kom ville han opp og se på opptoget utenfor, men det skulle han ikke ha gjort. Sykdommen forverret seg til tuberkulose, og Henrik kom aldri mer opp av senga. Selv om han var alvorlig syk skrev han fortsatt. Mange av hans vakreste dikt ble skrevet i denne tiden. Henrik ble aldri lei av å hjelpe menneskene. Under sykdomstiden opplevde Henrik en stor glede. Folk begynte å skjønne den urett de hadde gjort mot han, da de beskyldte han for å være landsforræder. Han døde 12. juli 1845, bare 37 år gammel. Det siste han sa var: «Nå drømte jeg så godt, jeg drømte at jeg lå med min mors arm». Han var elsket og beundret både som menneske og dikter. Henrik Wergeland ble gravlagt på «Vor Frelsers Gravlund» i Kristiania. Siste reis NÕ siste reis meg forestÕr, - Sing, sailor, oh! Av sted til himlen farten gÕr. - Sing, sailor, oh! Hans gravferd hadde det aldri vært maken til i Norge. En statue av Wergeland ble avduket 17.mai 1881 i Studenterlunden, med tale av Bjørnstjerne Bjørnson. I 1908 ble en statue av han avduket i Kristiansand. Først i 1962 fikk Henrik Wergeland sitt monument ved Eidsvollsbygningen. Til min Gyllenlakk Gyllenlakk, f°r du din glans har tapt, da er jeg det hvorav alt er skapt; ja f°r du mister din krones gull, da er jeg muld. Wergelands diktning Henrik hadde et stort diktertalent. Da han var 13 år gammel, fikk han trykt en fortelling i Morgenbladet som het blodstenen. Dette var et stykke skrekkromantikk i tidens ånd. Årene 1827- 1829 vokste han som dikter. Henrik skrev dikt under et falskt navn. Han kalte seg Siful Sifadda. Under dette navnet skrev han i 1827 en fortelling som het Ah!, og i 1828 tragedien om sinclars død og papegøiien, et fastelavnsriis i 1835. Den første diktsamlingen han kom ut i 1829. Henrik skrev mange dikt, her er noen av dem: «Til Stella», «En mangfold sommermorgen apa Skreya», «Min lille kanin», «Napoleon», «Stella og Skjalden». Min Lille Kanin. En°ret, trebenet, fiolblÕ og fin hoppet omkring meg en liten kanin. Min barm var dens hule- heihoppsa! min seng var blomstrende h°y, og mitt gulv var en eng. Han skrev også mange komedier. Her er Noen av dem: Ah! I 1827, Irrepararabile tempus i 1828, Harlequin virutos i 1830 Og Kringla i 1839. Hvorfor jeg valgte å skrive om Henrik Wergeland: Jeg valgte å ha særoppgave om han, fordi han er interessant og skrive om, og fordi det var han som innstiftet 17. mai feiringen. Kilder: Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon. Wergeland for de yngste fra Brann Forlag. Bokklubbens barns illustrerte juniorleksikon. Dikterne våre av Asbjørn Villum. Min første litteraturhistorie av Angelique Schanche. Vinterblommer i barnekammeret av Henrik Wergeland. Norsk litteraturhistorie av Francis Bull, Fredrik Paasche, A. H. Winsens og Philip Houm
annonser: