Innholdsfortegnelse side 2 Innholdsfortegnelse 3 Innledning 5 Om Alexander Lange Kielland (1849-1906) 9 Kiellands diktning 16 Kiellands språk og stil 20 "Garman & Worse" 23 Personene i "Garman & Worse" 29 Tema og komposisjon i "Garman & Worse" 32 Miljø, stil og forfatterholdning i "Garman & Worse" 35 "Skipper Worse" 39 "Gift" 42 "Fortuna" 45 Sammenfatning 46 Konklusjon 49 Oversikt over Kiellands forfatterskap 50 Bokliste og Kilder Innledning Alexander Lange Kielland er, sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Henrik Ibsen, kjent som en av "de fire store" innen norsk litteratur. Kielland tilhørte realismen, og tok opp samfunnsspørsmål til debatt. Han ville uttrykkelig være en "nyttepoet", og hans innerste ønske var å forandre samfunnet til det bedre. Det var den danske kritikeren Georg Brandes som bante vei for den norske realismen. Han holdt i 1871 en rekke forelesninger, som gav impulser til såvel Bjørnson, Ibsen og Kielland. Brandes mente at det som viser at litteraturen lever, er at den setter problemer under debatt. Denne hovedtanken lever Kielland opp til, og samfunnskritikken står sentralt i alle Kiellands større verk. Samfunnskritikken er likevel ikke det eneste som preger hans bøker. De er også humoristiske, de gir et godt historisk bilde av hans tid, de inneholder treffende menneske- og naturskildringer, og de er fremfor alt kunstneriske. Dette er kanskje hovedårsaken til at jeg valgte å skrive om han. Jeg vil i denne oppgaven rette søkelyset mot hans samfunnskritikk, slik den fremgår i romanene "Garman & Worse", "Skipper Worse", "Gift" og "Fortuna". Jeg har valgt "Garman & Worse" som hovedbok, og denne særoppgaven dreier seg først og fremst om analyse og tolkning av den boka. Som et ledd i arbeidet med å belyse Kiellands samfunnskritikk, vil jeg ta for meg hovedpersonene i de fire bøkene, følge deres utvikling, og prøve å koble dette til bøkenes hovedtema. Videre vil jeg prøve å påvise samfunnskritikken og komme med forklaringer. Jeg vil også påvise noen av virkemidlene som blir brukt, tolke disse, og prøve å belyse likhetstrekk i de forskjellige bøkene. I tillegg vil jeg trekke frem detaljer fra Kiellands liv, som kan belyse tendenser i hans diktning. Dette innebærer at jeg kommer til å gå litt ut over oppgavens formulering, for å prøve å få med en dypere og mer fullstendig analyse av alle de fire bøkene. Referatene av "Skipper Worse", "Gift" og "Fortuna" vil dermed også inneholde en kort analyse av boka, og lengden blir av den grunn noe lenger enn normalt ved referat. For å lette lesbarheten og bedre oversikten i denne særoppgaven har jeg brukt forkortelser ved sideanvisninger. Forkortelsene som benyttes er (SV) for A.L.K.s samlede verker - bind II, og (GW) for "Garman & Worse". Side 2 i "Garman & Worse" vil dermed bli skrevet slik: (GW s. 2). Om Alexander Lange Kielland (1849-1906) Alexander Lange Kielland vokste opp i Stavanger, der han som tredje barn i familien ble født den 18. februar 1849. Han vokste opp i et høyborgerlig, konservativt og kultivert miljø, og hjemmet hans var sterkt preget av selskapeligheter. I tre generasjoner hadde patrisierslekten Kielland drevet det største og rikeste handelshuset i Stavanger, "Kielland & Søn". Alexanders far, Jens Zetlitz Kielland trakk seg tidlig ut av forretningen, men hadde likevel flere offentlige tillitsverv. Han hadde også store kunstneriske interesser og anlegg, som blant annet maling og pianospilling. Alexanders mor, Christiane Lange kom fra en gammel embetsmannsslekt og var datter av en kjent prest. Moren døde imidlertid allerede da Alexander var 13 år, og barna fikk en stemor som ingen av dem likte. Kiellands liv var preget av et eiendommelig og spenningsfylt forhold til både familien, samfunnsmiljøet og Stavanger. Til tider følte han seg innestengt og ufri i Stavanger, men når alt kom til alt så var Stavanger og Jæren det kjæreste stedet han hadde på jorden. Det var fra dette rike miljøet som er beskrevet over, at Kielland tok i seg alle de "etiske verdiene" som han senere i livet kom til å vurdere alt og alle utfra. Ser vi på noen av hans mest kjente bøker, som for eksempel "Gift" og "Garman & Worse", finner vi hele tiden igjen situasjoner og likheter fra hans eget liv. Kielland vurderte alle samfunnsklasser ut fra hans tanker og erfaringer, både prester og embetsmenn, og til og med hans egen slekt, patrisierne. Over alt støtte han på løgn, hykleri, undertrykkelse og urett, og han hadde sympati med dem det gikk ut over. Kielland ble, sett fra et konservativt utgangspunkt, en radikal opprører mot makthavere og autoriteter. Han ble også en talsmann for de fattige og de svake i samfunnet. Til tross for at han i sine bøker viste avsky mot de som satt med mye makt, fortsatte han imidlertid å leve det patrisierlivet han var født inn i. Livet hans var likevel fylt av det han selv kaller "den onde samvittighet over at jeg har det alt for godt", og han har også skrevet at det var denne dårlige samvittigheten som "driver meg og legger varme i mine ord". Kielland gikk på latinskole i Stavanger fra han var seks til han var atten år, og fire år senere, i 1871, tok han juridisk embetseksamen. Han var hele tiden svært opptatt av litteratur og filosofi, og blant de forfattere han leste finner vi storheter som Heine, Dickens, H. C. Andersen og Søren Kierkegaard. Disse forfatterne, spesielt Søren Kierkegaard, kom til å bety svært mye for hans egen diktning senere i livet. Det var spesielt de etiske krav og den sviende hån Kierkegaard viste overfor offentlig hykleri, som imponerte og gjorde inntrykk på Kielland. Kort tid etter at Kielland var ferdig med studiene giftet han seg med den 2 år yngre Beate Ramsland, som kom fra en ledende haugianerslekt i Stavanger. Kielland kjøpte også en teglfabrikk ved Hafrsfjord, som han med stor suksess drev i ni år. Som jeg tidligere så vidt har nevnt, hadde Kielland stor forståelse for arbeiderklassen, og han var derfor en godt likt sjef. Det var likevel ikke fabrikksjef som skulle bli Kiellands spor. Tidens store livssyns- og samfunnsspørsmål opptok han mer, og han leste mye litteratur som omhandlet dette, spesielt Darwin, Stuart Mill og Georg Brandes. Kielland fikk mange nye ideer gjennom sine studier, og hans synspunkt på samfunnet ble bare mer og mer kritisk. Dette førte til konflikter med hans konservative far, og Alexander følte seg etter hvert svært isolert med sine tanker. Dette førte han inn på tanken om å skrive ned side meninger, slik at han kunne presentere dem for en videre krets. Han mente på denne tiden at han ikke hadde talent nok til å ta fatt på roman- eller novelle-formen, og han prøvde derfor å skrive slik som hans store forbilde Stuart Mill gjorde. Kielland støtte imidlertid på store problemer da han skulle begynne å skrive, han fikk det rett og slett ikke til. I all stillhet reiste han så til Paris for å prøve å utvikle sitt talent der. Kielland ble i Paris et halvt år, og under dette oppholdet løsnet det for han. Han fikk trykt et par noveller i Dagbladet, og han skrev også ned notater til det som skulle bli hans første bok. Under sin reise kom han også i kontakt med de danske brødrene Edvard og Georg Brandes, og innledet det som kom til å bli et svært godt livsvarig vennskap. Kiellands diktning Da Kielland kom hjem fra sin utenlandsreise, gav han i 1879 ut sin første samling "Novelletter", som han egentlig hadde tenkt å kalle "Prøvebilleder". En "novellette" er en betegnelse som blir brukt om små noveller, og den antyder samtidig noe luftig, lekende og bagatellmessig ved formen. "Novelletter" ble svært godt mottatt av både kritikere og publikum, og den ble øyeblikkelig en suksess. En av grunnene til denne suksessen var nok den lette sjarm og ledige fortellermåten Kielland benyttet. Dette var både nytt, morsomt og lettfattelig. Blant de novellettene vi finner i Kiellands første samling, er "Balstemning", "Erotik og Idyl" og "Haabet er lysegrønt". Samme året som Kielland gav ut "Novelletter", begynte han å skrive på en bok nummer to i serien, "Nye Novelletter", som kom ut i 1880. De fleste novellettene er konsentrert rundt en enkel hverdagsscene, og et svært karakteristisk trekk ved dem, er den utstrakte bruken av kontraster mellom personer eller miljøer. Et annet karakteristisk trekk ved novellettene er den raske spenningsstigningen og den overraskende slutteffekten. Ironi og satire er også nøkkelord når man ser på novellettene til Kielland. Nils Erik Bæhrendtz har analysert novellettene, og kommet fram til at Kielland har hentet de sterkeste impulsene fra H. C. Andersen, Dickens og Kierkegaard, og satt dem sammen til sin egen stil. Denne stilen møter vi først i "Novelletter", deretter i en nyutviklet form i "Nye Novelletter" og til slutt i en endelig form i "To Novelletter fra Danmark", som han gav ut i 1882. Denne stilen ble snart tatt opp av andre nordiske diktere, blant annet Strindberg, Geijerstam og Söderberg. Kielland hadde god kontakt med Brandes brødrene i Danmark, og de skrev ofte til hverandre. Det fungerte slik at Kielland sendte dem manuskripter til nye bøker, slik at de kunne bedømme dem. Brødrene Brandes roste han stort når de synes han skrev bra, men var ikke redde for å si ifra dersom de fant noe de syntes var dårlig. På denne måten fikk Kielland synspunkter på hans bøker før de ble utgitt, og han hadde tid til å endre på dem. Et liknende forhold var det også mellom Kielland og Bjørnson. Da Kielland viste "Novelletter" til Georg Brandes, ble Brandes henrykt. Han foreslo for Kielland å skrive en roman, og satte på den måten i gang sterke drifter hos Kielland. Kielland strevde veldig med å få romanen slik han ville ha den, og i 1880 lå "Garman & Worse" ferdig. "Garman & Worse" ble veldig godt mottatt, og den blir i dag sett på som en av Kiellands mest velskapte romaner og en av de udødelige i norsk litteraturhistorie. "Garman & Worse" representerte på linje med Bjørnsons "Magnhild" det moderne gjennombrudd i norsk romandiktning, og den inneholdt mye samfunnskritikk. Likevel vakte ikke samfunnskritikken i boka noe stort opprør, og det virket som om folk ikke fattet den. Kielland følte at han hadde vært for tam, og i et brev til sin onkel Jacob Lange skrev han at "neste gang skal jeg prøve å slå drøyere til". Disse ordene fulgte han opp, og i 1881 gav han ut sin krasseste roman "Arbeidsfolk", som er et voldsomt angrep på byråkratiet. Denne romanen ble både rost og slaktet, og på avstand kan man se at det er et svært ujevnt verk. Mange mente at Kielland med denne boka skjøt langt over målet, og Bjørnson skrev blant annet at han hadde "forsprængt næsten hver eneste situation". Georg Brandes uttalte også om boka at han heller ønsket "et kompaktere liv i personene, en mere objektiv, upartisk stil". Senere samme år, gav Kielland ut "Else. En Julefortælling". Med denne boka oppfyller Kielland Brandes' ønsker, og vi får også del i noe av hovedpersonens indre liv. Denne boka er kunstnerisk behersket, og hans sosiale satire fikk derfor en helt annet slagkraft enn tidligere. I 1882 gav han ut "Skipper Worse", der han vender tilbake til handelshuset fra "Garman & Worse". "Skipper Worse" blir sett på som Kiellands frodigste roman, og den ble Kiellands absolutt største publikumssuksess. Kiellands neste roman er "Gift" som kom i 1883. Dette er en roman som særlig dreier seg om oppdragelsesspørsmål, på samme måte som Bjørnsons "Støv". Med denne romanen slår Kielland et slag for en friere skole og han belyser også den hyklerske konfirmasjonsundervisningen. Kielland hadde helt siden han var ung interessert seg for oppdragelses- og undervisningsproblemer, og får med "Gift" gitt uttrykk for sine meninger. "Gift" er den første boken i en slags trilogi om Abraham Løvdahls tragiske utvikling, og de andre bøkene i serien er "Fortuna" fra 1884 og "Sankt Hans Fest" fra 1887. I 1886 kom Kielland med "Sne", som på mange måter er en annerledes roman fra Kiellands side. Den er nøyaktig datert, og foregår i påsken 1884. Denne romanen angriper hykleriet innen kristendommen, og den har et enkelt handlingsforløp og tema. Den skiller seg også ut fra hans andre romaner ved at den kun handler om fire personer. I 1885 foreslo Bjørnson og Lie at Kielland skulle få diktergasje. Dette var oppe til debatt i stortingskomiteen, men ble nedstemt fordi de fleste representantene mente at hans forfatterskap stod i strid med nasjonens moralske og religiøse begreper. Det var bare enkelte venstremenn som stemte for at Kielland skulle få en slik belønning. I 1886 ble saken imidlertid tatt opp igjen, men den ble igjen nedstemt. Da saken i 1887 ble nedstemt for tredje gang, svarte Bjørnson med å frasi seg sin egen diktergasje. Denne saken er i dag kjent som "Kielland-saken", og den gjorde selvfølgelig sterkt inntrykk på Kielland selv. Kielland hadde aldri noen stor interesse for å skrive dramatikk. Han prøvde seg med "For Scenen" i 1880, men noe mer ble det ikke før han i 1886 og årene etter skrev noen lystspill. Dette var "Tre Par" i 1886, "Bettys Formynder" i 1887 og "Professoren" i 1888. Kielland støttet venstrepartiet så lenge det stod i opposisjon, men da det kom til makten svarte det med å frastøte han. Det kom av at Venstre ble splittet i to deler, og den konservative delen kunne ikke tåle Kiellands kritikk av kirken. At han ble frastøtt på en slik måte bærer blant annet "Sankt Hans Fest" og "Jacob" som kom i 1891, preg av. "Jacob" ble Kiellands siste roman. Etter den eksplosive produktiviteten han hadde i 1880-årene, sluttet han nå, 42 år gammel, praktisk talt å skrive. Det er kommet flere forklaringer på hvorfor han sluttet, og det var antakelig en sammensetning av flere uheldige faktorer som gjorde utslaget. En av grunnene kan ha vært at Kielland hverken likte eller behersket den nye stilen som gjorde inntog på denne tiden, nemlig nyromantikken. Kielland ble også skuffet da resultatene av det systemskiftet han så lenge hadde kjempet for kom fram, og som en følge av det mistet han kanskje litt av motivasjonen. Alexander Kielland led i denne perioden også av sterk pengemangel, og han begynte å føle seg gammel. Han var plaget av hjertetrøbbel, sovesyke og han hadde mange bekymringer. Kielland-saken lagde også et dypt sår i han. I 1891 ble Kielland borgermester i Stavanger, og i 1902 ble han amtmann i Romsdal. Det var nettopp embetsstanden han sterkest hadde angrepet gjennom sine verker, og han hadde derfor sterke motforestillinger mot å ta på seg slike verv. Imidlertid ønsket han å bli "den første folkelige embetsmannen", og siden han hadde store pengeproblemer tok han jobben. Han oppfylte sine ønsker, og ble en upartisk og tilgjengelig embetsmann. Med lange mellomrom gav han også ut et par bøker, bl.a. "Omkring Napoleon" i 1905. Gjennom hele sitt liv skrev Kielland også personlige, muntre og åpenhjertige brev, som senere kom på trykk. Det sies om hans brevsamling, at morsommere brev har neppe vært skrevet - og i hvert fall ikke trykt - i Norge. Gjennom hans brev får vi del i mer av Kiellands indre tanker, og de gir oss en dypere forståelse av hans diktning. Den 6. april 1906, døde Alexander Lange Kielland på Bergen sykehus 57 år gammel. Alexander Kielland - amtmannen "paa Mørerne" på en av sine elskede inspeksjonsturer. "Hvordan jeg liker klimaet? Jo takk, overlever jeg bare sommeren, skal jeg alltid greie vinteren." Kiellands språk og stil I sin samtid var det hos borgerstanden Alexander Kielland hadde sitt publikum. I "novellettene" merker vi at bruken av fremmedord og utenlandske formuleringer er hyppigere enn normalt, noe som setter krav til leserens utdannelse og leseferdigheter. I hans bøker er det kanskje i første rekke de franske frasene fra blant annet "Garman & Worse" som er forbeholdt de velstående: "Fullmektigen ville helst slippe ut av samtalen, for å gripe anledningen til en tête à tête med Madeleine" (GW s. 94). Kielland gjør flittig bruk av det sirlige overklassespråket i kapitlene om familien Garman, men vi finner det ikke igjen i hans karakteristikk av det fattige "West-End". Vi kan derfor si at språket veksler mellom høy- og lavprosa, avhengig av hvilket miljø handlingen utspiller seg i. Slik bruker Kielland språket til bevisst å underbygge de mange kontrastene i sine bøker. Overalt står nytt mot gammelt, fattig mot rik og sannhet mot løgn og hykleri. Dette gir Kiellands romaner spenning og liv. Det er nok likevel den smidige og muntre fortellermåten som beseirer publikum. Kielland leder elegant leseren gjennom sine bøker, og hopper ledig mellom personene. Setningene er ofte lange, men språket er til tross for det lettfattelig. Det er sjelden noen dødpunkter, og i nesten alt Kielland skriver opptrer det en smittsom munterhet. Det kan være små ubetydelige detaljer, men det gjør leseren oppstemt, og lesegleden øker. "Men denne munterheten, den ble aldri hovedsaken for Kielland", som Sigurd Hoel engang har skrevet i "Tanker om norsk diktning". "Den bare var i hans sinn som en gave fra en nådig skjebne". Realismens forfattere steg gjerne tilbake, og ville helst la budskapet og kritikken komme til uttrykk gjennom handlingens egen utvikling. De brukte som regel også en diskre symbolikk eller personer, som ikke i alt for påtrengende grad virket som deres talerør. Hos Alexander Kielland hender det likevel gang på gang at ønsket om å meddele seg blir sterkere enn alle andre hensyn. Ofte er store deler av hans romaner farget av hans ironi og satire, eller han kan tre frem og direkte formidle det han har på hjertet til leseren. I "Skipper Worse" finner vi et angrep på embetsmennene der han gjør nettopp dette. Vi møter elever i øverste klasse på vei til skolen: "Deres verden lå over den rå masses: de vandret ad parnassum, og de foraktet dypt de lave sjeler (...) og denne dype forakt for folket som arbeider, den bevarte de trolig, like til de kom ned igjen fra parnassus og ble embetsmenn" (SV s. 49) Naturskildringer spiller en sentral rolle i Kiellands diktning. Det er sjelden mennesker med, og de handler stort sett om regn, vind, storm, havet og fugler. Naturskildringene i Kiellands romaner er gjerne et uttrykk for et vendepunkt, en skiftende tendens, eller en ny sinnsstemning for personene. Det kan være et signal på at noe kommer til å skje, og ofte kan man forutse om det vil være noe gledelig eller noe trist. Se bare på den illevarslende stormen før Henriette tar sitt eget liv i "Skipper Worse" (SV s. 131 ). Kie lla nd had de ogs å sansen for det typiske, og romanfigurene hans er gjerne representanter for et spesielt sosialt miljø. Han er også kjent for å skrive det enkelte kaller "gruppe-romaner". Med det mener man at romanen er konsentrert rundt en gruppe mennesker, og ikke om enkeltmennesket. Kielland interesserte seg da også mindre "..for det enkelte menneske som sådant, men mer for menneskene i forhold til hinannen eller til en eller annen last eller dårskap", som han skrev til Georg Brandes i 1884. Dette er særlig tydelig i hans tidlige romaner, deriblant "Garman & Worse" og "Skipper Worse". Et annet særegent trekk ved Kielland, er hans mange overdrivelser. Som nyttepoet, fant imidlertid Kielland ofte overdrivelsen nødvendig, og i et brev til sin bror skriver han: "Naar folk sover tungt, visker man dem ikke i øret.. (...) ..man raaber: Brand!.. (...) Den som vil vække, maa overdrive.." Når vi for eksempel ser på lille Marius i "Gift", som på en måte dør på grunn av latinundervisning, må vi kalle det en slik overdrivelse. "Garman & Worse" "Garman & Worse" er som nevnt Alexander Kiellands første roman, og den ble utgitt i 1880. Den er preget av samfunnskritikk, og handler hovedsakelig om menneskers moralske forhold til hverandre. Handlingen i Garman & Worse utspilles i Stavanger, og boka er en mesterlig skildring fra Kiellands fødeby. Garman & Worse begynner med en gripende skildring av havet, og leseren får med en gang assosiasjoner som peker framover på hva boka handler om. Dette blir spesielt godt fremhevet i Willy Dahls "Garman & Worse - i nærlys og perspektiv". Et stemningsskapende bilde hentet fra "Garman & Worse" Madeleine Garman og hennes far bor på et fyr utenfor byen, men da faren skjønner at Madeleine er forelsket i fiskergutten Vente-Per, sender han henne inn til byen for å få bedre vaner. Hun blir plassert på familiens store handelshus, Sandsgaard, og det er dit mesteparten av handlingen er lagt. På Sandsgaard bor den mektige konsulen Christian Fredrik Garman, og han styrer derfra handelsfirmaet Garman & Worse. Denne bedriften eier mange handelsskip, og mye av handlingen i romanen er lagt rundt byggingen av et nytt storskip. Madeleine møter mange nye folk på Sandsgaard, men hun er svært nedbrutt på grunn av at hun måtte reise fra sin Vente-Per. Hun blir lurt inn i et ulykkelig ekteskap med presten Martens, som hun overhodet ikke elsker. Dette er et gjennomgangstema i boka, og vi møter mange mennesker som etter hvert utvikler romanser seg imellom. De aller fleste får likevel ikke den de vil ha, og forholdene ender som regel i tragedier. Dette er på grunn av at det på denne tiden var foreldrene som bestemte barnas ekteskap, og de var på den måten et stort hinder for lykkelig kjærlighet. Boka i sin helhet reiser skarp kritikk mot foreldrebestemte ekteskap. Den inneholder også sterk kritikk mot kirkens rolle i datidens samfunn, og viser på mange måter hvor hyklersk kirken og prestene var på denne tiden. Mesteparten av handlingen foregår som sagt på Sandsgaard, men en del av den er også lagt til "West-End", som var det fattige arbeidermiljøet i Stavanger. Dette blir på en måte to separate handlinger, som gir skarpe kontraster mellom fattig og rik. Dette var også et av hovedmålene til Kielland da han skrev "Garman & Worse", han ville vise sterke motsetninger mellom samfunnsklassene. Et av de mest dramatiske øyeblikkene i boka er når Martin i raseri setter fyr på skipet som Garman & Worse bygger. Konsul Garman får slag når han ser dette, og noen dager senere dør han. Et annet høydepunkt i boka er begravelsen av konsulen og Marianne. Her er det enorme kontraster, og det skal jeg komme tilbake til senere. "Garman & Worse" slutter med at Madeleine møter sin gamle kjæreste, Vente-Per, igjen. Per er nå lykkelig gift, og Madeleine føler seg nærmest fortapt. På slutten finner vi også igjen den samme naturskildring som boka startet med, og det lager en ramme rundt handlingen. Boka begynner og slutter på samme sted. Personene i "Garman & Worse" I "Garman & Worse" er Kiellands overgang fra novelleformen ganske tydelig. Romanen mangler en markert hovedperson, og kan derfor kanskje best beskrives som en rekke mindre historier om forskjellige mennesker, som alle fører forskjellige historier og bakgrunn med seg. I alt dette, står likevel Unge-Konsulen, Christian Fredrik Garman som en sentral skikkelse. "Hele hans liv var en innestengt kamp mellom det gamle og det nye", som Jacob Worse sier om han etter hans død (GW s. 229). Konsulen har drevet firmaet videre i farens fotspor, og Kielland fremstiller han som selve typen på den korrekte forretningsmann. Unge-konsulens far, Gamle-konsulen, står meget høyt hos han, og han er en stor beundrer av de gamle tradisjoner. Likevel ser han også positivt på en del av det nye ved samfunnet. Jacob Worse sier også om konsulen at: "Meg viste han en forunderlig fortrolighet, og jeg traff hos ham ideer som ingen skulle ant hos den korrekte, gammeldagse kjøpmann" (GW s. 229). Selv om Unge-Konsulen så på mye av det nye med forståelse, var det "umodne, stormende - 'ukorrekte' - i den nyere tid ham aldeles motbydelig", for igjen å sitere Jacob Worse. Mye av dette umodne og stormende møter Konsulen i sin egen sønn, "grossereren" Morten. Han er en av de moderne forretningsmenn, som hverken Konsulen eller Kielland selv har mye til overs for, og forholdet dem imellom blir derfor ganske anstrengt. Morten vil for eksempel satse på dampskip, mens faren er konservativ og holder på seilskip. At Konsulen verdsetter de gamle tanker høyere enn de nye, er blant annet markert i kapittel XV: "Og så var det andre folk den gang, den gang gikk man langsomt og sindig fremmad, og forspilte ikke sin kredit ved å være med blant allslags spekulanter i alskens tvilsomme foretagender" (GW s. 159). Unge-Konsulen har også et fjernt forhold til embetsmennene. Amtmann Hiorth, adjunkt Aalbom og prestene Sparre og Martens blir gjennom hele romanen møtt med sterk satire fra dikterens side, og de blir framstilt som konservative, trangsynte og maktglade. Jacob Worse er en annen sentral person i romanen. Han er en radikal venstremann, med et stormende temperament, og det er et karaktertrekk unge-konsulen ikke kan tåle. "Han er for hissig, - han holder ikke måte -", forteller konsulen til sin bror Richard (GW s. 99). To ganger ser vi også at konsulen avbryter Worse midt i en diskusjon, nettopp på grunn av dette (GW s. 57/98). Det er store motsetninger mellom unge-konsulen og hans alt annet enn korrekte bror Richard, "legasjonssekretæren". Til tross for dette er det et forståelsesfullt og varmt forhold mellom de to brødrene, og i scenen fra Sandsgaards vinkjeller, der de to smaker på viner fra gamle-konsulens tid, ser vi sider ved konsulen som han skjuler utad: "Det var strengt forbudt å møte dem når de kom opp fra vinkjelleren.." (GW s. 47). Richard Garman hadde i en lengre periode oppholdt seg i Paris, og da han kom tilbake til Stavanger, fikk han jobben som fyrforvalter på Bratvold. Med seg fra Paris hadde Richard sin datter, Madeleine. Hun blir av mange betraktet som den som kommer nærmest tittelen "hovedperson" i romanen, og det er ikke uten grunn. Fra første til siste kapittel følger vi Madeleines utvikling, som trygt kan karakteriseres som tragisk. Etter å ha bodd på Bratvold i noen år, forelsker hun seg i fiskergutten Vente-Per. Forholdet mellom Madeleine og Per utvikles med tiden, og når faren blir klar over det, sender han henne inn til byen for å få bedre vaner. Hun blir sendt til familiens hus på Sandsgaard, men der trives hun ikke. Hun har ingen erfaring med bylivet, og kan ikke verge seg når Delphin kurtiserer henne eller når hennes kusine Fanny holder henne for narr. Fanny ødelegger også et påbegynt forhold mellom Madeleine og Delphin, og Madeleine blir psykisk nedbrutt og forvirret. Presten Martens utnytter dette, og klarer på et snedig vis å lure Madeleine inn i et ekteskap. Madeleine er på ingen måte glad i han, og vi skjønner at dette kommer til å bli et ulykkelig ekteskap. Jeg har nevnt at det fantes store motsetninger mellom gammelt og nytt i Sandsgaards-miljøet, men også i West-End-miljøet, finner vi slike motsetninger. Vi kan for eksempel se på Anders Bekmann som tilhører dette miljøet. Han er svært takknemlig overfor handelshuset, for hos Garman & Worse har både han og hans forfedre hatt fast og sikkert arbeide. Hans sønnesønn Martin derimot, bærer et sterk hat overfor handelshuset og overklassen generelt, og han kan ikke fordra de urettferdige klasseskillene. Martin blir enda mer hatefull, når hans søster blir forført av Morten Garman og langsomt forsvinner fra han. Han bestemmer seg for å ta hevn, og det gjør han ved å tenne på Garman & Worses store stolthet, nemlig husets nye skip (GW kap. XVI/XVII). Jacob Worse og konsulens datter, Rachel, er de som arbeider for kvinnesaken i romanen. Under et selskap på Sandsgaard spør amtmann Hiorth om Jacob Worse tror han vil være tjent med en emansipert (det vil si frigjort) hustru. Worse svarer han da at "..nå var det ikke tale om hva mannen var tjent med, men om hva der var rettferdig mot kvinnen" (GW s. 96). For øvrig har de begge radikale og moderne tanker, og de tør stå frem med sine meninger. Kielland bruker både Rachel Garman og Jacob Worse som talerør for sine meninger, og de har begge Kiellands fulle sympati. Dette er kanskje ikke så rart, for Kielland selv hadde jo stadig dårlig samvittighet fordi han hadde det så bra, og hans grunnsyn på sterke maktfaktorer var jo negativt. Rachel Garman gir den unge teolog Johnsen pågangsmot til å presentere hennes Kierkegaardske sannferdighetskrav fremfor menigheten (GW kap. XI). Dette blir imidlertid dårlig mottatt av de andre prestene og kirkegjengerne i byen, og til slutt faller han gjennom for presten Sparres autoritære og rolige vesen. Etter dette bryter Rachel tvert med kandidat Johnsen, og til syvende og sist er det Jacob Worse som får Rachel til å realisere seg selv. Rachel reiser på Worses anbefaling til Paris, og blir der i flere år. For henne som for han blir arbeidet den store velsignelsen. Da Rachel så endelig kommer tilbake for å gifte seg med Worse, får hun en mann som virkelig respekterer henne. Når vi leser "Garman & Worse" får vi ingen direkte indre psykologisk karakteristikk av personene, og det var heller ikke Kiellands mål da han skrev boka. Han har slett ikke forespeilet oss noen sjeleanalyse, og det er helt klart at han vil presentere personene som en gruppe, og ikke som enkeltpersoner. Dette passer godt inn i litteraturhistorien, hvor de typiske 1880-årsromanene generelt sett handler om mennesket i en gruppe, mens 90-årsromanene handler om individet. En annen grunn til at vi ikke får noen dypere psykologisk framstilling av personene i boka, er at det rett og slett er for mange personer med. Skulle vi fått en slik framstilling av hele persongalleriet, ville boka blitt enorm, og leseren ville ha mistet oversikten. Handlingsmønsteret og motsetningene mellom personene i boka er helt klart det som gjør dem interessante. Deres handlinger gir dem identitet, på samme måte som om forfatteren skulle ha gitt oss en dypere analyse av dem. Kielland benytter åpenbart en autoral refererende synsvinkel i "Garman & Worse". Han står hele tiden utenfor handlingen, og refererer kun det som skjer uten å gå inn i personene. Kielland som borgermester i Stavanger Tema og komposisjon i "Garman & Worse" "Garman & Worse" blir av mange betraktet som en av Kiellands beste romaner, og den består av mange handlinger og konflikter som krysser hverandre og fletter seg sammen til en helhet. Kielland strevde veldig med komposisjonen og innholdet i romanen, men brukte likevel ikke mer enn fem måneder på å gjøre den ferdig. Da den kom var ikke Kielland noe særlig godt fornøyd med resultatet, spesielt fordi personene ikke var så kritiske som han ville. Kielland hadde egentlig tenkt å kalle romanen for "De Misfornøiede", og i et brev skrev han at den skulle handle om "Fædre og Sønner, om Præster - gamle og mætte, unge og iverige, om megen Trang til at forandre, til at udrette noget". Personene ble imidlertid ikke misfornøyde nok, og i et brev til Bjørnson skrev han at "de Satans Mennesker er saa kistefornøiede, at det er til at græde over". Som midtpunkt i romanen har Kielland lagt huset Sandsgaard, og som modell for det har han brukt slektens eget handelshus, "Jacob Kielland & Søn". Kielland bruker også mange andre momenter fra sin egen familie i boka, og mange av personene i boka kan sammenliknes med Alexanders forfedre. Hovedtemaet i "Garman & Worse" er konflikten mellom trofasthet og falskhet. Vi finner i hele romanen eksempler på dette, både når det gjelder hykleri, ekteskap og holdninger generelt. Vi kan si at boka "handler om" moralske forhold mennesker imellom. At det er dette som er temaet i boka, finner vi fort ut når vi begynner å lese. Symbolbruken i boka peker helt klart i denne retningen, og allerede etter første kapittel, kan vi trekke en slik slutning. Leedal - Kiellandfamiliens hus, som ble brukt som modell for Sandsgaard En annen ting ved romanen, som det er viktig å merke seg, er at den både begynner og slutter i samme naturomgivelser. Vi husker at den begynte med en skildring av havet rundt Bratvold, og der slutter den også. Madeleine møter til slutt sin gamle flamme igjen, og vi blir ledet gjennom en naturskildring som minner veldig om den vi begynte med. Disse to momentene skaper det vi kaller en rammefortelling rundt romanen. De gir også et uttrykk for hvordan Madeleine har forandret seg bort fra sitt "virkelige jeg". Selve innholdet i romanen blir presentert i en kronologisk orden, og handlingen begynner om våren og slutter forsommeren året etter. Årstallet er omtrent 1870. Vi kan innimellom finne små tilbakeblikk i tiden, men handlingen må likevel kalles kronologisk. Romanen åpner med en rolig innledning, og vi blir sakte trukket inn i handlingen. Det finnes et utall gjentakelser i boka, og som eksempel kan jeg nevne de påfølgende selskapsscener fra Sandsgaard og "West-End". Handlingen topper seg på flere steder i romanen, og jeg har nedenfor laget en skisse på hvordan en spenningskurve kan se ut. Spenningen blir ikke så stor før i kapittel XII, der handlingen egentlig tar av. Alle personene er ved dette tidspunkt presentert, og forholdene dem imellom begynner å utvikle seg. Et lite høydepunkt før kapittel XII, er møtet mellom konsulen og Richard Garman i vinkjelleren (kap. IV). Det desiderte høydepunkt i romanens spenningskurve, er kapitlene XVI og XVII der vi finner den dramatiske skildringen av skipsbrannen. Så synker spenningen noe før den når en ny topp i kapittel XXIII, begravelsen av konsulen og Marianne. Miljø, stil og forfatterholdning i "Garman & Worse" Naturskildringer spiller som tidligere nevnt, en sentral rolle i alle Kiellands romaner, og "Garman & Worse" er intet unntak. Allerede i det første avsnittet møter vi en slik skildring av havet, der det blir framstilt som: "det siste sunde i den syke verden" (GW. s. 7). Dette gir en stemnings- og symbolbakgrunn til hele romanen, og havet følger oss gjennom nesten hvert kapittel i boka. Som eksempler på dette kan vi se på kapittel XXII, der Delphin, knust av nyheten om Madeleines og Martens forlovelse, rir ut til havet. Delphin har her et oppgjør med seg selv mens han ligger på stranden, og ser hvor "...forfusket - ødelagt..." hans liv er (GW s. 214). Da tåken så kommer og visker ut konturene hans, er det som om han forandres; den gamle Delphin forsvinner. Vær og vind følger også hendingene, og disse symbolene fungerer som forvarsel eller illustrasjon på det som skjer mellom personene i romanen. Willy Dahl har vist at libellenes parringslek i kapittel XII er en slik illustrasjon som forteller hva som skjer mellom Fanny og Delphin. På denne måten kan nemlig Kielland skrive mye dristigere enn han kunne ha gjort om mennesker direkte. Det er to hovedmiljøer i boka, Sandsgaard og West-End. På Sandsgaard bor den rike og mektige Garman-familien, mens West-End er fattigmiljøet i Stavanger. Det sier seg selv at det vil oppstå store kontraster når disse to miljøene støter sammen i samme fortelling, og dette ser vi også flere eksempler på i romanen. Det mest oppsiktsvekkende eksempelet er antakelig begravelsen av konsulen og Marianne (GW kap. XXIII), der Kielland virkelig får markert sitt syn på klasseskillet. Konsulen kommer fra det rike miljøet, og Marianne fra fattigmiljøet i West-End. Vi leser om begravelsen: "Det var tre slags likvogner, så man kunne kjøre til kirkegården - ganske som man reiser med jernbanen - i første, annen eller tredje klasses kupé.." (GW s. 216). Kielland skildrer også prestens gravtale for konsulen: "..fattig og rik - høy og lav - alle like for dødens majestet..". Etter denne lange gravtalen for konsulen, lemper presten raskt tre skuffer jord ned på Mariannes kiste. "Presten skrevet videre over gravene. Der var enda et par fattiglik, og klokken var mange". I lys av dette blir gravtalen sterkt ironisk og selvmotsigende, og kapittelet avdekker en samfunnsmessig urett som følger menneskene like inn i døden. Språket Kielland benytter i "Garman & Worse" varierer som tidligere nevnt etter hvert som miljøet forandres. Når vi leser om Sandsgaardsmiljøet er språket som regel høyborgerlig og fint, og motsatt i fattigmiljøet. Dette er med på ytterligere å forsterke leserens inntrykk av de to miljøene. Når det gjelder setningsbygging er det kun det å si, at Kielland ofte benytter lange og avanserte setninger. Til tross for dette er teksten ganske lettlest, noe som kan komme av at den er både humoristisk og tragisk, og at den på den måten vekker interesse. Som det går fram av min analyse av "Garman & Worse", ville Kielland med denne boka, helt klart rette et krast angrep mot datidens samfunnsforhold og hykleri. Vi ser tydelig hvem som får dikterens sympati i fortellingen, og kanskje enda tydeligere hvem som ikke får det. Amtmenn og prester går det spesielt hardt utover, til tross for at Kielland selv levde i slike miljøer. Et dystert stemningsbilde fra "Garman & Worse" "Skipper Worse" "Skipper Worse" ble skrevet i København, og kom på markedet sommeren 1882. I denne romanen vender Kielland igjen blikket til handelshuset vi møtte i "Garman & Worse", men en generasjon tidligere. På denne måten er "Skipper Worse" forhistorien til "Garman & Worse", selv om den ble skrevet i ettertid. Romanen handler først og fremst om hykleri og vanekristendom, og det gir et godt bilde av Stavanger på denne tiden (omkring 1840). Kielland bruker nøyaktige historiske momenter i boka, blant annet det at haugianerne ble en ny maktfaktor i Stavanger på denne tiden. Det sentrale punktet i denne romanen, er haugianermiljøet. Mange haugianere har latt seg friste av materielle goder, og de har blitt svært rike på blant annet sildefiske. Det er imidlertid en person igjen i miljøet som bærer tradisjonen videre, og det er Hans Nilsen Fennefos. Midt i haugianermiljøet står Madam Torvestads hus, der menigheten samles for å be og synge. Hun er et midtpunkt i menigheten, og ved hjelp av religionen, skaffer hun seg svært stor makt. Det kommer også tydelig frem at hennes maktbegjær er målrettet og bestemt: "Madam Torvestad forstod ikke riktig hva hun så; men det begrep hun, at Fennefos på en eller annen måte hadde fått et knekk; kanskje var han således lettere å lede" (SV s. 108). Et annet sentralt miljø i romanen er Sandsgaard. Her møter vi gamle-konsulen fra "Garman & Worse", Morten W. Garman, som driver handelsselskapet C. F. Garman. Jacob Worse, som også blir kalt "Skipper Worse", er en av konsulens skippere, og boka begynner med at han i triumf vender tilbake fra en handelsreise til Rio. Firmaet C. F. Garman er i denne perioden inne i store nedgangstider, og for å redde firmaet går konsul Garman i kompaniskap med den rike Worse. Som en følge av dette endrer selskapet navn fra C. F. Garman til Garman & Worse. Madam Torvestad er en bestemt mor, og hun vil at hennes datter Sara skal gifte seg med den mye eldre Jacob Worse. Til tross for at Sara ikke elsker Worse, og at det er store forskjeller dem imellom, ordner moren det slik at de gifter seg. Sara blir hardere av sitt liv med en mann hun ikke elsker, og i begynnelsen av kapittel VIII møter vi henne med et regelrett hat mot Worse. Hun får etter hvert sterk hevnlyst for hennes ødelagte liv, og hun lar det gå utover Worse. Hun griper på samme måte som moren religionen som maktmiddel, og prøver å omvende Worse. Hun bryter han sakte men sikkert ned, tar fra han alle de gledene han har i livet, og til slutt er han så svak at han dør. I dødsøyeblikket gjenopplever han imidlertid det stolteste øyeblikket i hans liv, da han kom tilbake fra Rio, seilende inn til Stavanger med fulle seil. På denne måten opplever vi også med "Skipper Worse" at den både begynner og slutter med den samme hendelsen, og den belyser dermed Jacob Worses forandring. Madam Torvestad bestemmer også ekteskapet til Saras søster, Henriette. Dette er absolutt mot hennes egen vilje, og det ender med at Henriette begår selvmord før giftemålet. Gjennom disse, og en rekke andre episoder, får Kielland på det sterkeste kritisert foreldrebestemte ekteskap. Hovedtemaet i "Skipper Worse" må være konflikten mellom menneskelige drifter og hva som forventes av handlinger. Når jeg sier dette tar jeg utgangspunkt i Saras og Henriettes ulykkelige ekteskap. Ingen av dem får den de elsker, rett og slett fordi moren står over dem og bestemmer hva som er rett og galt. De har begge så stor respekt for moren og religionen, at de ikke klarer å motsi henne. Denne tematikken kommer også fram i det hyklerske haugianermiljøet. Boken handler nettopp om dette; hykleri og maktkonsentrasjon. Dette er temaer som går igjen i stort sett alle Kiellands verk. "Skipper Worse" blir sett på som Kiellands frodigste og mest humoristiske roman. Den er også skarpere i sin samfunnskritikk enn "Garman & Worse", og på mange måter mer forståelsesfull i sin karakteristikk av mennesker og samfunn. Boka ble også Kiellands største publikumssuksess, og forventningene til Kiellands neste bok ble enorme. Skipper Worse vender tilbake fra sin Rio-tur med "Familiens håb" "Gift" "Gift" ble utgitt i 1883, og er den første romanen i Kiellands "trilogi" om Abraham Knorr Løvdahl. I "Gift" gjenopptar Kielland den skolekritikken han så smått påbegynte i "Garman & Worse" og "Skipper Worse", samtidig som han også er opptatt av å avdekke hykleriet og mytene rundt konfirmasjonen. I "Gift" møter vi igjen en av Kiellands sterke kvinner, nemlig Abrahams mor, Wenche Knorr Løvdahl. Hun er radikal, og i motsetning til sin likesinnede Rachel Garman fra "Garman & Worse", tør hun gå til angrep på egenhånd. Fru Løvdahl og forretningsmannen Mordtmann fungerer som to av Kiellands talerør i denne romanen, noe som helt klart kommer fram i diskusjonene i kapittel IV. Her blir det framhevet skarp kritikk av skolens undervisningsmetoder, noe som også kommer fram gjennom skildringer av undervisningen. Det er Abraham Løvdahl som blir forgiftet i "Gift". Hans fantasi, selvstendighet og viljestyrke kveles av de uengasjerte lærerne og farens ekstremt konservative holdninger. Kielland bruker støv som symbol lærernes holdning til undervisningen: "...deres ensomme liv var å sitte på kateteret og strø støv på en ungdom de ikke forstod" (SV s. 217). Fra "Skipper Worse" husker vi at Kielland skrev om elevene som gikk til skolen med "...døde less av greske og latinske bøker" (SV s. 48). Ut fra disse sitatene, skjønner vi at Kiellands angrep først og fremst retter seg mot den autoritære puggeskolen og de umenneskelige lærerne. Det er disse faktorene som til slutt tar knekken på lille Marius, en av bestevennene til Abraham. Lille Marius er svak på skolen, men det er et fag han mestrer bedre enn noen andre, og det er latin. På en finurlig måte får Kielland framstilt Marius' lidelser og død som en følge av latinpuggingen, og det er i høyeste grad med på å underbygge hans angrep. Wenche Løvdahl er hele tiden fast bestemt på å holde "...halvheten, løgnen og hykleriet ute av sin sønns liv", og hun er på den måten den strake motsetning til Abrahams far, professor Carsten Løvdahl. Professor Løvdahl er mer opptatt av de ytre forhold, og han vil at sønnen skal bli en vellykket borger. Når vi i begynnelsen av romanen møter Abraham, er han i stand til å forsvare lille Marius overfor lærerne (SV s. 225), og på dette tidspunktet er hans tilknytning til moren tydelig. Imidlertid kommer professoren imellom de to, og da han får høre om Abrahams oppførsel på skolen, skjønner han at han må ta affære. Professoren velger å avvise Abraham, mot å senere ta han til seg igjen. På denne måten blir Abraham dypt takknemlig til faren, og avstanden til moren øker. Avstanden mellom moren og Abraham blir heller ikke mindre når Abraham skal melde seg på konfirmasjonsundervisning. Moren vil ikke at hennes sønn skal bli knyttet til den hyklerske kristendommen, og stiller store krav til Abraham dersom han velger å konfirmere seg. Abraham vil imidlertid være som de andre, og presangbordet lokker. Av den grunn bestemmer han seg til slutt for å konfirmere seg. Wenche Løvdahl møter etter hvert enda mer motgang, og det hele ender med at hun tar sitt eget liv. Dette går dypt inn på Abraham, men han velger likevel å fullføre konfirmasjonen. Helt til slutt i romanen, mottar Abraham en blomsterbukett i konfirmasjonsgave. "Fra lille Marius" står det på kortet, og vi ser igjen at en Kielland-roman begynner å slutter på samme måte. Leseren blir minnet på forholdet mellom Abraham og Marius, og på denne måten tydeliggjør Kielland Abrahams forandring. Leseren ser klart hvordan Abraham har utviklet seg bort fra sitt sanne jeg, slik han sto fram i begynnelsen av romanen. Handlingen i "Gift" er lagt til 1860-årene, og den utspiller seg dermed midt mellom "Skipper Worse" og "Garman & Worse". Hovedtemaet i boka er hvordan datidens skolevesen undergravde alt som het selvstendighet og frie tanker. Kielland retter sitt angrep mot den autoritære pugge-, karakter- og konkurranseskolen, og også mot konfirmasjonspresset og alt det hykleri som fantes rundt det. Kiellands ønske var en fri og naturlig oppdragelse, som utvikler og styrker menneskenes selvstendighet og moral. "Fortuna" "Fortuna" ble utgitt i 1884, og var den første norske forretningsroman. Den ble skrevet under inntrykk av den økonomiske krisen som herjet i Stavanger på denne tiden, noe Kielland hadde mange erfaringer fra. I "Fortuna", som er oppfølgeren til "Gift", får vi være med på Abraham Løvdahls videre utvikling. Han prøver fortsatt å leve opp til morens ideelle krav, men kommer til kort. Navnet "Fortuna" stammer fra navnet på den bedriften professor Løvdahl motvillig gikk inn i i "Gift", og denne bedriften står sentralt i romanen. I denne romanen gjenopptar Kielland angrepet på de nye forretningsmennene, slik han påbegynte det i "Garman & Worse". Professor Løvdahl er i begynnelsen av historien en pålitelig mann, men når han tar over som sjef for Fortuna, føler han sin makt vokse. Han tar til å misbruke småfolks penger, og etter hvert får han den innstillingen at hvis investeringene er gale, så er det jo bare andres penger som stryker med. Mot slutten møter vi professoren som en ren bedrager, og i kapittel XIII leser vi hvordan han planlegger å redde sitt gode navn å rykte: "Det ville ikke se mistenkelig ut; prøvelser har ført så mange til religionen..." (SV s. 412). Han er klar over at hykleriet er livsmakten i samfunnet, og hans hykleri er også iøynefallende i romanens siste kapittel. Kielland skriver: "...men med sin høyre hånd støttet han seg til betlerstaven, - alle kunne se den, den var av brunt rør med elfenbenshåndtak." (SV s. 431). Parallelt med fortellingen om fabrikken, følger vi Abraham Løvdahls ulykkelige utvikling. Han er nå gift, og får en sønn. Han føler fremdeles morens øyne på seg, men hans vilje er knekket, og han kommer ingen vei. Det hender for eksempel at Abraham reiser seg mot faren for å ta arbeiderne i forsvar, men ansikt til ansikt bøyer han alltid unna. Han sviker alle sine sterke følelser om likhet og rettferdighet, og blir aldri mer enn en mislykket opprører, på samme måte som Kielland så seg selv i tunge stunder. Abraham kommer etter hvert i kontakt med den blinde jenta Grete, som er datter av den opprørske, og senere sparkede, maskinmester Steffensen. Disse to blir nærmest forelsket, og Abraham lover henne å bedre arbeidernes forhold på fabrikken. Abraham forteller henne også mange løgner om sine bragder, og det er helt klart at han fører både seg selv og Grete bak lyset. Dette er han selv klar over, og han tenker: "Nu var det vel godt at hun ikke kunne se ham; det hadde vært umulig foran et par øyne, - foran et par uunngåelige øyne!" (SV s. 386). Abraham klarer imidlertid ikke å innfri sine løfter overfor Grete, og til Abrahams enorme skuffelse, er hun plutselig en dag vekk. I "Fortuna" er det Morten Kruse som representerer den for Kielland så forhatte prestestanden. Han er, som moren sier det "...henfallen eller iallfall stygt på vei til å henfalle i gjerrighetens last" (SV s. 376), og han lever ikke i stil med det han har lært som prest. Kruse begynner å spekulere kraftig i Fortuna-aksjer, og det hele topper seg i kapittel XIII, hvor professoren i en replikk avslører begges hykleri: "Jeg vil be Jesus at han vil hjelpe Dem" (SV s. 413). Kanskje har likevel sluttscenen en enda større virkning. Den tvers igjennom hederlige madam Kruse reiser seg opp og går under sønnens preken om mammon og den stygge makt pengene har blant oss. Tittelen på romanen er det kanskje også verdt å ta en titt på. "Fortuna" må jo kunne oppfattes som en sterkt ironisk tittel, tatt i betraktning de økonomiske problemer som oppstår. Hovedtemaet i "Fortuna" er konflikten mellom de mektige lederne i samfunnet og de fattige arbeiderne. Vi skjønner at hykleri er en betingelse for å nå fram i samfunnet, og hykleriet er som professoren tenker selve livsmakten. Under dette finner vi en rekke av Kiellands gjengangstemaer, som for eksempel konfliktene fattig/rik og ung/gammel. Sammenfatning Kielland var en samfunnskritiker av sin tid, og på så måte skulle man kanskje tro at mange av hans bøker ikke lenger er så aktuelle. Vi finner likevel momenter i bøkene hans som fremdeles er aktuelle, og et eksempel på det er hans kritikk av byråkratiet. Videre er dette med at noen mennesker bruker religion for å oppnå makt brennaktuelt. Jeg tenker da spesielt på situasjonen i Midt-Østen, der mange statsledere bruker religionen i den hensikt å samle folket på sin side. Det er personskildringene som hovedsakelig bærer Kiellands diktning videre. Alle hans bøker er mesterlig godt skrevet og ofte svært humoristiske, og dette gjør dem udødelige. Kiellands form kan alene være nok til å motivere seg for å lese hans bøker, noe som særlig gjelder "novellettene". "Karen" er en av Kiellands "novelletter", og den er et glimrende eksempel på hans inspirerende form og stil. Kiellands dikterverk er også interessant rent historisk sett. Det gir oss et godt bilde av hvordan det var å leve på hans tid, og leseren får ta del i mange av de problemene folk slet med på denne tiden. Konklusjon Med denne særoppgaven mener jeg å ha belyst en god del av Alexander Kiellands tanker og meninger, og jeg håper at den også hos leseren kan føre til en dypere forståelse av Kiellands diktning. Jeg har i denne særoppgaven hovedsakelig konsentrert meg om Kiellands samfunnskritikk, og har av den grunn ikke sett så mye på de andre momentene i hans diktning. Jeg har vist at det i alle de fire bøkene jeg har omtalt, finnes sterk kritikk av datidens samfunn. Mange konflikter blir belyst om og om igjen i Kiellands senere romaner, og Kiellands holdning til samfunnsstrukturen kommer klart fram. Vi har sett at Kiellands kritisering av den hyklerske kristendommen går igjen i alle bøkene, og det samme gjør kritikken av de autoritære maktfaktorene, som for eksempel lærere og forretningsfolk. Kontrastene mellom fattige og rike og gamle og unge går hele tiden igjen, og setter en spiss på hans kritikk. De fire romanene jeg har omtalt i denne særoppgaven, er alle romaner som kom ut tidlig i Kiellands dikterkarriere. Det er av den grunn ingen stor forskjell i hans skrivemåte i bøkene, og dersom vi ser nøye på temaene, finner vi også ut at de så og si er identiske. Kielland viser sympati for de vi kan kalle "taperne" i bøkene hans, til tross for at han selv tilhørte en slekt av samme kategori som "vinnerne" i hans bøker. At det var Alexander Kielland som ble emnet i denne særoppgaven, var egentlig litt tilfeldig. Jeg har tidligere lest og analysert flere norske forfattere, men hadde denne gangen lyst til å velge en forfatter som jeg ikke hadde lest noe av tidligere. Jeg bestemte meg så for å velge en av de virkelig store innen norsk diktning, og valget falt til slutt på Alexander Kielland. Dette var hovedsakelig fordi det jeg hadde blitt fortalt om Kielland hørtes interessant ut, og det var en av mine betingelser for valg av forfatter. Å skrive en særoppgave om en forfatter man har et totalt likegyldig forhold til, er etter min mening meningsløst. Valget falt altså på Kielland, og det har jeg aldri siden angret på. Problemet var så å plukke ut hvilke bøker jeg skulle ha med. "Garman & Worse" var et naturlig valg, og da syntes jeg at jeg også måtte ha med fortsettelsen, eller kanskje jeg burde si begynnelsen, nemlig "Skipper Worse". De to siste bøkene var derimot et større problem. Jeg tenkte lenge på å ta med "Jacob", slik at jeg også fikk med utdrag fra slutten av hans karriere, men valget falt likevel på "Gift" og "Fortuna". Kiellands kritikk av skolesystemet var et fristende emne, og det var vel hovedgrunnen til det valget. Det ville ha vært naturlig å også ha med "Sankt Hans Fest" i denne oppgaven, men det ville ha påført meg enda mer arbeide, og i ettertid er jeg glad for at jeg lot det være. Arbeidet med denne oppgaven har tatt enormt mye av min tid, men så er jeg også meget godt fornøyd med sluttresultatet. Jeg må innrømme at utbyttet av å lese Kiellands romaner har vært mye større enn hva jeg først hadde tenkt meg, og jeg har gjennom dette arbeidet fått et mye videre innblikk i norsk litteraturhistorie. Alexander Kielland på Stavanger torg Oversikt over Kiellands forfatterskap I en oversikt kan vi i kronologisk orden framstille Kiellands forfatterskap slik: Paa Hjemveien 1878 Novelletter 1879 Garman & Worse 1880 Nye Novelletter 1880 Hans Majestæts Foegd 1880 Det hele er Ingenting 1880 Arbeidsfolk 1881 Else. En Julefortælling 1881 Skipper Worse 1882 To Novelletter fra Danmark 1882 Dramatisering av Garman & Worse 1883 Gift 1883 Fortuna 1884 Sne 1886 Tre Par 1886 Sankt Hans Fest 1887 Bettys Formynder 1887 Professoren 1888 Forsvarssagen 1890 Jacob 1891 Mennesker og Dyr 1891 Omkring Napoleon 1905 Bokliste Kielland, Alexander Lange: "Garman & Worse" (GW) - Den Norske Bokklubben 1973 Kielland, Alexander Lange: Samlede Verker II (SV) - Gyldendal 1975 Kilder Beyer, Edvard: Norges Litteraturhistorie, bind 3 - Cappelen 1991 Hoel, Sigurd: Tanker om norsk diktning - Gyldendal 1955 Storstein, Olav: Kielland på ny - Gyldendal 1974 (Fakkel-bok) Dahl, Willy: Garman & Worse i nærlys og perspektiv - J. W. Eide 1973 Riis, Johan: A.L.K. - Mennesket bak dikteren - Cappelen 1973 Aschehoug og Gyldendahls store norske leksikon - Kunnskapsforlaget 1988 MCMXCII - Pål Christian Ingierd
Forside
