Den engelske gruppa The Rolling Stones ble dannet i 1962 av vokalisten og munnspilleren Mick Jagger, gitaristen Keith Richards, pianisten Ian Stewart gitaristen Brian Jones. Den siste CD`en de har gitt ut kom i 1995. I over 30 år har de hatt utrolige mengder fan, men også en god del motstandere etter at manageren deres Andrew Oldham for første gang lanserte dem som en sterk kontrast til The Beatles. Så mens Beatles ble sett på som veloppdragne, sunne og elskverdige, Fremsto Rolling Stones som aggressive, arrogante og overlegne. "Vi er egentlig et forferdelig band" sa trommeslageren Charlie Wahts en gang, "men vi er eldst!!" Han sluttet som designer i et reklamebyrå, for å bli trommeslager i gruppa, året etter at de ble dannet. Grunnen til at han sa dette var trolig at gruppas sanger ofte har grove eller provoserende tekster eller at gruppas medlemmer faktisk opptil flere ganger er blitt arrestert for narkotikabesittelse eller andre kriminelle handlinger.
Musikkstil:
I begynnelsen av 70-åra fikk Stones tittelen "Verdens beste Rock`n`Roll band". Selv kalte de musikken sin for Rythm & Blues eller R&B. Noe som understrekes av Mick Jaggers velkjente kommentar: "Jeg håper de ikke tror vi er et Rock`n`Roll band", som han sa før deres første opptreden på The Marquee Club i England. Rolling Stones har gjennom årene latt musikken deres være rask og metallisk, med gitarer og rytmeinstrumenter som de mest fremtredene. Og i motsetning til mange andre grupper på den tida, brukte de ikke bare trommer, men også tamburin og maracas. Til å begynne med var Stones` musikk påvirket av amerikansk R&B. Men i likhet med Beatles begynte de snart å innføre trekk fra vanlig engelsk popmusikk i sine egne komposisjoner. De gikk foran i opprør mot mer "aksepterte" musikkformer som overså ungdomssexualitet og hverdagslige problemer. Gruppa ble dermed en viktig kilde til moral, musikk og moteendringene som skjedde i løpet av 60-åra.
Steinene Ruller Videre:
Debut-LP`en til Rolling Stones avslørte gruppas svakhet for amerikansk blues og R&B. Den inneholdt nemlig cover versjoner av låter til kjente svarte artister som Willie Dixon, Chuck Berry, Jimmy Kiel m.m., i tillegg til gruppas egne låter. Bare koveret til LP`en var litt av en revolusjon i seg selv, noe som man kan takke manageren Andrew Oldham for. Han mente at gruppas utseende og rykte var nok til å selge platen. Derfor insisterte han på å fjerne alt fra forsiden på koveret, bortsett fra bildet, intet gruppenavn, ingen platetittel. Han fikk gjennomført ideen sin bortsett fra å fjerne plateselskapets logo, oppe i venstre hjørne. Koveret er en ting, plata en annen. Jagger mener at det er noe av det beste de har laget, mens Richards derimot mener at platen delvis består av "annenrangs prøveopptak". Ikke så vanskelig å forestille seg når den faktisk ble spilt inn på to-spors Revox båndspiler, og er 100% fri for overdubbing (dvs. instrumentale eller vokale "pålegg" som blir lagt på under innspilling, noe som er med på å øke kvaliteten på musikken). Først i 1965 slo Stones gjennom i USA med låten "(I can`t get no) Satisfaction", som regnes som den første rett-på-sak sexlåt som er laget av hvite artister. Den inneholdt blant annet strofen "trying to make some girls". Denne ble tolket på alle mulige måter, og til slutt sensurert på et Show i amerikansk TV. Folk trodde da at ordet som ble sensurert var "fuck" og ikke "make", dette gjorde låta bare enda mer provoserende enn den var fra før. Denne låta er også noe mer "moderne" enn Stones` andre låter, noe som gjør den til min favorittlåt fra Rolling Stones` etter hvert så store utvalg innspillinger. Siste halvdel av 60-tallet skulle vise seg å bli den mest innflytelsesrike tiden av Stones` Karriære. På plata "Get off of my cloud", "19th Nervous breakedown" og "Mothers little helper" angrep de nådeløst samfunnets mørke sider. "Get off of my colud" var den første singelen som gikk til topps i USA, og var en fortsettelse på "Satisfaction" både musikalsk og lyrisk, samtidig som den også viser hvor påvirket Jagger var av Bob Dylan på den tiden. "Get off of my cloud" skulle være en penere måte å si "fuck off" på. Noen Amerikanske TV stasjoner var på en annen side overbevist om at låta omhandlet mariuana-rus. "19th Nervous Breakdown" danner sammen med "Satisfaction" og "Get Off Of My Cloud" en sammensetning om hvordan det var å være tenåring på 60-tallet. Jagger sier selv at tittelen på låta beskriver tilstanden han var i under gruppas lange turné, høsten `65. Hans kjæreste på den tiden, Chrissie Shrimpton, derimot følte at teksten handlet om henne. Hun hadde nemlig 19 nervøse sammenbrudd på den tiden hun var sammen med Mick, dette forteller jo hvor strevsomt det er å vær kjendis når ikke kjærester en gang holder ut. The Rolling Stones er mer enn musikere. 10. og 11. desember 1968, prøvde de seg som filmstjerner i en film som skulle hete "Rock`n`Roll Circus". Gruppa ble meget misfornøyd med sin opptreden da de fikk se den ferdige filmen. Så bandet bestemte seg for å droppe det hele. Filmen ble liggende å samle støv noen år, helt til den på ny ble tatt opp av arkivene. Da ble korte klipp av den brukt i en Musikkvideo. 1969 ble et dramatisk og innholdsrikt år for The Rolling Stones. Første gang de vurderte å sparke Brian Jones var i 1965, da hadde de både Erick Clapton og Jimmy Page i kikkerten til å erstatte ham. Men torde ikke gjøre det av frykt for å miste noe av populariteten. I 1969 ble de nødt til å sparke ham på grunn av minimale innslag i LPen "Beggars Banqet". En knapp måned senere ble han funnet bevisstløs i svømmebassenget sitt ved hjemstedet hans i Sussex. En lege ble tilkalt men Brian døde før legen nådde fram. Erstatningen for Jones ble gitaristen Mick Taylor fra Jhor Majaly Bluesbrakers, hjemstedet for Rythm & Blues. To andre viktige hendelser fant sted samme år: LPene "Honkey Tonk Women" og "Let It Bleed". Disse skulle vise seg å bli noe av det beste til Stones. "Let It Bleed" ble den første innspillingen til Mick Taylor. Selv om han på den tiden ennå ikke var medlem av The Rolling Stones. Tittelen har senere blitt tolket som en etterligning til Beatles` "Let It Be". Dette stemmer ikke, fordi "Let It Be" ble gitt ut fem måneder senere, og originaltittelen den var "Get back". Og som om `69 var overfyllt med tragedier og hendelser så ble det avsluttet med Altamont-konserten som regnes som den største tabben til Stones noen sinne. Det begynte med at Stones følte for å arrangere en gratiskonsert, dels på grunn av at de ikke stillte opp på Woodstock, og dels på grunn av klager på høye billettpriser. Den skulle altså holdes på Altamont Raceway i San Francisco og bli den mest suksessfulle konsert de hadde gjennomført. Men resultatet ble, til tross for Stones` optimisme; en total fiasko. Stones hadde invitert Hell`s Angels til konserten for å holde vakt, grunnen var at gruppa fryktet at Hell`s Angels skulle dukke uventet opp og lage bråk. Men til tross for at de tidligere hadde oppført seg eksemplarisk som vakter på andre konserter, ble det bråk allikevel: Under konserten ble en motorsykkel veltet og påført minimale skader. Syndebukken ble banket opp så hardt av vaktene at øyenvitner mente at det var utrolig at han overlevde. Det blodige offeret ble lagt foran bena på Wyman og Richards før han ble båret bort til behandling. "Under My Thumb" var så vidt kommet i gang da en svart 18-åring kom i slåsskamp med vaktene. I et anfall av redsel dro han fram en pistol fra jakken, da stakk en av medlemmene i Hell`s Angels han ned bakfra med en kniv, dette lagde total kaos, og folk som sto rundt hørte den sårede si: "Jeg hadde ikke tenkt å skade ham". De som prøvde å bære den skadede vekk ble jaget bort av vaktene som skrek: "Han dør likevel". Mannen blødde ihjel mens Jagger sang de siste stofene av "Under My Thumb": "I pray that it`s allright....". Og volden så ut til å fortsette: En dame som prøvde å krabbe opp på senen ble banket opp med køller. En mann som løp vekk fra en lignende behandling, druknet ett stykke bak senen. Og to kamerater som var på vei hjem etter konserten, ble brutalt kjørt ned og drept, av en ukjent bilist som ikke kunne komme seg raskt nok vekk fra stedet. Altamont ble som sagt en fiasko, den ble aldri tilgitt og det vil sannsynligvis heller aldri bli. Og følgene etter konserten kom som forventet: Uansett hvor voldelige og dårlige vakter Hell`s Angels var, så falt skylden på The Rolling Stones. Fra midten av 70-tallet ble det lengre og lengre mellom hver konsert og plateinnspilling. Stones begynte kort sagt å miste noe av den gnisten de hadde hatt i tidligere år. Ikke så rart egentlig, når man tenker på at de gjennom hele karrieren har spilt inn over 30 singler og nesten like mange LPer, pluss oppdrett på en med drøss med konserter. Men i 1995 slo de til igjen og ga ut en plate med tittelen "stripped". Den inneholdt for det meste gamle sanger, men låta "Like A Rolling Stone" var ny og fikk så vidt "smake" på hit-listene her i Norge.
Avrulling:
Her ville det vært naturlig å avslutte en særoppgave med en beretning om hvorfor, når og hvordan gruppa ble oppløst. Men etter 34 år som gruppe er The Rolling Stones fremdeles ikke offisielt oppløst. Derimot har de lange opphold fra hverandre og gir kun ut en CD en gang i blant. Media har også andre ting å tenke på, så det kommer sjelden stoff som omhandler gruppa. Men inntil neste utgivelse kan fansen spille på de gamle LPene sine og minnes gruppa som en gang var verdens beste rockeband, gruppa som nermest er blitt tilbedt av ungdommer og hatet av foreldre og myndigheter, gruppa som satte media i sving og guppa som revolusjonerte musikkmoten. Gruppa som het the Rolling Stones.
Hvorfor Rolling Stones:
Grunnen til at jeg valgte å Skrive om The Rolling Stones, er at jeg en gang så en konsert på TV. Der hørte jeg en sang som jeg likte. Den het "(I Can`t Get No) Satisfaction", og ble spilt av en gruppe som het The Rolling Stones. Videre ble jeg fascinert av den store munnen til en som het Mick Jagger. Jeg var ikke særlig musikkinteressert på den tiden så jeg bygde ikke videre på kjennskapet med Stones. Men da jeg fikk særoppgave, tenkte jeg at dette var en fin måte å bli kjent med gruppa på, og valgte dem. Ut av det jeg har lest har jeg lært mye som jeg ikke visste fra før av om The Rolling Stones. Og selv om det har vært nesten for mye stoff om gruppa så har jeg ikke angret et sekund på at jeg valgte dem......
Forside
