Til stadighet blir vi konfrontert med ekstreme holdninger og handlinger, som grunner i nazistisk og fascistisk ideologi. Gjennom denne særoppgaven vil jeg peke på hva som er hovedelementene i de to ideologiene, og trekke paralleller mellom ideologiene og allment aksepterte holdninger og strømninger i samfunnet. Oppgaven er todelt, den første delen tar for seg nazismen og fascismens menneskesyn, den andre delen er en oversikt over ny nazistiske/nasjonalistiske organisasjoner og strømninger i Norge på 90 tallet. Når det gjelder den siste delen av oppgaven har internet vært et betydelig hjelpemiddel for å samle inn stoff og å kartlegge de forskjellige organisasjonene.
NAZISMEN OG FASCISMENS MENNESKESYN
Sett fra et etisk og politisk synspunkt er essensen i fascismen og nazismen - når det gjelder praksis og ideolog i- forakt for svakhet, jøder, fargede mennesker, sigøynere, og en rekke andre grupper som betraktes som svake og ynkelige. Taperne foraktes også, uansett hva konkurransen gjelder. De foraktes fordi de har tapt. Vinneren beundres fordi han har vunnet . Dette er et sentralt tema som er felles for fascismen og nazismen. Forskjellen mellom de to kan analyseres fra forskjellige vinkler. Til å begynne med var rasedoktrinen av sekundær betydning for fascismen . Men elitekriteriet spilte en like stor rolle her som i nazismen. For det andre var statsbegrepet viktigere i fascismen enn i nazismen. Innenfor nazismen skulle en person finne sin identitet som en del av eliterasen og som en støttespiller for eliteideologien. Innenfor fascismen skulle en person finne sin identitet, sin verdi og sin »sanne frihet» som en del av staten . For det tredje var organisering av borgere etter yrkesmessige skillelinjer når det gjaldt politisk innflytelse , viktigere for fascismen enn for nazismen. Både fascismen og nazismen var klart antiintellektuelle, men ideen om selvrealisering ved aktiv handling framfor intellektuell virksomhet var trolig mer karakteristisk for fascismen enn for nazismen. Ettersom rasedoktrinen var av sekundær betydning for fascismen , var også sosialdarwinismen mindre viktig. Dessuten hadde nazismen et mer detaljert program med hensyn til å oppnå nasjonal makt basert på rase, og var langt mer ekstrem når det gjaldt både ideer og praksis.
SENTRALE KOMPONENTER
De sentrale komponentene i fascismen og nazismen var – og er i det store og hele temmelig like: ekstrem nasjonalisme, totalitær og autoritær styreform, enkeltindividets underkastelse og totale lydighet ovenfor lederen, militær dyktighet, irrasjonalitet og tilsidesetting av menneskerettighetene. Sist men ikke minst så gjennomsyres de ovennevnte komponentene av en total forakt for det svake og et snev av mystisisme . Dessuten forkastet de to ideologiene prinsippet om rettsstaten , og satte i dets sted instinkt, vilkårlig maktutøvelse og manglende likeverd mellom rasene.
VERDEN SOM SLAGMARK
Den nazistiske og fascistiske streben etter makt og herredømme ble uttrykt i oppfatningen om at verden er en slagmark der dyr, individer, folk, nasjoner og raser kjemper for å overvinne sine rivaler, og dermed selv fremstå som vinnere. Dette ble ansett som en evig kamp mellom de svake og de sterke. Hitler uttrykte et slikt synspunkt i en av sine taler på følgende måte: » Hele naturen er en veldig kamp mellom styrke og svakhet – der de sterke bestandig vil seire over de svake.» Sitat fra Allan Bullock: Hitler. A Study in Tyranny, s 347.
Nazistene og fascistene opererte med to uavhengige kriterier for styrke og svakhet. Å være sterk betydde å tilhøre en overlegen gruppe eller rase. Men det betydde også å være vinneren av en konkurranse. Så lenge fascismen og nazismen var seirende var det ingen motsetning mellom disse to kriteriene. Det grunnleggende prinsippet var enten: 1) den rasen eller gruppen som dominerer (eller er i stand til å dominere) alle grupper og raser, skal herske. Gruppene eller rasene som ikke er i stand til å dominere, bør underkaste seg de sterke, og eventuelt utryddes; eller 2) den overlegne (tyske) rasen eller gruppen bør herske over alle andre grupper og raser. Alle underlegne grupper og raser bør underkaste seg og eventuelt utryddes. Som man ser vil dette i nazistenes tilfelle føre til at de ved et tysk nederlag blir tapere, og at de må la seierherrene herske. Det store spørsmålet, som avslører nazismen`s sanne natur, er hvordan Hitler reagerte på denne motsetningen. Var hans forakt for svakhet sterkere enn hans nasjonalisme , eller kunne han forbli nasjonalist også i nederlagets øyeblikk? Hvilket prinsipp fikk høyest prioritet? Den 19.mars 1945, rett før kapitulasjonen, sa Hitler til Speer:
»Dersom vi skulle tape krigen, vil nasjonen også gå under. Dette er en uungåelig skjebne. Da trenger man ikke engang tenke på et grunnlag for selv den mest primitive eksistens. Tvert i mot ,det er bedre å ødelegge også dette , og stå for ødeleggelsen selv. Nasjonen har vist seg å være svak, og fremtiden tilhører den sterker østlige nasjonen alene.» Internet: http://www.stormfront.org/defaultf.htm
Hitlers forakt uttrykkes gjennom hans sykelige streben etter total ødeleggelse. Albert Speer siterer en tjenestemann som refererer en ordre fra 1944:
» De stakkarene som ble igjen , ville befinne seg i en ørken uten noen av sivilisasjonens bekvemmeligheter. Ikke bare industrianleggene og ikke bare gassen , vannet, elektrisitetsforsyningen og telefonsentralene skulle ødelegges fullstendig. Alt, absolutt alt som var vesentlig for å opprettholde livet, skulle ødelegges: rasjoneringskortregistre, ekteskaps og innbyggerregistre , bankkontoregistre. Matforsyninger skulle ødelegges gårdsbruk brennes og kveg avlives . Ikke engang kunstverk som var blitt spart da bombene falt, skulle bevares. Monumenter palasser, slott og kirker , teater og operahus skulle også jevnes med jorda.» Albert Speer: Inside the Third Reich
Hitlers forakt for taperen var sterkere enn hans identifikasjon med Nazi Tyskland.
Som tidligere nevnt var essensen i nazismen og fascismen forakt for tapere og såkalte mindreverdige grupper , f.eks jøder og fargede mennesker. Materialet viser at forakten, og det nært beslektede behovet for å ødelegge og utrydde, er en viktig faktor. Det kan derfor med det rette hevdes at selve utgangspunktet for nazismen og fascismen er av antiintellektuell art. Etter hvert som makten vokste , ble forakten institusjonalisert, og den satte sitt preg på lover, offentlige ordninger, rettsbeslutninger, statsbudsjett, skole og utdanningssystem , barneoppdragelse o.s.v. Fordi svakhet var det mest foraktelige ble motsetningen - styrke og makt - det viktigste og mest beundringsverdige. All innsats ble derfor rettet mot å gjøre staten så sterk at den aldri mer skulle kunne beseires. Italia og Tyskland måtte gjenoppbygges slik at de skulle være best mulig forberedt på de forestående militære kampene. Dette var det altoverskyggende målet. De to nasjonene måtte derfor bli autoritære diktaturer, og folket måtte være lydige redskap for sine ledere. Demokratiske og parlamentariske metoder skulle avskaffes, fordi de hindret lederne i å treffe »effektive beslutninger». Av samme grunn skulle alle organisasjoner som kunne komme til å legge hindringer i veien for ledernes maktutfoldelse , oppløses. I stedet for å snakke om klassekamp ble arbeidstakere og arbeidsgivere opplært til å se på seg selv som likeverdige samfunnsborgere, slik at arbeidstakere skulle glede seg over arbeidsgiverens profitt, og arbeidsgiverne skulle glede seg over arbeidstakerenes innsats (»sann sosialisme»). Ytrings eller pressefrihet var ikke aktuelt, og motstanderne måtte ryddes av veien. Enhver form for moralsk eller politisk uavhengighet måtte utslettes. Slik kunne man samtidig redusere muligheten for at det skulle oppstå intern tvil i tilfelle man ble konfrontert med dyktige, demokratisk innstilte mennesker. Innenfor utdanning og oppdragelse, skoler og media måtte det drives kampanjer mot »svak karakter og svak vilje». Menn skulle være tøffe, kvikke og harde, og ikke la seg påvirke til ødeleggende selvbesmittelse av pornografi eller andre former for erotisk stimulering som ikke var godkjente. Kvinner skulle være lyriske, og i stand til å føde sønner. Alle skulle få en opplæring som gjorde dem villige til å ofre alt for nasjonen slik at »den materialistiske verdensanskuelsen» kunne overvinnes . Man måtte derfor ikke bare handle som en god nazist eller fascist, dette var noe man måtte være, med sin vilje, sine følelser og langt nede i sjelsdypet . Lederen, som var en manifestasjon av folkets vilje – slik at folkets sanne vilje alltid skulle svare til lederens vilje, også når det motsatte var tilfellet- bestemte målene og valgte midlene. Og for at folket skulle fratas muligheten til å innøve innflytelse på lederens »kreative» politikk, ble langsiktige mål formulert på en vag måte. Dette hindret folk å blande seg inn i lederens beslutninger , og tvang dem til å stole på hans beslutninger og skjønn. Samfunnets hovedmål var ikke å heve den materielle standarden slik at befolkningen mat og bedre boliger, men å realisere drømmen om Tyskland og Italia »Ûber alles» . Folk skulle se opp mot idealer, ikke ned på elendighet. Lederens beslutninger var ikke underlagt noen kontroll; beslutningene var korrekte fordi de kom fra lederen. Alle var ansvarlige ovenfor lederen, men fordi lederens vilje var folkets sanne vilje, var han ansvarlig bare ovenfor seg selv. Nazistene og fascistene utgjorde ifølge Guds vilje eliten av eliterasen. Det var Guds uttrykte vilje at alle skulle gjøres kjent med nazistene og fascistene var det utvalgte folket, bestemt for å lede verden. Imidlertid var »mindreverdige raser» i en dominerende posisjon , og de forsøkte å underlegge seg »den ariske rasen» og forringe »det ariske blodet». Å omstrukturere verden etter »naturens raseplan» var ingen tung oppgave for nazistene. De var tvert i mot lykkelige , fordi dette ville medføre krig, og krig ville skaffe dem Lebensraum . Krig ville også gjøre det mulig for dem å demonstrere sin styrke ved at alle stater som var Tyskland militært underlegne, ble beseiret. Selv om dette målet kunne ha blitt nådd ved forhandlinger eller andre fredelige midler , foretrakk nazistene krig , fordi de mente at alt som hadde noen verdi, var et resultat av kamp og krig. Krig var den store prøven som skulle gjøre tyskerne til menn og bevise deres Opferwilligkeit (offervillighet), Entsceidungfâhigheit (beslutningsdyktighet) og Verantwortungsfreude (anvarsglede). Målet var seier for Tyskland, og ettersom dette målet var blitt satt av »universets skaper», var vanlige moralske lover satt ut av kraft. Alt var tillatt så lenge Tyskland var den seirende. Tyskland var blitt satt på prøve, og måtte være villig til å ofre alt for den store saken i Guds plan. Men Tyskland tapte krigen , og dermed utgjorde tyskerne ikke lenger eliten. Ifølge nazismen hadde de derfor ingen rett til å sette moralske lover ut av kraft . Folkemordet og andre misgjerninger var forbrytelser, og retten til å herske tilhørte seierherren, fordi dette var »naturen og skjebnens vilje». I følge nazismen var det Sovjetunionen og de vestlige maktene som var de beste nazistene.
MANGEL PÅ KONTAKT MED VIRKELIGHETEN
Nazismen og fascismen levde i en abstrakt verden av ord og symboler, der blikket ble vendt bort fra virkeligheten og mot »dypere ting» under, over og hinsides hverdagen. De levde gjennom sin såkalte idealisme- likegyldige og ufølsomme overfor enkeltindividets liv , sikre i sine åndelige bunkers og godt beskyttet mot ubehagelige opplysninger og konkrete kjensgjerninger. Tidspunktet for Tysklands nederlag , og måten det skjedde på var delvis et resultat av nazismens mangel på kontakt med virkeligheten. Og nettop fordi denne manglende kontakten er så sentral for nazismen og fascismen , kan det være grunn for håp: nazismen og fascismen inneholder et element som gjør et nederlag uunngåelig, i det minste stilt ovenfor makte med en mer utviklet virkelighetssans. Denne mangelen på kontakt med virkeligheten viste seg på forskjellige måter: Den nasjonale identifiseringen dyrket symboler og visjoner om makt for nasjonen- en organisme hevet langt over vanlige dødelige og med et liv som kunne være strålende og storartet selv om livet til den vanlige tysker var elendig. Et annet eksempel: den raserelaterte trusselen kom ikke fra de alminnelige jødene på gata, men fra den »lavere kvaliteten» som var manifestert i jødedommen. Det var bare på overflaten at utryddingen av uverdige kunne betegnes som mord. På et dypere plan var det »den endelige løsningen på raseproblemet».
MOTSETNINGER INNENFOR IDEOLOGIEN
Én motsetning gjaldt forholdet mellom »rasedoktrine» og nasjonalisme. I følge »rasedoktrinen» skulle arierne dominere verden , men som vi vet var nazismen ekstremt nasjonalistisk, og ifølge nasjonalismen var tyskerne først blant likemenn. Denne motsetningen innebar blant annet at ikke- tyske arierne aldri ble betraktet som helt likeverdige med de tyske arierne. En annen motsetning besto i at seier og sosial vellykkethet på den ene siden ble tilskrevet vilje, mens det på den annen side ble lagt stor vekt på biologiske faktorer. En av de alvorligste og mest avslørende motsetningene gjaldt forholdet mellom hvordan man så på militær seier og utryddingen av de svake. På den ene side var ingenting viktigere enn militær seier , fordi seier var et bevis på at Tyskland var mektig. På den annen side var det viktigste å utrydde de svake, fordi til og med dette ble betraktet som et bevis på Tysklands styrke. Et annet eksempel er at tyskerne på den ene side hadde rett til å herske fordi de utgjorde eliterasen , mens det på den annen side ble hevdet at retten til å herske tilhørte den seirende nasjonen eller rasen. Så lenge tyskerne så ut til å vinne, var denne motsetningen så framtredende, men da nederlaget var nært forestående , var situasjonen en annen. Utfallet av en kamp er i følge nazismen ikke bare et bevis for hvem som var sterkest , men også for hvilken ideologi som skulle gjelde. Da Tyskland var i ferd med å vinne var den nazistiske Weltanschauung den gjeldende. Men straks Tyskland tapte, var det ikke lenger nazismen som gjaldt, men de alliertes ideologi. I denne forstand var det nazistiske nederlag en dobbel fiasko, som i tillegg til det militære nederlag også innebar et nederlag for den tyske Weltanschauung. Tesene om at »underlegne» raser skulle utryddes, at moralske lover skulle settes ut av kraft , at all brutalitet var tillatt – alt dette gjaldt ikke lenger, fordi nasjonen som representerte disse ideene , hadde lidd nederlag.
GENERELL FACSISME
Fascisme utrykker en livsanskuelse som på ingen måte er begrenset til årene 1922 – 1945. Tvert i mot dukker det fra tid til annen opp fascistiske overbevisninger, normer og verdier i forskjellige land, og disse er slett ikke bestandig så radikalt forskjellige fra vår »demokratiske» vestlige tenkemåte som vil gjerne vil ha det til. Hvilke komponenter er da viktigst, forutsatt at vi oppfatter fascismen som et slags generelt antidemokratisk fenomen ? Før jeg prøver å svare på dette vil jeg understreke at det å definere fascisme som et generelt fenomen ikke er – og heller ikke bør være – det samme som å gi en generell definisjon av alle brutale politiske systemer eller ideologier, og langt mindre en generell definisjon av menneskelig ondskap. Det forekommer og vil sannsynligvis i all framtid forekomme, politisk brutalitet på både nasjonalt og internasjonalt nivå, som ikke uten videre kan kalles fascistisk. For at definisjonen skal bli nyansert og meningsfylt, bør den omfatte viktige komponenter av fascisme og nazisme uten å være fastlåst til disse. For det første må den staten, gruppen, rasen, nasjonen eller sammenstillingen av slike enheter – som vi kan kalle »gruppe» – hvis ideologi eller politikk vi ønsker å klassifisere som »fascistisk», anse seg selv (i ord eller gjerning) som overlegen i forhold til en eller flere andre grupper, dvs. som en »elite» i forhold til disse (eliteprinsippet). Den første gruppen må da følgelig kalles »den overlegne gruppen/gruppene)» eller »elitegruppen» , og den eller de andre gruppene »den underlegene gruppen/gruppene». Dersom vi går ut fra at gruppene danner et slags hierarki, kan begrepet »pariagruppe» brukes som et passende navn for den gruppen som anses som mest underlegen. »Elitegruppen» kan basere sin vurdering av sin overlegenhet på forskjellige kriterier I den tyske nazismen var rase et slikt kriterium. Men det kunne like gjerne være nasjonalitet, religion, politisk overbevisning, velstand, begavelse, makt osv. Det sentrale punktet var ideen om overlegenhet. Det er villedende å hevde at nazisme eller fascisme oppstår bare på grunnlag av raseforskjeller. Disse ideologiene kan eksistere i forholdet mellom etniske grupper, organisasjoner, stater, intellektuelle sammenslutninger og mellom enkeltmennesker. Den avgjørende faktoren når det gjelder det første vilkåret, er ideen om overlegenhet. Men »elitegruppen» må være mer eller mindre organisert , noe som den »underlegne gruppen» ikke behøver å være . Dersom f.eks alle rike nasjoner organiserte seg for å utnytte de fattige, ville det første kravet være oppfylt selv om de fattige var uorganisert. På lignende måte ville kravet være oppfylt hvis f.eks alle begavede mennesker bestemte seg for å utnytte alle mennesker som ble ansett som »mindre begavede». »Elitegruppen» behøver ikke være antidemokratisk i den forstand at den har avskaffet ytringsfriheten og politisk frihet, og vi behøver heller ikke sette som vilkår at den har fratatt »de underlegne gruppene» disse rettighetene. Det er tilstrekkelig at den fratar dem muligheten for effektiv handling . Avskaffelse av ytringsfriheten og tvangsinnføring av et autoritært system kan bety begynnelsen til et fascistisk styreform, men det er en misforståelse å anse disse faktorene som avgjørende. »Eliten» kan anse seg selv som overlegen i forhold til en annen gruppe fordi den har større makt. Men som nevnt ovenfor finnes det andre mulige kriterier. Uansett hvilke kriterier som er valgt, må vi imidlertid anta at ideologien til »eliten» innebærer at de å ha makt og å beseire og herske over andre anses som positivt, og at svakhet og nederlag anses som positivt, og at svakhet og nederlag anses som negativt, dvs. en positiv identifikasjon med makt og en forakt for svakhet. For det tredje må »eliten» anse seg selv som berettiget til å gripe inn etter eget forgodtbefinnende i indre anliggender i »den underlegne gruppen» – slik at denne utnyttes, domineres eller til og med utryddes. »Eliten» krever denne retten ganske enkelt fordi den anser seg selv som overlegen. Det fjerde vilkåret er at »eliten» bør ha en positiv innstilling til bruk av vold mot »underlegne grupper», og enkelt anse vold som et bedre politisk virkemiddel enn ikkevold. Vold foretrekkes fordi det er med vold man best kan fastslå at »eliten» er »overlegen», og at de andre gruppene er »underlegne». Vold er ikke nødvendigvis bare skyting og bombing. Den strukturelle volden avler sult og nød, og tillater manipulering av andre mennesker slik at de ser på seg selv som mindreverdige. For det femte bør »elitegruppen» anse seg selv som berettiget til å sette til side alle moralske normer når det gjelder dens forhold til underlegne grupper. »Eliten» skylder ikke »den underlegne gruppen» noe som helst utover det som fremmer førstnevntes interesser. Dessuten føler eliten seg berettiget til å indoktrinere de »underlegne» gruppene på den måten som synes mest hensiktsmessig, og å utnytte eller utrydde dem. Det sjette vilkåret er at retten til å herske tilhører den som har vist seg å være sterkest. Ikke engang »elitegruppen» (dersom dens overlegenhet er basert på andre kriterier enn det å være seierherre) har rett til å herske dersom den har lidd et avgjørende nederlag. Kombinasjonen av disse seks komponentene – eliteprinsippet , identifikasjon med makt og forakt for svakhet, rett til inngripen, positiv innstilling til vold, tilsidesetting av moralske normer, og prinsippet om at makt er rett – utgjør kjernen av nazismen og fascismen. Det at én av disse faktorene opptrer alene, betyr ikke uten videre at vi har med fascisme å gjøre. En gjeng som bruker vold, er ikke nødvendigvis en fascistisk gjeng. Volden kan oppstå i forbindelse med forsvar mot et angrep eller opprør for rettferdighet og likeverd. Vi bør heller ikke se på disse komponentene som tilstedeværende eller ikke tilstedeværende. De kan forekomme i større og mindre grad , og i et dynamisk gjensidig forhold; dersom én komponent foreligger i merbar grad , har dette en tendens til å forsterke de andre komponentene . Det finnes en bred sone av faktorer rundt den kjernen som dannes av de seks nevnte komponentene . Alt etter situasjonen kan denne sonen bidra til at det lettere finner sted en utvikling innenfor kjernen. Sonefaktorene omfatter f.eks. blind lederdyrkelse , sjåvinisme, maktorientert nasjonalisme, rasisme, vektlegging av faste normer og moralsk opprustning, ideen om at det er bedre å tenke rett enn fritt, puritanisme, antirasjonalisme, antiintellektualisme, heltedyrking, positiv innstilling til straff, en tendens til svart/hvitt tenking , forkjærlighet for klisjeer og sentimentalitet, symbolorientert idealisme, »middelalderromantisering», antiparlamentarisme osv. Disse marginale faktorene kan – enkeltvis eller flere sammen – i større eller mindre grad igangsette prosesser som fører til at flere kjernekomponenter kommer til syne. Den formen for fascisme som oppfyller de seks vilkårene ovenfor, kan kalles maktlojal fascisme, fordi retten til å herske alltid tilhører seierherren. Lojaliteten ovenfor makten er viktigere en lojalitet ovenfor gruppen. Men vi trenger også et annet begrep. En tenkt gruppe, A, som identifiserer seg med makt og forakter svakhet , og som anser seg selv som elite i forhold til en annen gruppe, B, hevder å ha rett til å herske over B. La oss anta at det oppstår en konflikt mellom A og B, og at A- i tråd med sin positive innstilling til vold – angriper B militært, setter alle moralske lover ut av kraft , og utrydder store deler av Bs sivilbefolkning. Men kampen kan da ende med nederlag for A. As forhold til B eksemplifiserer da maktlojal fascisme bare dersom A i nederlagets stund aksepterer at retten til å herske nå tilhører B. La oss så anta at A nekter B retten til å herske, fordi A hevder at de til tross for sitt militære nederlag har rett og plikt til å ta vare på gruppe A. Her blir vi konfrontert med en annen form for fascisme – gruppelojal fascisme. Den avgjørende forskjellen mellom de to typene er at maktlojal fascisme alltid identifiserer seg med seierherren , mens gruppelojal fascisme - i ulik grad – identifiserer seg med gruppen. Omsorg for gruppen anses som viktigere enn lojalitet overfor makten.
NAZISME, FASCISME OG DEMOKRATI
Dersom vi gransker oss selv i nazismens speil, ser vi våre egne trekk – forstørret, og derfor mer avslørende. Antisemittisme er ikke det vesentlige ved nazismen. Som understreket ovenfor er det doktrinen om at den sterke skal herske over den svake , og at den svake er foraktelig fordi den lar seg kue, som er det vesentlige. Nazismen oppsto ikke i Tyskland i 1930 årene, og den forsvant heller ikke i 1945. Den er et utrykk for tendenser med dype røtter, som stadig dukker opp i samfunnet, Vi beundrer dem som kjemper seg fram til toppen og viser forakt for taperen. Vi skaper en verden der supermaktene, i forkledning av moralisme og idealisme, dominerer andre land etter eget forgodtbefinnende . Vi tror at vi er blitt kvitt nazismen fordi tanken på gasskamre vekker avsky blant oss. Imidlertid har vi en tendens til å overse det faktum at gasskamrene var et sluttproduktet av en filosofi som tok sikte på å likvidere de »underlegne» og å beskytte de »sunne og sterke». Vi føler oss uberørt av nazismen fordi vi ikke ser på oss selv som kriminelle. Vi glemmer at man i nazismen sverget på å beskytte staten, eiendomsretten og den hvite rasen. Folk ble lovet faste moralske normer, og at den oppvoksende slekt skulle inspireres til uegennyttig idealisme, som skulle redde den fra den erotiske hengemyren den hadde sunket ned i. Vår respekt for alt det som demokratiet står for, gjør at vi fordømmer bruken av ord som »elite» eller »underlegen», »sosial vellykket » eller »taper», men i virkeligheten er dette høyst aktuelle begreper. Sosial utstøtelse og klasseforskjeller finnes i stigende grad , både nasjonalt og internasjonalt. Økonomisk styring blir stadig mer konsentrert, og de som ikke passer inn i systemet, presses til tvungen uvirksomhet og førtidspensjonering, slik at de fratas alt av selvrespekt. Innvandrere får de dårligste jobbene og de dårligste boligene og blir diskriminert. Mange unge føler seg unyttige og verdiløse og har mistet alt håp. Vi har »sosial omsorg», men hvor effektiv er den egentlig? Fører den ikke ofte til at forakten for de svake aksepteres og opprettholdes? Er det mulig å administrere offentlige stønadsordninger på en klokere måte slik at »de sosialt utstøtte» kan gjenvinne følelse av selvrespekt? Og hvor mye lenger vil slike ordninger vare? I land etter land ropes det på lavere skatter og reduserte sosialbudsjetter – det er da ingen grunn til å kaste vekk penger på dem som likevel skal gå til grunne. La dem gå til grunne. Det medfører færre kostnader for de vellykkede, noe som er en sentral ide i nazismen. I teorien er vi motstandere av imperialismen, men i virkeligheten skriver vår komfort seg delvis fra andre nasjoners fattigdom. De rike blir rikere og de fattige fattigere. Men når de fattige krever at de rike oppgir noen av sine privilegier får de til svar at status quo er en forutsetning for global velstand, og derfor et vern mot enda større fattigdom for de fattige. Slik forsøker de sterke å frata de svake selv deres protest.
NAZISTISKE OG NASJONALISTISKE BEVEGELSER I NORGE
Sammenliknet med våre to naboland Sverige og Danmark har det vært forholdsvis lite ny nazistiske aktiviteter i Norge siden 2. Verdenskrig. Dette kan nok delvis skyldes den 5 år lange nazi okkupasjonen under krigen. Det første forsøk på å organisere en ny nazistisk bevegelse i Norge ble gjort tidlig på 70 tallet. Forsøket ble mislykket, dette skyldes stort sett inkompetente ledere og indre stridigheter. En serie med bombeangrep hjalp heller ikke for å få oppslutning og støtte blant det norske folk. Så på dette tidspunktet hadde Norsk Front bare i underkant av 300 medlemmer. Fra 1987 så begynte rasistiske grupperinger å danne seg rundt omkring i hele landet, og fra 1993 så begynte også militante ungdoms grupper å dukke opp. Disse gruppene markerte seg særlig i 94 og 95. Til tross for dette er antall aktive nynazister organiserte rasister fortsatt lavt. Undersøkelser viser at ca 12 000 personer er villige til å stemme på et av de to ekstreme rasistpartiene vi har i Norge (Hvit valgallianse og Fedrelandspartiet.) Og ca 1000 personer er villige til å stille som valgkanditater for disse partiene. Når det gjelder de militante gruppene så teller de samlet ikke flere enn 300 medlemmer. Selv om det var flere voldelige markeringer fra ny nazistiske grupperinger i 1996, så markerte ny nazistene seg mindre i 96 enn tidligere år. 1996 var året da ny nazistene led flere nederlag, etter en lang tid med medgang og voksende oppslutning. Lokalmiljøer, skoler og lokale politikere ser ut til å ha tatt problemet med ny nazistenes eksistens på alvor. Men de nynazistiske bevegelsene har i den senere tid dominert media med avsløringer om hemmelige våpenlager og attentatplaner mot storting, regjering og kongehus. Nettverket av organisasjoner med nasjonalistiske og rasistiske trekk kan med første blikk virke enormt, men hvis man går litt i dybden på de forskjellige grupperingene ser man at det ofte er de samme menneskene som står bak, og at mange organisasjoner ikke er mer enn en postboksadresse og en internet side. Noe av det som er mest karakteristisk for de ny nazistiske organisasjonen er bruken av de nye informasjon og kommunikasjonskanalene. Internet er blitt nazistenes fremste middel for eksponering av deres ideologi, samtidig som det skaper kontakt mellom meningsfeller over hele verden.
OVERSIKT
Politiske partier
Fremskrittspartiet Leder: Carl Ivar Hagen
Partiet fikk stor oppslutning under kommunevalget i 1995, partiet fikk 12% av stemmene. Dette skyldes i hovedsak Hagen og Øystein Hedstrøm sin fokusering på innvandringspolitikk under valgkampen. Etter valget, høsten og vinteren 95/96, meldte tidligere medlemmer av Stopp Innvandringen seg inn i partiet. Framskrittspartiet ble også infiltrert av en gruppe fra en voldelig nazi gruppering, Viking. Lederen av Fpu, Klaus Jacobsen gikk av i protest, han mente at ledelsen i partiet ikke tok infiltrasjonen alvorlig nok. I Februar greide antifascist magasinet Monitor å identifisere medlemmene fra Viking, og etter intensiv mediaoppmerksomhet ble disse ekskludert fra partiet. Til tross for dette ser det ut som at de gamle rasistene fra Stopp Innvandringen og liknende grupperinger, fremdeles er partimedlemmer, og faktisk har styrket sin posisjon. Fremskrittspartier ser ut til å komme til å kjøre enda hardere på innvandringspolitikken mot valget til høsten.
Fedrelandspartiet Leder: Harald Trefall Ungdoms leder: Arnljot Moseng
Partiet består stort sett av eldre menn som er sterke motstandere av innvandring. Dette i tillegg til sterk nasjonalisme,gjennomsyrer hele partiprogrammet. Ved valget i 1993 fikk partiet 11546 stemmer, tilsvarende 0,5 %. I lokalvalgene 2 år senere fikk partiet bare 5004 stemmer. I 1995 ble 4 av partiets kandidater til 93 valget arrestert etter nazi opptøyer i Oslo. En av de arresterte var ungdomsleder Arnljot Moseng. En annen sentral person i ungdomsorganisasjonen Andreas Wang,ble også arrestestert. Wang ble også arrestert 17.mai, etter at nynazister skjøt på demonstrerende antirasister utenfor et hus der ny nazistene holdt fest. Wang er også medlem av den voldelige ny naziist gruppen Viking, med tilholdssted i Oslo. Han var en av medlemmene som prøvde å infiltrere Fremskrittspartiet. Mange velkjente ny nazister har blitt vervet til Fedrelandspartiets forskjellige lister til lokalvalgene. Vanligvis tiltrekker partiet ikke til seg mye oppmerksomhet under valgene, men det vakte oppsikt når de i 1996 inviterte en observatør fra den internasjonale nynazist bevegelsen United Nationalists, til deres sommer kongress.
Hvit Valgallianse Leder: Lasse Kjus Ungdomsleder: Leonard Nesdal
Partiet er en sammenslutning mellom de to organisasjonene Stopp innvandringen og Hjelp de fremmedkulturelle hjem ellers mister vi landet vårt. Begge disse ble ledet av Lasse Kjus. Partiet fikk stor oppmerksomhet da de ville gjennomføre tvangssterilisering av alle adopterte barn, og utlendinger som var gift med nordmenn. I 1996 hadde partiet hemmelige møter på en kafé i skogene utenfor Oslo. Et av temaene for møtene var faren for borgerkrig som en følge av innvandring. I januar 1997 måtte Kjus møte i retten, tiltalt for å ha brutt den norske antirasist paragrafen. Ungdomslederen Leonard Nesdal har blitt arrestert to ganger for deltakelse på nazi- aksjoner i Oslo. Han har også forbindelse med Viking.
Norges Patriotiske enhetsparti Leder: Knut Westland
Partiet har aldri deltatt i noen valg. Medlemstallene er lave, men det er det mest konsistente nasjonalistpartiet i Norge. Ideene partiet har om å organisere det norske samfunnet likner på ideene til Benito Mussolini eller Vidkun Quisling. Partiet erklærer at det ikke er nasjonal- sosialistisk, men støtter en tredje retning mellom kapitalisme og sosialisme. En av medlemmene har uttalt at forskjellen mellom hans parti og nazisme, er den samme forskjellen som er mellom Prince og Prince light. Partileder Westland er kaptein i den norske hær. Han var også ansvarlig for Oslo- avdelingen av Det Norske Offisersforbund, han ble ekskludert i 1996. Westland startet sin karriere som medlem i den nå sovende rasist organisasjonen Folkebevegelsen Mot Innvandring. Han er nå formann i Det norske aasatrusamfunn, der han jobber sammen med to andre velkjente høyre ekstremister. Noen av partiets medlemmer har prøvd å lage en paraplyorganisasjon for alle høyre ekstreme grupperinger i Norge; Forente Nasjonalister.
Andre grupperinger
Disse grupperingene inkluderer alle rasistiske, fascistiske og høyre ekstreme bevegelser som har en ting felles: de deltar ikke i valg. Mange av deres medlemmer er aktive i forskjellige andre høyreekstremistiske grupperinger og partier. Alliansene mellom personer og grupperinger er talløse, overlappende og skiftende hele tiden. Vi kan dele disse gruppene i to typer: militante ungdomsgrupper og mere legale grupper med eldre medlemmer. Det er også et faktum at mange bruker sitt arbeid i en gruppe eller parti for å dekke de illegale aktivitetene som de utfører i andre mer radikale grupperinger.
Den norske forening Leder: Torfinn Hellandsvik
Denne organisasjonen prøver å framstå som en tenkeboks, opptatt med problemer relatert til innvandring. Mange av medlemmene har en fortid i FMI (Folkebevegelsen mot innvandring). En av dem er lederen Torstein Hellandsvik. Hellandsvik var stortingskandidat for Stopp innvandringen i 1989, i valget i 93 var han kandidat for Fedrelandspartiet. Organisasjonen og dens medlemmer legger vekt på å lage misvisende presentasjoner av innvandrings statistikk. Medlemmene er også aktive i leserbrev- spaltene i aviser over hele landet.
Folkebevegelsen mot innvandring Leder: Bjørn Voldnes
Når organisasjonen ble stiftet i 1987 var det den første rasist organisasjonen som hadde noen grad av appell hos massene. Når organisasjonen var på det beste hadde den flere hundre medlemmer. Dette varte ikke lenge. Daværende leder Arne Myrdal ble arrestert, og senere siktet for å ha planlagt å sprenge et asylmottak på Tromøya utenfor Arendal. Myrdal ble utstøtt fra FMI, og medlemstallet sank. De fleste framtredende medlemmene i Norges rasist og fascist organisasjoner startet sin karriere i FMI, som i dag er så godt som ikke- eksisterende. Organisasjonen greier likevel å arrangere årsmøter med det formål å gjennvelge sine ledere. Det eneste synlige tegn til FMI sin eksistens finner man i lokale avdelinger på Vestlandet. På samme måte som i den Norske Forening er mange av medlemmene i FMI tilknyttet andre partier og organisasjoner. Lederen for Fedrelandspartiet, Harald Trefall var f.eks deltagende på det siste årsmøtet som ble holdt i Juni 96.
Institutt for norsk okkupasjonshistorie Leder: Knut Bårdseth
Instituttet er ikke hva man forbinder med et forskningsinstitutt. Den er snarere revisjonist organisasjon for tidligere krigsforbrytere, medlemmer av Norsk Samling og Waffen SS. Hovedformålet er å renvaske deres rykte og forsvare deres handlinger under 2.Verdenskrig. Instituttet gir stipend til studenter som vil skrive om 2.Verdenskrig. Den eneste synligjøring av instituttet blir gitt ut i form av et månedlig magasin, kalt Folk og land.
Zorn 88 Leder: Erik Rune Hansen
Denne gruppen er rent nasjonal sosialistisk. Hitler portretter og swastikkas gjennomsyrer deres publikasjoner og levner liten tvil om deres ideologiske fotfeste. Medlemstallet overstiger snaut femti personer. De benekter Holocaust og publiserer velkjent revisjonist matriale. Noen av medlemmene er tidligere krigsforbrytere, mens noen tilhørte 70 tallets naziparti, Norsk Front. Foruten deres deltagelse i Rudolf Hess minnesmarsj i Danmark 1995, har gruppen liten ekstern aktivitet. De konsentrerer seg om studiegrupper og sosiale sammenkomster, ventende på at deres tid skal komme.
Forente Nasjonalister
Formålet med denne bevegelsen er samle alle de norske grupperingene, og å koordinere deres aktiviteter. De bruker velkjente nazi symboler, som det Celtiske korset og SS totenkopf(hodeskalle) som logoer. Organisasjonen hevder å være bygd på udemokratiske prinsipper. Ingen av lederne er valgt, men derimot utvalgt til deres verv. Bare en person i ledelsen har total kontroll over organisasjonen. En av postene til organisasjonen er at de truer med å bruke terrorisme hvis de ikke blir tatt alvorlig.
Ariske brødre/Tønsberg skins Leder: Fredrik Bakke
Ariske brødre består av nynazister, noen av dem er snauskaller. De holder til i Tønsberg, en by som har blitt tilholdssted for flere voldelige nynazister. Tønsberg er også en av de få plassene der nynazistene har greid å rekruttere nye medlemmer i 1996. To unge medlemmer i denne bevegelsen ble arrestert høsten 96 for å ha angrepet en Kurdisk familie med brannbomber. En av deres talsmenn uttalte at de også er medlemmer av en lokal avdeling av Forente nasjonalister.
Viking Leder: Eirik Ragnar Solheim
Denne voldelige gruppen har base i Oslo, medlemmene er hovedsakelig middelklasseungdom fra respektable nabolag. Medlemmene bruker en uniform med en brun skjorte og sorte bukser. Organisasjonen hadde massiv vekst i 94 og 95, men ser ut til å ha vært inaktive siden sommeren 96. Lederen Solheim var dømt til tre måndeders betinget fengsel for å truet folk med pistol. Vikings største fiasko var når de prøvde å infiltrere Fremskrittspartiets ungdom. Planen ble offentlig kjent, og infiltrørene ble ekskludert fra partiet. Gruppas medlemmer har også deltatt på flere angrep på antirasister og unge innvandrere.
Valkyria Leder: Mette Holter
Dette er en kvinnelig nynazist gruppe med avdelinger i Oslo, Hønefoss og Drammen. Gruppen var stiftet med det formål å holde jentene i nazi bevegelsen, selv etter at det var slutt med nazi kjærestene deres. En annen kvinnelig gruppe er Jenter for Norge, disse holder til i Sørlandsbyen Risør. Andre nevneverdige jentegrupper: Embla (Romerrike), Huldra (Trondheim) og Gyda (Bodø).
Bootboys Leder: Ole Krogstad
Dette er den eldste norske nynazist bevegelsen. Gruppen består av skinheads fra Hokksund og Drammen. Tidligere hadde Bootboys et voldelig ry, men i den senere tiden har virksomheten blitt konsentrert rundt postordrefirmaet Nordeffekter. Ole Krogstad var tidligere en av de mer militante skikkelsene innenfor Norsk front, og har blitt dømt for bombeangrep på innvandrerkontoret i Oslo. Krogstad er en av hovedskikkelsene for å få i gang et norsk nazi(viking)rock miljø, selv er han vokalist i et slikt band, Vidkuns Venner.
Varg (Vern av rikets grenser)
Denne gruppen fra Romerriket deltok sammen med andre grupperinger i Rudolf Hess marsjen, Trollhâttan, Sverige -August. 96 . Ellers synes de lite aktive, de har blitt kjent i sitt nabolag for fyll og stor trang til å sloss.
Hvit revolusjon Leder: Kjetil Remen
Nynazistgruppen med tilhold i Risør har svært liten aktivitet og lavt medlemstall. Noen av gruppens mest sentrale medlemmer hørte tidligere til Vern om Risør. Den høyreekstreme gruppen viste seg å være en flopp, og hisset på seg andre nynazister.
Folkets motstandsbevegelse Leder: Alfredo Olsen
Trolig den mest bizarre av alle høyreekstreme grupper. Den har trolig færre enn ti medlemmer. Gruppen er katolsk, facsistisk og ekstremt antisemittisk. Den har god kontakt med Holocaust benektere over hele verden. Lederen, Alfredo Olsen var tiltalt for å ha mottatt 10 stjålne rifler fra Hæren. Han produserer et stort antall brosjyrer og mindre bøker der han drøfter forskjellige konspirasjons teorier, hovedsakelig om hvordan jødene planlegger å ta over verden.
Norsk arisk ungdomsfront Leder: Fred Ove Olsen
Gruppen holder til i Hønefoss. Dette er en av de få nynazist gruppene som ikke fikk færre medlemmer i løpet av 1996. Lederen Fred Ove Olsen ble suspendert fra Hæren pga. hans nazi aktiviteter. Gruppa har vært involvert i skyteepisoder og angrep på unge antirasister. For eksempel ble en Iransk flyktningfamilie angrepet med militære tåregassbomber mens de sov.
Einsatzgruppen/ Ku klux klan Leder: Tom Kimmo Eiternes
Få grupper og enkeltpersoner har fått så mye mediaoppmerksomhet som Einsatzgruppen og Tom Kimmo Eiternes. Allikevel er gruppens aktivitet svært liten, da de fleste av medlemmene er fengslet etter et tyveriforsøk i en våpenbutikk i Stavanger. Under tyveriforsøket ble en butikkekspeditør stukket i ryggen med kniv. Gruppas medlemmer er kjent for å være mer voldelige enn politisk skolerte, unntaket er Tom Kimmo Eiternes. Etter å ha terrorisert folk i Haugesund ble en av medlemmene arrestert, han kunne ikke stilles for retten fordi at rettspsykiatrikeren mente at hans intelligens var for lav. Gruppen har også prøvd å bli den norske avdelingen av KKK, det eneste synlige tegn på slike planer er to medlemmer som poserte i Dagbladet i ført KKK uniform.
Vern av Østfold Leder: Øyvind Olsen
Dette er en ekstremt voldelig gruppe, som åpent bruker nazi symboler i sin uniform. Gruppen har sin base i Moss. Gruppa har de to siste årene deltatt i Rudolf Hess sine minnesmarsjer i Danmark og Sverige. Lederen Øyvind Olsen ble arrestert i februar 95, etter at nynazister skjøt på demonstrerende antirasister.
HVA NÅ?
Selv om de norske nynazistene er få, splittet og elendig organisert, har de alltid hatt ett viss potensiale for utøvelse av vold. Hver gang deres drøm om parlamentarisk makt blir truet tar de vold i bruk. Historien deres er full av drap, bomber, trusler og skyteepisoder. Det er en mulighet for at de av ren frustrasjon kan intensivere sine angrep på innvandrere, antirasister og aktive på venstresiden. For tiden ser det ut som om de bruker sine ressurser på å lage hat sider på internet og å spre nazi effekter og musikk gjennom postordre virksomhet. Det er lite trolig at nazistene og deres politiske representanter vil vinne fram ved valget til høsten. Fremskrittspartiet er nok de som vinner rasistenes stemmer. De nazistiske grupperingene kan synes å være dømt til et evig liv i skyggeland, den eneste muligheten for at de høyreekstreme grupperingene kan være en trussel for det norske demokratiet, er gjennom ekstrem voldsbruk.
Forside
