I denne oppgaven vil jeg se på hvordan kirken oppfatter og "dømmer" homofile. Jeg vil trekke inn synspunkt fra forskjellige sider, inklusive mitt eget.
Innholdsfortegnelse
Innledning s.4
Innledning I denne oppgaven har jeg valgt å se nærmere på hvordan kirken behandler homofile. Hva står det egentlig i Bibelen? Går det an å tolke dette annerledes? For å bevise dette har jeg valgt å presentere to syn. Det ene er tradisjonelt og konservativt og er den norske kirkes syn. Meningene er hentet fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili. Det andre synet er liberalt og er hentet fra John Boswell, som er professor i Historie ved Harvard University. Kort historisk riss: Homofili har forekommet til alle tider. Homfili er en seksuell legning der en person opplever en seksuell og følelsesmessig tiltrekning mot personer av samme kjønn. Homofile har blitt sett på som annerledes. Kirkens holdning til homofili har til alle tider bygd på de negative utsagn som finnes både i GT og i NT. Et hovedtema var kravet om seksuell avholdenhet og ekteskapet. Avholdenhet og kyskhet ble fremhevet som kristne dyder, og seksualiteten ble generelt stemplet som syndig eller demonisk. Jomfruelighetsidealet ble dyrket i kirken, og seksualiteten kunne velges bort ved å dra i kloster. Seksualiteten skulle ikke nytes, men kun brukes i forplantningsøyemed. Homoseksualitet ble sett på som en unaturlig og pervers lyst som ødela gudsforholdet (1.Mos 19). Gjennom klosterlivet oppstod imidlertid sterke homoseksuelle fristelser, og på 500-tallet ble homoseksuell atferd gjort forbudt ved lov, under trusler om dødsstraff. Dette forbudet ble opprettholdt gjennom hele middelalderen. Da reformasjonen kom ble seksuallivet oppvurdert, men homoseksuell adferd ble fremdeles klart avvist som en ikke-aksepter seksuell form. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det utarbeidet teorier om homoseksualitet som medfødt og ikke-sykelig, og fra enkelte hold ble det tatt til orde for å avkriminalisere homoseksuell adferd. Gjennom Sigmund Freud`s lære, ble forståelsen endret i retning av å betone homoseksualitet som en miljøbetinget, tillært form for seksualitet. Under krigen ble homofile satt i konsentrasjonsleire på lik linje som jødene. Innenfor kirken var det liten oppmerksomhet omkring de homofiles situasjon, og fram til begynnelsen av 1950-tallet var det vanlig å bruke ordet "perversjon" om homoseksualiteten, også i kirkelige uttalelser. Homoseksualitet var straffbart i Norge frem til 1972, mens det i 1981 kom en lov som forbød nedsettende eller diskriminerende omtale av homofile personer eller grupper. 30. april 1993 kom "partnerskapsloven" som gir homofile par anledning til å registrere sitt partnerskap. Noen av ekteskapsloven regler gjelder, men ikke adopsjonsloven, som er et stridsemne for de homofile. Det har gått mange rykter om homofile. De har fått skylda for AIDS. De er farlige og forfører unge "uvitende" gutter. De har blitt forfulgt av både verdslige og religiøse makter, og kirken har ikke vært noe bedre enn staten. Partnerskapsloven Lov om registrert partnerskap, partnerskapsloven, av 30. april 1993, gir anledning for to homofile personer av samme kjønn til å la sitt partnerskap registrere. Noen av ekteskapslovens regler gjelder tilsvarende, det samme gjelder regler om ektefeller i andre lover, unntatt adopsjonsloven. Denne loven ble vedtatt med en stemmes overvekt. Dette var den andre loven i sitt slag i verden. Det eneste landet som hadde en slik lov da var Danmark. Lovteksten sier følgende: §1: To personer av samme kjønn kan la sitt partnerskap registrere med de rettsvirkninger som følger av denne lov. § 2: Ekteskapslovens kapittel 1 som gjelder for vilkår for å inngå ekteskap, får en tilsvarende anvendelse ved registrering av partnerskap. Ingen kan inngå partnerskap så lenge et tidligere registrert partnerskap eller ekteskap består. § 3: Registrering av partnerskap har med de unntak som følger av § 4, samme rettsvirkninger som ved inngåelse av ekteskap. Bestemmelser i norsk lovgivning, som omhandler ekteskap og ektefeller, gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere. § 4: Adopsjonslovens regler om ektefeller gjelder ikke for registrert partnerskap. § 5: Sak om oppløsning av regisrert partnerskap som er inngått her i landet, kan reises for norsk domstol. Denne loven er altså Kirken veldig mot. Ivar Belck-Olsen, leder av Folkeaksjonen mot Partnerskapsloven, sier blant annet: "Det er høyst urovekkende at Regjeringen helt overså de historiske erfaringene vi kjenner fra tidligere tider. Alle land og samfunn som har gitt homoseksualiteten fritt spillerom, har gått unde og blitt ødelagt. Romerriket er det klassiske eksemplet. Videre mener han at Regjeringen tar feil når de mener at homofili er medfødt, og viser til skapelsesberetningen i Bibelen hvor det står "Til mann og kvinne skapte han dem" (1. Mos 1:27) Jeg skal ikke komme inn på min mening nå, bare slå fast at loven er vedtatt og derved et faktum vi må forholde oss til. Homofili og Bibelen: Liberalt syn: Det gamle testamentet Opprinnelig var ikke Bibelen den eneste kilden til kristen etikk. Det var ikke før på Trient-konsilet i 1546 at den romerskkatolske kirke offisielt fastsatte Bibelens kanon, de skrifter som kirken anser som ekte, selv om det hadde vært enighet om Det nye testamentets kanon helt fra det 8. århundret. Homofile har alltid hatt innvendinger mot seg, og innvendingene skal ha skrevet seg fra Bibelen. Det er videre klart at det ikke finnes noe i Bibelen som ville ha fordømt homofile forhold blant de tidlige kristne. Til tross for misvisende oversettelser som kan tyde på det motsatte , forekommer ikke ordet "homoseksuell" i Bibelen. Sodoma Det mest brukte eksempel på fordømming av homoseksuell adferd i Det gamle testamentet (GT) er fortellingen om Sodoma i første Mosebok 19. Detter er en relativt ny fortolkning av fortellingen. Sodoma blir i GT nevnt som en ondskapens plass. Det står ingenting i GT om homoseksuelle forseelser. På grunnlag av teksten alene har fortellingen vært tolket på følgende måter: (i) Sodoma ble tilintetgjort p.g.a. den ondskap som rådde der og som hadde fått Herren til å sende engler til byen for å undersøke forholdene. (ii) Byen ble tilintetgjort fordi befolkningen i Sodoma hadde prøvd å voldta englene. (iii) Byen ble ødelagt fordi mennene i Sodoma hadde prøvd å få homoseksuelt samleie med englene. Dette er ikke samme som (ii), voldtekt og homoseksuelt samleie er forskjellige lovovertredelser med forskjellig straffeutmåling i jødisk lov. (iv) Byen ble ødelagt fordi de gjestene Herren hadde sendt til byen ble ugjestmildt behandlet. Etter 1955 har mange forskere har foretrukket tolkning nummer (iv). De har ment at de seksuelle overtonene i fortellingen er overdrevet og at Sodoma ble tilintetgjort fordi byen ikke var gjestmild nok. Det hebraiske verbet "å kjenne" sjelden har en seksuell betydning. Bare 10 av de 943 gangene ordet forekommer i GT har det betydningen å kjenne kjødelig. Fortellingen om Sodoma er det eneste stedet man har antatt at ordet refererer til homoseksualitet. Jesus sa selv dette: "Og er det noen som ikke vil ta mot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene. Sannelig sier jeg dere: Sodomas og Gomorras land skal slippe lettere på dommens dag enn den byen."(Matt 10, 14-15) Dette mener de liberale tilsier at Sodoma ble tilintetgjort p.g.a. ugjestfrihet istedenfor homoseksuelle forbrytelser. Andre steder i Bibelen motsier også teorien om homoseksuelle forbrytelser. Byen blir heller brukt som et symbol på ondskap. Ecclestiasticus sier at Gud avskydde sodomittene p.g.a. deres stolthet, og Visdomsboken gir uttrykk for den samme teorien. Esekiel ramser opp Sodomas synder og sammenligner med Jerusalem og finner dem verre.(Esek 16, 48-49) En annen historie som er veldig lik historien om Sodoma er "Skjendselsdåden i Gibea" (Domm 19, 22 ff). Denne historien har ikke blitt betraktet som en fortelling om homoseksualitet, men heller som en historie om ugjestfrihet. I oldtiden var brudd på budet om gjestfrihet en alvorlig hendelse. Det fantes sjelden overnattingsplasser utenfor byene og de reisende var fullstendig overlatt til fremmedes gjestfrihet. Gjestfrihet var en hellig forpliktelse og måtte følges. Derfor måtte Sodoma bli tilintetgjort. Byen hadde brutt sine hellige forpliktelser ved ikke å vise gjestfrihet ovenfor fremmede som kom til byen. Tredje Mosebok Tredje Mosebok er loven for jødene. Der står det mye som de skal og ikke skal gjøre. Dette er det enesete stedet, i følge de liberale, hvor homoseksuelle handlinger er nevnt. "Du skal ikke ligge med en mann på samme måte som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom" (3 Mos 18, 22). "Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø, det hviler blodskyld over dem" (3 Mos 20, 13). Det hebraiske ordet som er brukt for styggedom er "toevah". Dette ordet betyr ikke noe som er absolutt ondt i seg selv, men heller noe som er urent religiøst for jødene. Uttrykket benyttes i tredje Mosebok og ellers i GT til å betegne jødiske synder som har å gjøre besmittelse fra hedningefolk eller avgudsdyrkelse. Tredje Mosebok 18 er skrevet spesielt for å opprettholde skillet mellom jødene og hedningene. Dette viser innledningen av kapittelet der Gud sier at jødene ikke skal oppføre seg som folket i Egypt, eller i Kanaan. Jødene skal ikke følge sine skikker. Kapittel 20 klare mål er å utarbeide et system for "rituell renhet". Dette for å skille jødene fra omkringboende folkeslag. Forskjellen mellom det som er iboende galt og det som er rituelt urent kommer tydeligere fram i den greske oversettelsen. Her skjelnes det mellom det som er galt i henhold til lov og rett og det som er krenkelse av den rituelle renhet. Moselovens forbud mot homoseksuelle handlinger faller i den siste kategorien. Dette så også greske filosofer som mente at homoseksuell adferd var blitt forbudt blant jødene fordi slik adferd var forbundet med avgudsdyrkelse. . Dette ble videre understreket av Jesus' og Paulus' lære: under den nye loven var det ikke det ytre brudd på Moselovene som utgjorde det "avskyelige", men sjelens indre utroskap (Luk 16, 15 og Rom 2, 22). Moselovene fikk i tillegg liten innflytelse på de første kristne. De var ikke jøder og de motsatte seg den jødiske loven. . De så på GT som et bilde av den kristne verden, svært få så på den som moralsk bindende når det gjaldt detaljer. GT`s forbud mot homoseksuelle handlinger ville for de fleste Romerske borgere være like vilkårlig som forbudet mot å barbere skjegget, og de ville ikke hatt noen grunn til å tro at forbudet mot homoseksualitet skulle tillegges mer vekt enn forbudet mot å barbere seg . Det nye testamentet Paulus Paulus, som hadde studert den jødiske lov, henviste aldri til loven når han tok avstand fra homoseksuell adferd. Han gjorde det ut fra samtidens normalnormer. Det er tre skriftsteder der Paulus, ifølge Boswell, skriver om homoseksualitet: Vet dere ikke at de som gjør urett ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, eller menn som ligger med menn (arsenokoitai) eller lar seg bruke til dette (malakoi) (..) skal arve Guds rike.(1. Kor 6:9) Vi må huske at loven ikke er gitt for (..) menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn (..)og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære (Tim 1:10) Dette har vært tolket dithen at homofile vil bli utelukket fra Himlens rike. Her mener Boswell at oversettelsen av spesielle ord kan forandrer tekstens mening. Ordet "malakos", egentlig "myk", er et vanlig gresk ord og forekommer andre steder i NT med betydningen "syk". Det kunne ifølge Boswell vært oversatt med "utemmet", "tøylesløs" eller "mangel på selvkontroll". Da kan en nødvendigvis ikke referere uttrykket til homofile personer. Ordet blir aldri brukt på gresk til å betegne homofile personer som gruppe, eller som fellesbetegnelse for homoseksuelle handlinger. Det forekommer ofte i skrifter fra Paulus` samtid og refererer til heteroseksuelle personer eller heteroseksuell aktivitet. Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlige kjønnsliv, istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv, med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev uttukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveie(Rom 1:26-27) Her er det ikke snakk om en gal oversettelse, men nyansen i ordbruken er blitt viet liten oppmerksomhet. Her skal det være en hentydelse til avgudsdyrkelse og teksten må forstås i en slik sammenheng. Paulus klandrer romerne for tempelprostitusjonene, både homoseksuell og heteroseksuell. Teorien virker desto mer overbevisende som strukturen i kapitlet setter de seksuelle aktiviteter side om side med romernes overtro, og fordi man tilsynelatende hører ekko fra GT. Men; homoseksuell tempelprostitusjon var ikke mer utbredt enn heteroseksuell. Paulus er imot seksuell adferd i seg selv. Han beskriver ikke kalde seremonielle handlinger men dette brennende begjæret. Boswell mener derfor at det er urimelig utfra skriften å si at det er et annet motiv enn seksuelle handlinger. Altså; ikke bare homoseksuelle handlinger. Poenget i skriftsstedet er ikke å stigmatisere seksuell adferd av noe slag, men å fordømme hedningene for deres alminnelige vantro. Med en gang han har fått frem poenget, lar han raskt temaet homoseksualitet falle og fortsetter sitt egentlige argument der han slapp (vers 28ff). I følge Boswell er det altså bare et sted i Bibelen som forbyr homoseksuelle handlinger, nemlig 3. Mosebok. Men sammenhengen, forbud mot det rituelt urene for jødene, gjorde at forbudet ikke kunne anvendes på den kristne menighet, i hvertfall ikke som en moralsk lov. 1. Mosebok kapittel 19, fortellingen om Sodoma, beror på feiltolkninger og er feilaktig trukket inn i diskusjoner om homofil seksualitet. Videre mener han at NT ikke tar noen beviselig stilling ovenfor homoseksualitet. Jesus var lite opptatt av seksualitet, og gir få kommentarer til seksuelle spørsmål. Paulus fordømmer seksuelle utskeielser av enhver art - også homoseksuelle. Men å hevde at dette innebærer en alminnelig fordømmelse av homo-erotiske følelser, er like ubegrunnet som å hevde at hans fordømmelse av drukkenskap innebærer fordømmelse av å drikke vin. Kirkens syn: Det gamle testamentet Bibelen er den kristne kirkes øverste autoritet. Den er Guds åpenbaringsord, og viser hvordan Gud først talte gjennom Israels historie og profeter, og så talte til oss gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Forkynnelsen og troens innhold må alltid prøves på om det er i samsvar med Skriften som den grunnleggende norm. Skapelsesberetningen Mennesket er skapt i Guds bilde: Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne han dem. (1.Mos 1:27) Dette fører til en bibelsk holdning til alle mennesker, uansett hudfarge, kroppsform, helsetilstand, moralsk adferd, sosial status, kjønn, og seksuell legning. Men i Skriften står det "til mann og kvinne skapte han dem", dette gjør at kjønnsforskjellen er en del av skaperverket, og seksualiteten må derfor i bibelsk perspektiv oppfattes som noen grunnleggende godt og gudgitt. Skapelsen av mennesket som mann og kvinne er i skapelsesberetningen et selvstendig uttrykk for Guds velsignelse og en forutsetning for det følgende ordet om at de skal være fruktbare og bli mange. Skapelsen av kvinnen "kom i gang" fordi "det er ikke godt for mannen å være alene"(1. Mos 2:18). Kvinnen skapes av Adams ribben og Adam erkjenner at det er kvinnen som er hans motsvarighet. Denne fortellingen munner ut i der ordet som oppfattes som ekteskapets innstiftelsesord: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett (1.Mos 2:24) Mannen og kvinnen skal være ett både personlig og seksuelt, og barnet skal være frukten av deres samliv. Mannen og kvinnen hører sammen og det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet. Skapelsesberetningen sier ingen ting om homoseksualitet, men den gir den heteroseksuelle legning et positivt lys og en sikker plass i Guds skaperverk. Denne tausheten er ingen dom mot seksuelle avvik, men den gir heller ikke noen frihet for avvikende seksuell adferd. Den seksuelle adferd blir strengt regulert både i GT og NT. Sodoma Historien fra Sodoma handeler om homoseksuell voldtekt og om krenkelse av gjestevennskapet. Forsøkene på å tolke denne fortellingen som om den ikke handler om homoseksuell adferd virker ikke overbevisende. Ordet "Sodomi" har senere vært brukt av kirken som det vanlige ordet for mannlig homoseksuell adferd eller for anal sex. Tekstens dom over krenkelsen er klar. Men de har liten relevans for debatten om homofili i dag, hvor det forutsettes at all homoseksuell adferd er basert på frivillighet fra begge parter. Tredje Mosebok Hovedsynspunktet i teksten er at Israels folk skal bevare sin kultiske renhet og hellighet. Israel og landets folk skal skille seg ut fra andre med en annen moral og atferdsmønster. I denne sammenheng forbys homoseksuell adferd (3.Mos 18:22). Dette forbudet gjentas i 3. Mos 20 hvor en rekke brudd på familimoralen belegges med dødsstraff. Selve dødsstraffen signaliserer at homoseksuell adferd var et brudd på Guds vilje, men den kan først og fremst hatt en avskrekkende virkning. Forbudet mot homoseksualitet kan ikke avvises som irrelevant for kristen holdning til homofili bare fordi det står i Hellighetsloven med dens vekt på kultisk renhet. Det må vurderes i lys av NT`s utsagn og av Jesu budskap som helhet. Det nye testamentet NT har få direkte utsagn om homoseksuell adferd, men her finner man viktige utsagn om seksualiteten og dens innordning. Viktige utsagn om nestekjærligheten og respekten for menneskeverdet finnes også her. A: Matt 19:3-12. Skilsmisse, ekteskap og enslig stand Guds opprinnelige skapervilje gir ikke rom for skilsmisse. Skapelsesberetningen positive syn på seksualiteten innskjerper den moralske forpliktelse til livslang troskap mellom ektefellene. Men det går an og leve alene også. Jesus viser dette i Matt 19:12, hvor han viser at han også verdsetter den som lever enslig, spesielt når denne livsformen settes i tjeneste for Guds rike. Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. For det finnes noen som lever ugift fordi de er uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la han ta det til seg (Matt 19:12). De tre "grunnene" for å leve ugift er for det første den gruppen som er født med defekte kjønnsorganer eller på annen måte uskikket til seksualliv. Den andre gruppen er slike som er kastrert, f.eks. evnukker. Den tredje er de som frivillig ga avkall på seksualliv. Spesielt den tredje gruppa, de som lever i sølibat, er fremhevet i Bibelen. Ekteskapet var ikke en plikt, og sølibatet var positivt. Paulus sier i 1.Kor 7 at de som lever i sølibat kan leve slik for de da mer helhjertet kan vie seg til omsorgen for det som hører Herren til Homoseksualitet er ikke nevnt, og det kan bety at å leve i et homofilt forhold ikke var et alternativ. Verken til ekteskapet eller til å leve i enslig stand (sølibat). B. Rom 1:26-27. Homoseksualitet er "mot naturen" mot Guds skaperordning. Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlige kjønnsliv, istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv, med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev uttukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveie(Rom 1:26-27) Disse versene må sees i sammenheng med resten av kapittelet (Rom 1:18-32). Menneskene skal ha byttet bort den sanne gudserkjennelse mot avgudsdyrkning. De har dyrket skapningen fremfor skaperen. Følgen av dette er at Gud overgir menneskene til konsekvensene av sitt opprør mot ham. Homoseksualiteten blir her en slags syndefallsberetning, som er opptatt av syndens makt i historien og samtiden. Tekstens avvisning av homoseksualitet er generell og skiller ikke mellom menn og kvinner. At både kvinner og menn omtales, understreker det allmenngyldige i bildet av den homoseksuelle adferd som frafall fra Guds skapervilje. Teksten kan også hevdes å beskrive personer som i utgangspunktet var heterofile. Verbene "byttet ut", "gav seg hen" og "sluttet" tyder på dette. Men dette overser at dette er en kollektiv straff etter kollektiv frafall fra Gud. Det homoseksuelle samliv blir et symptom dette felles frafall, og skal ikke brennmerke eller fremheve den enkeltes skyld ut fra hans eller hennes egne valg og handlinger. Gud overgav disse menneskene til "vanærende lidenskaper". Det blir altså en årsaks-virkning sammenheng der den enkelte både er vevet inn i den store slektssammenhengen og samtidig står personlig ansvarlig for sitt liv. Homoseksualitet blir avvist som "i strid med naturen". Dette finnes tre ganger i disse versene. Men, naturen er tvetydig: slik vi erfarer den, er den preget både av skaperen og hans godhet og av den onde og syndefallet (Henriksen 1991). Homoseksuell adferd, både blant kvinner og menn, fremstilles altså i dette avsnittet som et eksempel på menneskehetens frafall fra sin skaper og fra skapelsens ordning. Den hører til blant de mange synder som påkaller Guds vrede og som fører til dødsdom på dommens dag. C: 1. Kor 6:9-11 De som gjør urett, skal ikke arve Guds rike Vet dere ikke at de som gjør urett ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, eller menn som ligger med menn (arsenokoitai) eller lar seg bruke til dette (malakoi) (..) skal arve Guds rike.(1. Kor 6:9) Ordet "malakos" betyr som tidligere skrevet "bløt, myk" og ble ofte brukt om den passive part i et homoseksuelt forhold. Dette er blitt diskutert men når det etterfølges av ordet "arsenokoitæs" (mann - ligger) kan det ikke tvil om at det referer til homoseksualitet. Kvalbein mener at dette bekrefter det totale forbud mot homoseksualitet som finnes i Hellighetsloven. Her er det altså snakk om en synd så stor at man utelukkes fra Guds rike, altså om frelsens gave. Det skal være forskjell på kristen og ikke-kristen livsstil. For de som ikke ser denne forskjellen kommer Paulus med en advarsel: "ta ikke feil!" D. 1. Tim 1:9-10 Homoseksuell adferd er ikke i samsvar med budene eller den sunne lære Vi må huske at loven ikke er gitt for (..) menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn (..)og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære (Tim 1:9-10) I følge Kvalbein advarer Paulus her mot vranglærere som ikke har forstått loven rett. Noen av synderne blir også her omtalt som "arsenokoitai". Disse menneskene bryter da det sjette budet; Du skal ikke bryte ekteskapet. Homoseksuell adferd er i strid med kristen livsstil, slik også hor og ekteskapsbrudd er det. Oppsummering Homoseksualitet blir ikke omtalt i mange tekster i NT. Av disse tre tekstene er det bare Rom 1:26f som beskriver nærmere hva det dreier seg om. Denne teksten snakker i tillegg både om kvinnelig og mannlig homoseksualitet. Kvalbein mener at alvoret ikke må underslås i disse tekstene og han peker på følgende: Homoseksuell adferd er i strid med naturen, med skapelsens orden, med det som er Skaperens bestemmelse for seksualiteten (Rom 1:26f). Homoseksuell adferd er i strid med det sjette bud, som er en del av de ti bud og som har full gyldighet både i den gamle og den nye pakt (1. Tim 1:8). Homoseksuell adferd hører med i det frafall fra Gud som gjør mennesker skyldige for dommen (Rom 1:32) og blant de synder som stenger ute fra Guds rike (1. Kor 6:9f). Jesus var taus om emnet homoseksualitet. Han provoserte de religiøse lederne med sin "omgang" med utstøtte folk. Han hadde en grensesprengende nestekjærlighet. Jesus spiste sammen med tollere og syndere, han lot seg berøre av en kvinne med blødning, han samtalte med kvinnen ved brønnen som var samaritan og hadde fem brutte ekteskap bak seg og han hadde en av de foraktede tollerne hos seg som sin disippel. Jesus belærte disse menneskene samtidig som han tilgav dem. Til kvinnen som var grepet i hor sa han:" Heller ikke jeg fordømmer deg. (..) Gå bort, og synd ikke mer". Han krevde renhet og helhet på det seksualetiske området. Kirken kan ikke forkynne evangeliet om tilgivelse uten samtidig å forkynne Jesu kall til en ny livsførsel etter Guds vilje. Begge deler gjelder alle mennesker, både heterofile og homofile. Jesu budskap om grenseløs og betingelsesløs tilgivelse for dem som faller, kan ikke brukes til å flytte grensene for hva som er rett og galt. Aksept og respekt blir nøkkelord når en snakker om homofile mennesker og bibelsk holdning. De har fullt menneskeverd, er skapt i Guds bilde og har gjennom dåp og tro en selvsagt plass i den kristne menighet. Kirken må sette grenser for deres seksuelle samliv. Kirken kan ikke velsigne et slikt samliv, når det avvises så klart i Bibelen. Grensene må fastholdes, selv om tilgivelsen og nyskapelsen i Kristus stadig sprenger nye grenser. Min Mening Til nå har jeg objektivt gått gjennom to syn på homofili i Bibelen. Det har ikke vært bare lett. Opptil flere ganger er jeg blitt provosert av meninger på begge sider. Men hovedsynspunktet mitt sitter enda igjen. Jeg synes Kirken behandler homofile dårlig, og at det er liten grunn til det etter det som står i Bibelen. Jeg synes det er mye rar tolkning av tekstene, noe som gjelder begge sider. Litteraturliste: Føllesdal, Vera H.(Red) Homofili - fordommer og fakta 1990 Solum Forlag A/S Bispemøtets arbeidsgruppe Homofile i Kirken 1995 Kirkens Informasjonstjeneste Tångberg, Arvid Kjærlighetens formørkelse 1994 Rex Forlag Det norske baptistsamfunn Homofili - bibelsk bakgrunn 1995 Bibelselskapets forlag Bibelen: den hellige skrift 1986
Forside
