Forside
UngBlog
Aktuelt
Sport
Kultur
- Film
- Musikk
- TV
Data og spill
Utdanning
Mote og trender
Skolestiler
Infobasen
Spørrebanken
Kontakt oss

Du er nå her:  index > skolestiler>
Hensyn

Sjanger: Resonnerende
Forfatter: Magnus Rørvik Skjølberg
Lagt ut: 18.09.04
Skriv ut:
Forside:
Denne stilen handler om ytringsfrihet, og om hvor langt media kan eller skal/bør gå i for eksempel situasjoner hvor personer er mistenkt for forbrytelser. Skrevet og levert i 2.klasse (VKI), husker ikke karakteren, men helt sikkert et sted fra 4-5. Magnus Rørvik Skjølberg Oppgave nr 2 I denne stilen skal jeg drøfte forholdet mellom ytringsfriheten og informasjons-plikten på den ene siden og hensynet til enkeltmennesker på den andre. Først skal jeg komme med argumenter og eksempler som taler imot at pressen skal formidle alle opplysninger. Det finnes nok av eksempler på at journalister «tråkker over streken» i sin iver etter å informere folkemassene. Et eksempel på dette er «Landås»-sykepleieren som var mistenkt for å ha drept flere eldre mennesker på aldershjemmet hun arbeidet på. Uten at noe var bevist, uten at noe var sikkert og så videre, kring-kastet TV2 (?) hennes fulle navn. Plutselig var saken blåst opp som en forferdelig drapssak, med en gal massemorder som hovedperson. Hun befant seg plutselig oppe i en situasjon, hvor hun ikke hadde en sjanse til å forsvare seg ovenfor beskyldningene som haglet ned over henne i massemedia. Hun ble framstilt som en forferdelig person, og ble forhåndsdømt av media, og derfor av folk flest, for Ola og Kari Nordmann tror på det de leser i avisen. Jeg syns at behandlingen hun fikk var urettferdig og skammelig. Media bør i det minste respektere henne som en mistenkt, og ikke fremstille henne som skyldig. Hun ble frikjent. Bjugnsaken er et annet godt eksempel på at liv kan bli ødelagt av massemedier. Hele Norge tror mer eller mindre at han ( husker ikke navnet ) som ble tiltalt for utuktig omgang med mindreårige, er skyldig. Det er klart at han aldri vil få jobb i en barnehage igjen, ingen vil la han ta seg av og omgåes barna deres. Foreldre er ikke villige til å ta slike sjanser med barna sine. De vil aldri føle seg helt trygge på han. Dette vil naturligvis føre til tapt lønnsinntekt, og andre problemer som arbeidsløse strider med. Massemedia lagde da et utrolig rabalder av det hele, og presset nærmest politiet til å finne en syndebukk, som kunne bli tiltalt. Han ble frikjent, men sitter allikevel igjen som taper. Det må ha vært en veldig stor psykisk påkjenning å gå igjennom den rettssaken. Å ikke få sove om natten, og grue seg til morgendagen, i det lange tidsrommet det hele foregikk. Det finnes også mange eksempler på at pårørende har fått vite at deres nærmeste er døde, via TV. Forestill deg hvordan det er! Du sitter ved TV-en og slapper av og så «BANG!» får du høre at en av dine nærmeste er døde, og hvordan det skjedde. Det er etter min mening etisk forkastelig å ikke kontakte de nærmeste, før informasjon som navn og liknende sleppes fri. Om det er politiets oppgave å informere de pårørende er en annen sak, men journalister må i mange tilfeller ha visst at politiet ikke hadde fått tid til å informere de pårørende! Jeg syns at det er leit og beklagelig at dette forekommer i det hele tatt, og så ofte som det gjør. Her ser man eksempler på at enkeltpersoners liv blir ødelagt, og da mener jeg at man har gått for langt. Journalistene bør sette seg som mål å følge «vær varsom plakaten» så godt som mulig. Nå følger argumenter for at presse skal formidle alle opplysninger: Ytringsfrihet er noe vi har i Norge. Ytringsfrihet er definert som : Retten til fritt og ha og gi uttrykk for meninger om politiske, religiøse, moralske og andre forhold. Man kan kort sagt si hva man vil. I Norge er denne retten grunnlovfestet og utøves med noen unntak, som går på å ikke bryte straffelovens bestemmelser om ærekrenkelse, gudsbespottelse, og direkte oppfordringer til straffbare handlinger. Så hvis en journalist ikke bryter disse bestemmelsene, kan han/hun si og skrive hva den personen finner best. Denne retten til ytringsfrihet står veldig høyt Norge, den er i seg selv en del av de mest grunnleggende rettighetene vi har. Den i seg selv, er en god unnskyldning for å forsvare det man har skrevet. Journalisten kan si: «Jeg har en grunnlovsfestet rett til å skrive hva jeg vil» , og det kan ingen si noe på. Men ytringsfrihet i seg selv gir ikke grunn til å ikke vise hensyn ovenfor dem man skriver om. Det er kun en unnskyldning, for å ikke bli straffet for det man eventuelt skriver. Det er ikke spørsmål om journalistene har rett til å skrive noe eller ikke, spørsmålet er om det er nødvendig, og om man skal vise hensyn. Media har informasjonsplikt, det er det ikke tvil om det. Media skal, bør og lever av å informere Norges befolkning om hva som skjer i landet vårt, og verden forøvering. Men i hvilken grad, og til hvilken pris? Skal kravet på informasjon komme før hensynet til privatpersoners liv og følelser? Har vi et så stort behov for informasjon og nyheter at vi ikke bryr oss om de som er innblandet? Trenger vi virkelig å vite navnet på den mistenkte før han er kjent skyldig? Hva tjener vi på det? Informasjonsplikt kan deles i flere «grader» Det er i hvilken grad man har plikt til i informere, som er stridens kjerne her. Er det slik at navnet på den mistenkte er veldig nødvendig informasjon. Er det ikke nok å for eksempel bare skrive « barnehageonkel mistenkt for utuktig omgang med mindreårige i Bjugn »? Det er etter min mening nok å skrive dette. Hadde de skrevet et navn jeg aldri har hørt før, ville ikke det gi meg bedre innsikt i saken. Jeg får ikke vite mer, ved at et navn jeg ikke knytter til noe som helst, slåes opp i media! Det har jeg ikke noe utbytte av! For det er jo til syvende og sist hva som skjer, og på hvilken måte, som teller, og ikke hvem det skjer med ( generelt sett ). Hvis noen for eksempel dør av kreft på et sykehus i Oslo, vil ikke det føre at den personen kommer i avisen. Men hvis den personen derimot ble påkjørt og drept av for eksempel en mindreårig, ville det hele bli dekket med flere sider i avisen. Et argument, som er høyst relevant, er at media skal tjene penger på å informere. Som et tysk ordtak sier : «Når det er penger inne i bildet, blir saken en helt annen.» Det er den vanlige journalists oppfatning, at jo mer privat man skriver, det vil si jo mer man avslører, jo flere velger å lese den avisen/se på den nyhetsprogrammet på TV. Det betyr mer penger i kassa. At nok penger kan få mennesker til å gjøre nesten hva som helst, vet alle. Så det er kanskje ikke så rart at journalister uttaler seg om privatpersoner på den måten de gjør, for jeg tviler veldig på at de bryr seg om de menneskene de skriver om. I de fleste tilfeller er disse personene bare bokstaver på et ark, og da er det lett å glemme at de er virkelige personer, med samme evne til å bli såret som alle oss andre. Det er mulig at journalistene mer eller mindre er tvunget til å komme med avsløringer som egentlig ikke er nødvendig, og som de kanskje ikke ønsker å komme med. Det kan for eksempel være press fra arbeidsgiver, som vil øke opplaget, eller det kan være andre årsaker. Men press er ikke en god nok grunn når alt kommer til alt. En god journalist skal ikke la seg presse til å skrive hverken det ene eller det andre. En god journalist skal skrive hva han/hun mener er riktig, prøve å finne sannheten og så videre, og ikke noe annet! Dette er i hvert fall idealet, men det vil vel være naivt og urealistisk å regne med at dagens journalister er sånn. Eksempler på «overtramp» er i seg selv bevis på at det ikke er sånn. Men slik burde det i alle fall være. Konklusjon: Denne stilen går på hvordan pressen skal behandle privatpersoner. Det er min mening at man i utgangspunktet, skal vise hensyn til privatpersoner. Det bør foreligge flere tungtveiende grunner, for at slike opplysninger som navn og liknende, skal røpes før man har god oversikt over saken. Navn og liknende bør altså røpes når tilstrekkelig med oversikt i saken er nådd. Jeg tror at folk flest ikke er spesielt interessert i andre folks privatliv, ikke på den måten det fremstilles i landets to største aviser; VG og Dagbladet ( som er «værstingene» når det gjelder folks privatliv ). Nettopp det at færre og færre leser disse avisene, bør sees som en bekreftelse på dette.
annonser: