|
|
 |
 |
|
|
Isnatt
| Sjanger: |
Novelle |
| Forfatter: |
Øyvind Johansen |
| Lagt ut: |
18.09.04 |
| Skriv ut: |
 |
| Forside: |
 |
|
Stilen: Isnatt Dedikert til Rita Lauritsen - Ja hallo? - Hei! - Å hei! Er det deg igjen? - Ja, jeg lurte på om vi hadde noen lekser eller noe sånt til i morgen. - Nja. vent litt så skal jeg se etter. Hjertet hans banket hardt, han hadde aldri følt det slik ovenfor noen på denne måten før. Nå måtte han finne på noe å si snart, ellers var hele planen bare til å kaste. Det sildret i blodet hans da han hørte skrittene hennes komme nærmere og nærmere telefonrøret, han tok mot til seg... - Nei! Vi har ikke noe til i morgen. I hvert fall ikke som jeg kan se, men det kan være at vi har noe. - Ja, med det samme du sier det, vi har engelsk gloser. Men du. Kunne du tenke deg å... - Ja, hva da? -Å bli med på kino en kveld? - Tja. hvorfor ikke. Når da, sånn cirka? - Tja. jeg tenkte på neste søndag, "Independence Day" går da. Blir du med? - Greit. Da ses vi i morgen da. Ha det! - Ja. Ha det da. - Ja. Endelig har det skjedd meg også. Han gikk bort til den ny opp redde senga og slengte seg nedpå, før han straks spratt opp igjen for å sette i en cd i cd-spilleren på datamaskinen sin. Han satte programmet på å spille kun en sang: "Children" hans egen yndling sang. Han la seg ned igjen mens han uhemmet lot seg rive med i sin egen tankegang. Han våknet opp av trancen med et rykk da moren brøt harmonien ved å spørre om han om han hadde gjort leksene sine. Nei! Hadde han svart med et grynt. Motvillig skrudde ha ned volumet på cd’ en og begynte så smått å skrive gloser. Hun satt stille ved middagsbordet, og rotet rundt i den uappetittlige blandingen, som kaltes mat, på tallerkenen. - Nå må du spise opp maten din da, Silje. Sa moren opprørt, - Det er jo andre gang denne uken at du ikke har matlyst, hvor skal dette ende? Spis nå maten din da. - Nei. Jeg er ikke sulten nå. Tar meg heller noe når jeg blir sulten. Gryntet hun, i det hun gikk over det ny vaskede kjøkkengulvet, og inn til seg selv. Hun la seg ned på den u opp redde senga og begynte å tenke. hun tenkte på hvorfor hun hadde sagt ja, hun kjente jo knapt han. Jo noe måtte ligge bak, Nei hun fikk tenke over det til i morgen kanskje det bedrer seg til da. På skolen neste dag gikk både han og hun for seg selv, tenkende, granskende, som to gribber som sirkler rundt hverandre, i ren sult ventende på at den annens døs. Helt til hun tok initiativet til å ta kontakt. - Hei! -Å. Hei! Jeg gikk litt i egne tanker akkurat nå. -Å, hva da? - Nei jeg tenkte litt på å oppgradere maskinen min, ikke noe som interesserer deg så mye. -Å? - Nei. Du interesserer deg sikkert ikke så mye for data. - Nja, jeg vet ikke har jo aldri prøvd det da. - Du kan sikkert komme til meg en gang. - Ja. Det hadde vært fint. - Ja, det er greit det. Vi kan jo diskutere det en annen gang. Det ringer snart inn. - Ja! - Ha det da! - Jo. Vi Snakkes. Siste timen sneglet seg i mot halv tre, for vært eneste blikk han tok på den høyteknologiske klokken med høydemåler og termometer, hadde det knapt gått to minutter, men to minutter er jo også noe tenkte han, og plutselig var timen endelig slutt. Og hele klassen løp som hyener mot døra, endelig helg. Da han kom hjem satte han på favorittsangen sin igjen og la seg ned på den himmelske senga for å tenke. Han hadde satt på det samme programmet, men nå syntes han det ikke låt helt likt. Kunne det være noe som var feil? Han måtte sjekke. Han sjekket cd’ en for feil, men det var ingen feil med den, ikke en eneste ripe. I stedet for å høre på noe annet, satte han seg ned ved pc’ en og logget på internettet for å prøve å finne "Children" i .MOD format, letinga varte ikke lenge, men det viste seg likevell at det var en litt annen miks, men det fikk gå. Han satte på musikken og la seg nedpå igjen for å tenke. Ikke lenge etter, tok det i Døra inn til rommet hans. - Nå må du begynne å tenke på hva du skal ha på deg på kinoen, klokka er 6 alt. - Hm? Å ja. Jada mamma. Det var klubb i dag også, men de fikk ikke tid til noe annet en kinoen. Han tok fram ei hvit skjorte og en Levis, fant fram nytt undertøy, og gikk å dusjet. Hun gikk ut av dusjen, tørket seg og hadde på seg en Levis og ei rød bluse. I det hun gikk ut hørte hun det ringte på døra. - Jeg åpner! Hun løp mot utgangsdøra, og når hun åpnet var det han som møtte hennes øyne. - Hei! - Hei! Vent litt, så kommer jeg. - Greit. Jeg venter her ute jeg. Noen få endeløse øyeblikk senere var de to vell ute. - Nå. Hvordan tror du denne kvelden kommer til å bli da? - Nei jeg vet ikke det er jo ikke så ofte jeg går ut på kino sammen med gutter da, det blir jo for det meste med venninner og sånn. - Ja. Du har rett i det, det er jo ikke så vanlig nå til dags at noen ber med seg en av motsatt kjønn ut akkurat. - Nei, men forresten hva tror du om kinoen da? - Jeg har hørt mye bra om den, men den som venter får jo sikkert se. - Ja, det har du rett i, jeg har lest en del om det på internett. - Internett? - Ja. Det er et sted som alle mulige slags mennesker fra hele verden kan møtes, eller kan søke etter informasjon. Du finer alt mulig på internett, det er som et kjempestort bibliotek for alle som leter etter noe. - Nei. Kan man finne alt mulig altså, hva med kjærester da? - Ja. Da bruker du et program som du kan "Chatte" med andre igjennom, der har jeg to venninner allerede. - Tror du jeg kan prøve det en annen gang? - Ja det er vel mulig det. - Fint. De to gikk stille og i sine egne tanker bortover fortauet, begge uvisse om den andres følelser, og nesten uvisse om sine egne. De kom fram til kinoen, og betalte billettene, han spanderte. De gikk inn i salen, og fant seg en ledig rad helt bakerst i den store kinosalen. Hjertet hans banket som om en ellevill rocketrommer trommet på hjertet hans, han var nesten redd det skulle hoppe ut av brystet på ham, og lande mitt i bakhodet på en gammel mann som satt rett foran. Men det skjedde ikke. I steden begynte de to så smått å snakke. - Er du nervøs? - Tja, litt kanskje. - Jeg og. - Første gangen du også? - Ja. - Det er vel egentlig min andre, jeg var ute med en annen gutt, men det gikk rett vest, så det kan vel egentlig ikke kalles ekte. -Å. - Det viste seg at hele greia bare var en misforståelse. - Ok. Nå begynner vist filmen straks. - Ja. Han så ikke så mye på filmen, tenkte mest på å få sett mest mulig på hun, hun var så søt. Hun hadde blondt halvlangt hår, med striper i som var farget svart. Hun hadde en liten og nett nese, med en passende munn, og med himmel blå øyne. Han fortsatte å studere henne med et granskende blikk nesten hele filmen. Etter filmen gikk inn på klubb kafeen for å slappe litt av. - Likte du filmen? - Hm? Ja, jo, den var fin den. - Den var heltopp jo. - Ja. - Likte du den ikke? - Joda, men. - Men? - Jo. Skal... - Skal? - Skal vi være sammen? Kroppen hans dirret, som om en vibrator hadde slått seg på inne i han. Og samtidig hørte han den Hyppige begynnelsen på sin egen sang inne i seg, høyere og høyere. Helt til hun plutselig avbrøt han med svaret. - Nei, Dessverre jeg kan bare ikke. Han stormet ut av kafeen, ut på den opplyste gaten og skrek, skrek helt til han kom hjem. Der la han seg på senga og gråt. Utenfor var snøen i ferd med å dekke til den kalde November tela med sine små enestående snøflak. Neste uke var det skole igjen, han gav henne ikke så mye som et blikk, og det var nok gjensidig. Timene sneglet seg av sted, og i vært eneste friminutt gikk de og unngikk hverandre i frykt for at motparten skulle tro noe om den andre. Denne sfæren fortsatte hele uken. Deretter var det ei ukes ferie, og han gledet seg til å være hjemme å slappe av. Hun gikk bortover den snødekte gata og tenkte, hun angret seg over at hun hadde vært så brå med avgjørelsen sin når han hadde spurt henne, hun lurte på om hun kanskje skulle ringe til ham en gang? Men nei, hun hadde jo ikke telefonnummeret hans da. Men hun viste hva foreldrene het, så hun kunne jo bare se etter i telefonkatalogen. Ja, slik måtte det bli. Da hun kom hjem gikk hun straks og fant telefonkatalogen, før hun tok den med seg opp på rommet sitt. Skal vi se, D, E, F, G. Gulbrandsen, gu, gr, grønn! Jan Grønn: 220 54 456. Der var det! Hun skrev opp nummeret og la på plass igjen telefonkatalogen, før hun gikk opp igjen på rommet sitt for å ringe. Men i det hun kom inn på rommet, ringte telefonen. Det var han, - Ja hallo? - Hei! - Hei. - Jo. Jeg lurte på om... - Om hva da? - Om vi to kunne være venner enda vi ikke er kjærester, jeg tenkte det at... - Klart vi kan være venner, det er jo ikke noe mening i at vi skal være sure på hverandre heller. - Nei. Det er ikke akkurat det. - Har du noe du skal ha gjort i dag eller noe sånt? - Nei. Ikke noe spesielt, hvordan det? - Nei. Jeg tenkte det, at vi kanskje kunne møtes en gang i dag. På kafé kanskje? - Ja. Det kan vi da sikkert. Når da? - Nei. Når som helst. Fem tida? - Ok. Hvor da? - Hm? Nei, jeg vet ikke jeg, "Den blå lagune"? - Greit. Da ses vi der. - Ja. Ha det. - Ha det. Han sprang bort til klesskapet og fant fram nye klær og undertøy, før han sprintet videre inn på badet og satte på dusjen. Etter dusjen kledde han på seg, barberte seg for moro skyld, før han sprang ut på rommet sitt for å se på klokka. Kvart på fem? - Jeg må stikke mamma. Ha det. Han svevde bortover gata i et enormt tempo. Da han kom fram til kafeen sto hun der og ventet i en rød kjole, hun var utålmodig. De gikk inn og satte seg ved et ledig vindusbord. De kjøpte kakao, og rundstykker med brunost. - Nå. Hvordan går det med oppgraderinga di da? - Dårlig, jeg mangler penger, og jeg har jo ingen jobb. - På jobben til Pappa trenger de arbeidskraft, jeg kunne jo spørre for deg der? - Ja det hadde vært fint hvis du kunne ha gjort det. - Ja. Greit da kan jeg svare deg i morgen. - Ja. OK. - Hva slags andre interesser er det du har da? - Nei. Ingen spesielle egentlig, det blir for det meste lekser og datamaskiner på meg i fritida. Og du? - Nei. Ikke noe spesielt egentlig, jeg kjeder meg for det meste, bortsett fra når jeg er med venner da. Jo, jeg tror det må være venner jeg er interessert i. Det ble stille en lang stund. Begge satt og så ut på den travle gata vor biler og mennesker stresset frem og tilbake som i panikk, alle sikkert med en visshet om hvor de skulle. og hvorfor. - Jeg elsker å sitte på kafé og se ut på kaoset slik i kveldsrushet. -Å? Kommer du hit ofte? - Ja. Noen ganger alene, men for det meste er jeg med venner og bekjente. - Ok. - Skal vi gå? - Ja, greit. Det begynner å bli litt mørkt. - Mørkt? Det blir aldri helt mørkt i en by, snarere tvert i mot. Det blir lysere i en by om kvelden, den eneste forskjellen er at om dagen så er det bare et lys på, men om kveldene tenner alle flere. - Ja, Jo. Du har nok rett i det. - Jeg har nemlig slektninger på landet skjønner du, og når det er kvelden der om vinteren altså, så blir det helt mørkt over alt, det eneste en ser, er noen få lys fra andre hus i nærheten av der vi er. Det er d et som er mørkt, dette her er ingenting. - Nei vel. De gikk bortover det slafsete fortauet, klokka nærmet seg 8, folk hadde begynt å henge opp julestjerner i vinduene, og i Storgata krydde det allerede av julelys. - Skal vi gå i Storgata! - Kan vi da. - Fint. De gikk stille side ved side oppover den kvelds travle Storgata, hun stoppet opp ved et utstillingsvindu og kikket inn. Hun kikket på en liten tøybamse som lå utstilt i vinduet, han så dette, og tenkte at den kunne han gi henne, da ble hun nok glad. De gikk videre uten et ord, helt til veiene deres skiltes da gikk de vær til sitt. - Ha det! Og takk for i aften. - Jo. Ha det. Hun gikk stille oppover bakken mot huset sitt, det var ganske lang omvei og gå slik om Storgata, men det var vært det. Alt det hun hadde rukket å tenke over på denne stunden, alt som hadde fart gjennom hodet hennes som kometer, hun så på klokka, ti på ni. Hun begynte og små jogge, hun måtte rekke hjem før mamma, før de andre kom. Hun rakk det såvidt, hun satte seg ned i godstolen i samme sekund som mora kom inn inngangsdøra. - Hei skatten min. - Å. Ikke kall meg det mamma. - Nei, se hvilket fint humør du er i da. Har du vært ute? - Nei. - Å jo. Jeg ser det på kinnene dine, de er helt rosenrøde, dessuten ser jeg det på øynene dine Silje. - Åh. Hun slentret opp på rommet sitt og slengte seg nedpå senga si. Gud hvor det er vanskelig og lyve for en mamma som er psykolog, hun ser alt, hun leser meg jo som en åpen bok noen ganger. Det er grusomt. Hun satte på en cd på full guffe, og satte seg ned og kladdet litt på ei langsvars oppgave. "De gikk bortover den støvete veien..." Uff nei, dette orket hun ikke, hun fant heller fram dagboka si og begynte å skrive i den. Han satte akkurat i fra seg skoene, da mora hans spurte om han kunne gå på butikken for henne. Han svarte motvillig ja, for han viste at hvis han svarte nei, så ble det ingen ukelønn på han, og ukelønn kunne han trenge hvis han skulle få råd til den bamsen som hun hadde sett slik på før i dag. Han tok sykelen fatt, og slentret seg bortover slamsen mot butikken. Han kjøpte egg, melk, brød, sukker, tomatpuré og en hel del andre varer, før han tok fatt på hjemveien igjen. Da skjedde det, han syklet i sine egne tanker da plutselig en diger lastebil kom ut fra en sidegate, rett mot han. Han prøvde febrilsk og bremse, men han hadde alt for stor fart, samtidig som det var hålke på fortauet. Han braste rett inn i lastebilens side, og alt mørknet for han. - Hva i ... er det du tror du driver med? Lastebilens sjåfør klatret ut av førerhuset. -Å herregud. Ring etter en ambulanse Geir. - Hva? Ambulanse? - Ja! Fort. - Ok, Ok. Sjåføren prøvde nytteløst og få liv i den blodige kroppen hans, men gutten var like borte. Inne i gutten foregikk det uforklarlige ting... -Å. Hvor er jeg? Stammet gutten. - Du er på Ullevål sykehus, på akutt- avdelinga. Svarte en stemme. - Hva har skjedd? Og hvorfor er jeg her? - Du har vært med i en ulykke gutten min. Fortell meg nå, hva heter du? - Øh. Jeg husker ikke helt. - Kom igjen, du husker det sikkert. Tenk deg godt om nå. - Hm. Nei, jeg husker ikke. - Da får vi slippe inn en psykiatriker til deg senere i dag, kanskje hun kan finne ut hvem du er. Bare legg deg til og sov du, du trenger den søvnen. Sykepleieren gikk ut av rommet, og han lå alene igjen i rommet, han ble liggende en stund, og undre seg over hva som hadde skjedd, og hvem han var. - Ja. Så klart det, her inne ligger han. Han våknet brått. To personer kom bortover gulvet mot han, den ene satte seg langt unna, mens den andre satte seg like ved siden av senga. De var begge av hunkjønn, men han antok at den andre måtte være på alderen hans. - Hei! Mitt navn er Pia Kjelden, psykolog på dette sykehuset. Jeg er her for å hjelpe deg med å få tilbake hukommelsen din. Du har nemlig som du sikkert vet vært med i en ulykke, nå for bare noen timer siden. -Å? Men hvordan skal du finne ut hvem jeg er når jeg ikke vet det da? - Jeg er jo som sagt en psykolog, og min jobb her, er å gjøre akkurat dette her. - Mamma, kan jeg få snakke litt med deg? En ukjent stemme brøt samtalen. Den tilhørte den yngre piken. - Jeg tror jeg vet hvem det er mamma, det er Jan Sørlien, i klassa mi. Hvisket den jevnaldrende jenta. Psykologen, som også var mora til jenta, satte seg tilbake i stolen sin, uten å si noe til svar. Han hadde ikke hørt noe som helst av det hun hadde sagt. - Jan Sørlien, kjenner du noen ved det navnet? Spurte Psykologen. - Nei. Jeg tror ikke det. Svarte han usikkert. - Jeg fikk nemlig høre her fra min datter, som tilfeldig vis var med meg på jobb, gjenkjente deg, som en klasse kamerat av seg. Kan dette stemme tror du? - Jeg, jeg vet ikke. Jeg husker jo ingenting har jeg jo sagt. - Nei, jeg vet det, men du må prøve, prøv nå og husk, et eller annet, bare husk. - Mamma får jeg et øyeblikk alene med han? Jenta brøt inn igjen. - Hm. Ja, OK da. Skal jeg gå ut? - Ja helst. Psykologen gikk ut på den halvopplyste gangen. - Hei! Begynte jenta. - Jeg vet at du sikkert ikke husker meg, men jeg husker uansett deg. -Å? - Ja. Du skjønner det at. Blodet bruste i henne som i en kokende kjele med vann, skulle hun våge å si det? Hun lot det stå til. - Vi er liksom sammen da, vi har vært sammen i en lang tid. Helt til i dag, og lenger. - Å? Hvordan kan det stemme at en som så vit jeg husker er så stygg som meg, kan fortjene noe som er så pent som deg. - Å. Vi har da holdt sammen i snart en måned nå da, så jeg tror nok at det stemmer. - Hva heter du? - Silje. - Ok, det er nå greit for meg at vi har vært sammen. Er det mulighet for at jeg kan få et lite kyss av deg, kanskje? - Hm, ja da. Det skal du få kan du skjønne. Hun bøyde seg over han, og kysset han fort på munnen. Hun gikk deretter straks bort til døra, og slapp inn igjen psykologen. - Jeg har forklart han litt nå, mamma. Sa hun. - Fint, vennen min. Det var flaks det da unge mann, at akkurat jeg hadde deg nå i dag. - Jo, ja. Det er mulig det. - Ja kan vi kanskje fortsette da. Etter vært som timene gikk, var det fortsatt de samme opplysningene som rant ut av John, psykologen sa til legene at de måtte ringe foreldrene hans med en gang, og si at han hadde vært i en ulykke. Silje hadde nemlig telefonnummeret til Jon, og dermed Jons foreldre. John hadde dessuten brukket høyre armen, pluss at han hadde en del blødninger og blåmerker. Det ble en sen natt for han, han lå der på rommet helt alene uten noe annet selskap enn en hvit dyster vegg. Til slutt fikk han sove. Da han våknet satt foreldrene der. Han latet som han sov, mens han hørte de diskuterte hva de kunne gjøre for at han skulle få igjen hukommelsen. Plutselig fikk han et innfall. - Mamma! Pappa! Jeg husker dere, jeg husker. Jeg husker alt nå helt plutselig, når jeg så dere liksom. Alt sammen falt på plass som brikkene i et puslespill. - Hei. Gutten vår, hvordan går det med deg? Så fint at du fikk tilbake hukommelsen din, det er vell det som kalles hell i uhell det, eller hva? Spøkte faren hans. -Å. Hans, gi deg da. Skjønner du ikke hva gutten har vært i gjennom? Å, hvordan er det med lille godgutten vår i dag da? Sa moren barnslig. - Åh. Mamma, jeg er faktisk 14. Uff, jeg har det bra. - Fint gutten min. Er det noe vi kan skaffe deg? - Tja, en brus hadde gjort seg, halsen min er som sandpapir. - Hans. Gå å kjøp en cola til sønnen din nå med en gang. Sa moren bestemt. Hans gikk straks ut av enerommet for å utfylle ordren han hadde fått. De som satt igjen i det hvitmalte rommet hadde en lang og alvorlig prat, som ikke ble avbrutt av annet en at Hans også ble med etter vært som han hadde funnet en brusautomat. - Men du må skjønne det, gutten min, at noen borgerlig konfirmasjon kan du bare ikke tillate deg selv og ha, bilulykke eller ikke. Fastslo Hans, i det samme sekund som det tok i døra som førte ut av det dystre rommet. - Hei! Jeg tok en tur jeg John. Det var Silje som kom. - Åh. Jaså så du får jentebesøk? Da får vel vi gå da Martha. Er det noe vi kan ta med til deg til neste gang? Spurte Hans. - Hei Silje. Ja, ta med discmanen min, og Children. Ha det. - Ha det skatten min. - Foreldre. - Ja. Hvordan er det med deg i dag da? - Bra med meg, Silje, og dessuten har jeg fått igjen hukommelsen min, og nå har jeg endelig skjønt at du hadde rett i det du sa om at vi hadde vært sammen, n plutselig husket jeg alt sammen som om alt hadde hent i går. - Å? Så fint da. Sa Silje forbauset. - Ja. Det ble en lang og stille pause, mens de begge tenkte på sitt - Vet du hva? Sa plutselig begge to i munnen på hverandre. - begynn du. - Jo. Vet du det at klassa vår skal komme og besøke deg i morgen. Læreren synes at vi burde besøke deg, enda det tros alt er ferie og snart jul. Og forresten, hva ønsker du deg til jul? - Skal de? Så hyggelig da. Ønsker meg? Nei jeg vet ikke helt jeg, dyre ting. Bli frisk kanskje? Og du da? - Vet ikke jeg, har ikke tenkt noe spesielt mye på det akkurat. - Nei, vel. Men når i morgen kommer de da? - Fire tiden, tror jeg det var, men jeg skal komme litt før jeg da. Ikke sant? - Jo. - Kose litt med deg. - Mm. - Nei. Det begynner og bli sent, jeg for vel komme meg hjem igjen jeg. - Ja du får vel det da. Hun kysset han raskt på leppene, før hun gikk mot døra. - Ha det. - Ha det. Han ble liggende igjen i senga, med smaken av henne i en lang stund. Han begynte og fantasere. Han fantaserte om at han og Silje gikk bortover ei grass kledd eng med blomster, langsetter en stille innsjø. Der gikk de hånd i hånd bortover enga, helt til plutselig. - Nå er det middagstid, Jon. - Hm? Ja. Hva er det jeg får i dag da? - Seibiff i saus. - Ok. Han spiste maten sin, og kjente hvordan smaken av henne ble mer og mer borte i fiskesmaken. Etter at han hadde spist, var det tid for undersøkelser. Dette synes han var kjedelig, de sjekket han for alle mulige feil, og da han omsider kom tilbake til rommet sitt, sovnet han av utmattelse. Hun lå i senga si og slappet av, hun klarte ikke og få han ut av tankene sine. At hun hadde sagt til han at de hadde vært sammen lenge, og så dagen etter, så sier han at nå husket han det? Uff tenk om han vet at jeg bare fant det på, hele greia. Nei jeg får håpe på at han ikke gjennomskuer meg med det første. Jeg får heller prøve og late som om han har hallusinasjoner, eller noe sånt. For hvis han virkelig har fått igjen hukommelsen sin, så husker han at jeg sa nei til og være sammen med ham, men at jeg senere løy for han. Han kommer til og bli kjempe sur hvis han nevner det ovenfor meg. Jeg for håpe det beste. Hun gikk ned på kjøkkenet, og fant seg litt mat i kjøleskapet, som hun åt. Deretter gikk hun ut i stua og satte på TV' en, MTV nå var det topp 50. Der gikk det ganske mye brukbar musikk. Hun ble sittende og se på programmet i en lang tid, hun var alene hjemme nå, så hun gjorde hva hun ville, hun var kort og godt fri. Hun lå utstrakt i den store treseteren og så på TV, som en majestet følte hun seg, som en konge over TV' en. Han lå og sov da mammaen hans kom. Hun ble sittende ved siden av senga hans mens han sov. Hun ble sittende en god stund før han våknet. - Her er sakene du ba om Jon. - Å Hei. Takk skal du ha. Du tok med cd' ene mine også? - Ja. Så klart det, gutten min. - Fint. Takk. - Hvordan er det med deg da? - Bare bra det. Jeg føler meg mye bedre nå. - Det var bra og høre. Jeg skal hilse fra Farmor og Farmor, forresten, de sa at de kanskje tok seg en tur på mandag. - Ok. De satt og småsnakket i en lang stund, helt til sykepleieren kom og sa at nå var besøkstiden over, så hun måtte nok gå. Da han ble alene igjen, fikk han kveldsmaten før han la seg til og sove. Neste morgen våknet hun tidligere en vanlig, hun var spent på det som ventet henne, hvordan skulle hun unngå og røpe seg for klassa? Noe, måtte hun finne på, men hva? Kanskje? Ja, slik fikk det nok bli. Hun gikk ned på kjøkkenet i nattøyet, og fant seg ei brødskive, det var stille på kjøkkenet så tidlig på dagen, stille før stormen. Om noen timer var det sikkert fult kaos her. Utenfor kjøkkenvinduet var det fult av småfugler som satt og åt solsikkefrø fra fatet som hun hadde satt ut for noen dager siden. Det snødde lett, en fin dag. Kaldt også, en ganske perfekt dag faktisk, perfekt for selvmord. Hun så på klokka, fem på ti. hvis hun begynte og gå nå, så var hun akkurat framme ved sykehuset tidsnok til at besøkstiden akkurat hadde begynt, og han var garantert våken. Hun gikk opp på badet og kledde på seg, litt lett. Hun gikk ned og hadde på seg skoene, ingen jakke nå. Hun småløp ned mot sykehuset, hun ville være der før noen andre fikk sjansen til og se han. Da hun kom fram var klokka akkurat. Hun gikk inn i resepsjonen, og spurte om han var våken, det var han. Hun gikk raskt bort til heisen og tok den til etasjen hvor hun viste at han lå på. Hun gikk bortover korridoren, så numrene på dørene ble større og større, helt til hans nummer åpenbarte seg for henne, hun banket lett på døren før hun gikk inn. - Hei. Jeg kom litt tidligere en planlagt jeg. - Det er greit det. Snør det ute nå? - Ja. Ser du det på meg? - Ja, du er rene snømannen der du står. - Jeg prøver. - Uff bare jeg også kunne gått ut, men jeg får ikke lov av legene. De sier at jeg må hvile. Sett deg ned Silje. - Ja takk. Det var forresten derfor jeg kom, jeg tenkte meg det at du kunne tenkt deg og gå ut en tur. Skal jeg smugle deg ut? - Hvis du klarer det så. - Det kan jeg vel. Hun så etter om kysten var klar før hun ga ham ordre om og løpe helt fram til branntrappa så kom hun straks etter. De gjorde så, og gikk branntrappa ned i kjelleren før de vell nede, fant en nødutgang som de brukte videre på flukten ut i det fri. Vell ute, begynte de og gå hånd i hånd bortover i parken utenfor. - Fint når det snør slik. - Mm. - Kjekt at jeg tok deg med ut nå, for ellers kunne du kanskje aldri ha opplevd å se verden utenfor i fra noe annet en vinduet inne på rommet. - Ja. Takk skal du ha. - Hm. Takk ikke meg. - Er du trøtt? Du ser så trøtt ut. - Ja. Jeg fikk ikke sove i natt. - Skal vi sette oss her? - Nei, ikke her, kan vi ikke heller gå bak noen busker og sette oss. Slik at ingen oppdager at du er ute her. - Ja greit. De gikk bak noen busker og satte seg ned i snøen. - Jeg er faktisk ganske trøtt jeg og. - Legg deg på fanget mitt så skal jeg varme deg mens du sover. - Fint. Straks hun oppdaget at han hadde sovnet, lukket hun sine egne øyne, og lente seg tilbake i snøen, og sovnet inn. - Hei! Se her borte ligger det et par og sover. - Skal vi tulle litt med dem eller? - Jeg tror ikke det Per. - Å? - De ser ganske døde ut, jeg tror det er best du får tak i noen på sykehuset istedenfor. Imens skal jeg prøve og se om jeg får vekket dem. - Ja. Imens den ene gutten løp etter hjelp på sykehuset, prøvde den andre febrilsk og vekke de to forelskede. Der lå de, delvis dekket av snø, med et smil om munnvikene, døde. ©Øyvind Johansen 1996 okt/nov/des 1997 jan Om: Isnatt ble orginalt skrevet som en vanlig skolestil, men senere vist det seg at jeg syntes den fortjente en annerledes slutt en den som opprinnelig var på den, derfor satte jeg meg ned og skrev altså nærmere tretti sider. Isnatt er ytterligere fiffet opp en siste gang den 5. Januar 1997 klokka tre etter midnatt. Dette fordi jeg ville være for meg selv under denne skrivingen.
|
|
|
annonser:
| |
Forside