Stilen: TURBULENS av: Vegar B. Johannessen Bank, bank..... «Lise Almdal, det er nå 1 time og 30 minutter til avgang! Oppfattet?» Stemmen er høy og skingrende. Jeg vrir meg i senga og stotrer fram et hæst: «Ja, det er oppfattet!» Jeg kaver meg fram mot klokkeradioen i et virvar av sengeklær og utbryter lettere fortvilet: «Fem timers søvn!» Jeg legger meg nedpå igjen og tørker søvnen ut av øynene. Gårsdagens jag og mas dundrer fortsatt i bakhodet. Vi hadde avsluttet arbeidet på plattformen idet kortviseren forsiktig vippet over ni-tallet, men hadde ikke landet i Brønnøysund før klokken 11. Etter en lang arbeidsdag, hadde jeg spist av hotellets kveldsmat og utvekslet noen ord med de andre arbeiderne. Temaet rundt bordet hadde vært det samme som så mange ganger før, turene med helikopter til og fra plattformen. Alle kjente noen som hadde sluttet i jobben på grunn av de lange og ofte turbulente flyturene. Erfaringene var de samme, med rolige vind- og værforhold gikk turene problemfritt, men så altfor ofte var realiteten en annen. Flyturene i dårlig vær gir mange en forferdelig følelse av uttrygghet som man ikke er i nærheten av å oppleve på land. Jeg har selv flere ganger tenkt med meg selv: «Er det verdt det?», men alltid har tanken på de høye lønningene visket bort tvilen. Gardinene fylles av vind og danser mot vinduskarmen, himmelen er grå som bystøvet, og tankene mine vandrer til flyturen som venter meg. Himmelen virker lunefull, lunefull som kulen på et kasino-brett virker uberegnelig på spillerne. For øyeblikket heller vær- og vindforholdene i min favør, men alt dette kan bli snudd på hodet like fort som menneskets tanker skifter retning. Jeg snur meg mot klokka igjen, 05.30 viser den nå. Det er fredag, 1 time til avgang og siste arbeidsdag i en lang, arbeidsom og tærende uke. Jeg vet hva som venter meg ute på feltet, fredagene er dagene da hvert åndedrag og bevegelse drar ut i det kjedsommelige, og klokken gir meg en følelse av at den slutter å gå hvis jeg ikke holder et øye med den. De to siste ukene har vært forferdelig harde, jobben min som boreinstruktør har de siste 14 dagene innebåret dagpendling til og fra jobb. Det betyr en time med helikopter morgen og kveld, noe som påfører psyken en bør som av og til kan være tung å bære. Øregangene fylles igjen med lyden fra knokler mot trevirke: «bank, bank... Lise!, vi går ned og spiser. Skal du være med?» Jeg svarer at jeg er nede om et øyeblikk og at de bare kan gå i forveien. Idet jeg står opp fra sengen, fanges blikket mitt av en plakat som henger over TV-en, «I dag er den første dagen i resten av ditt liv.» Jeg smaker på setningen og tenker på hvor fri jeg er til å gjøre hva jeg vil med resten av livet mitt. Kanskje er det på tide å skifte jobb, møte nye utfordringer og andre miljøer. Jeg ser på klokken igjen, 05.45, tre kvarter til avgang. Spisesalen er ikke akkurat fylt med hotellets gjester så tidlig på morgenkvisten. Det er stort sett dagpendlere som meg selv, som er oppe så tidlig for å spise frokost. Rundt bordet dreier praten inn på det høye arbeidspresset som mange av oss har vært utsatt for i det siste. Jeg hiver innpå med brødskiver, egg og bacon, mens jeg lytter til de andre. Rune mener det er urimelig å kreve opptil 12-14 timers arbeidsdag av oss, mens en annen mener det er helt greit så lenge vi tjener så godt som vi gjør. Det eneste det råder full enighet om, er at all reisingen er et minus ved det å jobbe i Nordsjøen. Det at vi må dagpendle, mener alle er det mest stressende ved jobben for tiden. En resepsjonist kommer bort til bordet og melder om at skyssen til helikopterbasen står og venter. Jeg hiver innpå den siste baconskiven og går opp på rommet for å hente overlevelsesdrakten og en bag med noen småting i. På vei til basen blir vi i grove trekk informert om dagens gjøremål ute på plattformen, og mens vi kjører gjennom byen, tenker jeg på plakaten. Jeg ser for meg en situasjon hvor jeg kunne starte helt på nytt igjen. Ville jeg ha valgt det yrket jeg har i dag, hvis hadde kunnet velge om igjen? Det slår meg at jeg er usikker. Rune spør meg hva jeg tenker på. Etter litt betenkningstid, svarer jeg at jeg tenker på fremtiden. Da vi kommer frem, står helikopteret med motoren igang. Vi spaserer over betonggrunn og setter oss inn i helikopteret. Jeg går inn først og velger et vindussete vendt med kjøreretningen. En av flygerne fjerner bremseskoene, og rotorene settes igang. Jeg ser på klokka, 06.30... Helikopteret letter. Piloten melder om rolige vind- og værforhold og flytid på ca 1 time. Alt er som det skal være, husene blir mindre og mindre og snart er det sjø så langt synet rekker. Øyelokkene blir tyngre og tyngre, jeg lener hodet mot vinduet og slapper av. Jeg våkner av Runes trillende latter, gutta slår vitser. Klokken er 07.00. Jeg ser ut av vinduet og merker at vinden har blitt sterkere, det regner nå. Plutselig begynner helikopteret å riste, og vi mister høyde, det varer i noen få sekunder. En av pilotene beroliger oss med at det bare er litt turbulens. Jeg tror ham ikke. Jeg har opplevd turbulens før, dette var noe annet. Et smell etterfølges av fullt kaos, vi mister høyde, raskt. Jeg klamrer meg til armlenene, alt er så uvirkelig. Jeg rykkes opp og ned i setet, beltet klemmer om magen. Jeg ser ut av vinduet, havet raser imot meg. Kl 07.00 i dag tidlig styrtet et helikopter i sjøen med 12 personer ombord mellom Brønnøysund og Nornefeltet. 2 av passasjerene er funnet omkommet, mens 10 er fortsatt savnet. Redningsmannskapene karakteriserer sjansen for å finne overlevende som små, og dårlig vær gjør redningsarbeidet vanskelig for redningsmannskapene. Årsakene til ulykken er uklare, men ting tyder på at helikopteret har hatt et voldsomt møte med havoverflaten. Helikopteret var av merket Super Puma, og personene ombord i flyet var ansatte hos Statoil Norge a/s. Lignende helikoptertyper holdes nå på bakken til årsaken til ulykken er kjent.
Forside
