"Puff, putre, pang", å nei, der gikk den siste motoren. Hele fotballaget mitt satt stive av skrekk da flykapteinen ba oss beholde roen over høyttaleranlegget. Hva skulle vi gjøre nå tenkte jeg, og så ned på den snødekte bakken som nærmet seg faretruende. Mor, far, familie og venner tankene svirret rundt i hodet mitt de siste sekundene før flyet traff bakken, og all bagasjen ble kastet rundt i kabinen. Heldigvis var nødlandingen vellykket, så mesteparten av oss kunne krabbe hele ut av flyvraket. Men problemene stod i rekke og rad, ventet på å bli løst. Det var problemer som nok mat, vann, bandasjer og medisiner, siden vi ikke hadde løsninger på noen av disse problemene måtte vi slå opp en leir, for så og hjelpe de skadde å porsjonere de matrestene som var igjen på flyet slik at vi kunne holde ut lengst mulig. Etter at alt hadde roet seg ned tok jeg meg tid til å se meg rundt. Snø, snø og atter snø så langt øyet kunne rekke, hvor var vi? Hva skulle vi gjøre? Hvorfor? Spørsmålene var mange og svarene få.
Da vi endelig fikk opp «magen» på flyet fant vi flere ulltepper, sko, klær og annet materiell til å holde varmen med. Da de avdøde passasjerene hadde blitt båret ned til «magen» og hadde fått en rolig og sørgelig begravelse gikk mesteparten av oss og la seg med tårer i øynene. Neste morgen våknet vi iskalde av at solen tittet igjennom kabinvinduene. Når alle hadde våknet satt vi oss ned for å diskutere hva vi skulle gjøre. Noen måtte jo gå for å hente hjelp, men hvem??
Forside
