Stilen: Petter Norton fikk for noen dager siden i oppdrag å spionere på en lagerbygning et par mil vest for Denver i USA. Det var sterke mistanker om at lageret var brukt til oppbevaring og handel av narkotika. Lagerbygningen hadde vært under oppsikt av FBI i flere år men de hadde aldri funnet noe der. Nå hadde Petter fått i oppdrag av FBI, å finne ut om det virkelig er narkotika i lageret, og i så fall ødelegge og arrestere medlemmene.
Petter ligger på en bakketopp, og skuer ned mot den hvite lagerbygningen som ligger midt i ødemarken. Et uhyre merkelig sted å legge et lager, men det er selvsagt avhengig av hva det inneholder. Med sin kikkert kan han se det skremmende sterke vaktholdet rundt bygningen. Elektriske gjerder, hunder, og infra-røde detektorer. Selv om dette ville by på store problemer, hadde han tenkt å prøve å komme seg inn i bygningen når det ble mørkt (rundt klokken 20.30), finne narkotikaen som han var sikker på måtte være der et eller annet sted, ødelegge den ved å tenne på den eller sprenge den i luften o.s.v, komme seg tilbake å rapportere det til FBI. Dette måtte utføres uten å bli oppdaget.
20.35 ----- Petter Norton hadde nå ligget utenfor lagerbygningen i 3 1/2 time. Nå var det på tide å komme seg inn. Mørket hadde nå lagt seg, og bygningen hadde forsvunnet i en tåke så tjukk som suppe. Det eneste Petter kunne se i tåken var strålekasterne fra bygningen som såvidt kunne skimtes i mørket. Det første hinderet så ikke ut som noe problem, et gammelt rustet gjerde med en plakat på. På plakaten stod det : ... Morfinn's color paint... Trespassers will be shot. Petter tar tak i gjerde og svinger seg over. "BRAAAAAAK !!!!!" Gjerdet var nok litt for rustent. Det klapper sammen og lager noen lyder som utløser et spektakel nede ved lageret. Alarmen går, folk begynner å fly rundt utenfor lageret, fire, fem strålekastere rettes mot det ødelagte gjerdet. Petter kaster seg ned i gresset samtidig som strålekasterne sveper over han. Det er nok takket være tåken at Petter ikke ble oppdaget, og at intet letemannskap ble satt ut for å finne ut hva som hadde skjedd. 5 minutter senere skrus strålekasterne av, og Petter reiser seg opp fra det fuktige gresset. Det hadde blitt helt stille igjen, akkurat som før, men en viktig forandring hadde skjedd, noe som Petter ikke hadde regnet med. Vakter hadde blitt utplassert på hvert eneste hjørne av lageret. Nå hadde oddsene for å komme inn minket betraktelig. Hundene hadde han tenkt å mate med sove-piller, alarmen med de infra- røde strålene hadde han tenkt å krype under, det elektriske gjerdet skulle han klatre over med isoporhansker, men vaktene hadde han ingen plan for. Petter stod nå foran det elektriske gjerdet, det var ca 50 meter bort til lageret. Å komme seg over gjerdet gikk som planlagt, i motsetning til det første gjerdet var dette både høyt, rustfritt og raste ikke sammen. Akkurat da Petter kom over på den andre siden fikk han en ide om hva han burde gjøre for å bli kvitt vaktene. Å kaste en stein over bygningen å få den til å utløse en eller annen alarm. Det fungerte. En 500 grams stein ble kastet over bygningen, og et eller annet glass landet det i, for det lød: Kliirrr !!. Alle vaktene og hundene ble flyttet til nordsiden, noe som passet Petter perfekt. Nå var det bare å dra seg de 50 meterne langs bakken bort til hovedinngangen (For å unngå de infrarøde strålene. "Insert card here" stod det på et skilt ved siden av døren. "HVA ? TRENGS DET KODE KORT FOR Å KOMME INN I LAGERET !!" "Lurer på om det går like bra med et VISA kort". Petter drar opp sitt VISA og skyver det inn i sprekken. "Card not identified. Terminating card ", sier en metall stemme fra en høgtaler vedsiden av skiltet. "Hva ? Godkjenner de ikke VISA .. JEG VIL HA TILBAKE KORTET MITT !!" Kortet kom ut igjen, men i strimler. Det hadde blitt skjært opp i flere biter, og helt umulig å bruke. " 'Spytt' ", en kladd med middagsrester og vann fløy inn i maskinen. Sannsynligvis landet det i en del av maskinen som ikke tålte vann (eller middagsrester), fordi det begynte å sprake og eksplodere inne i maskinen. Det kom gnister ut fra kortsprekken som sakte avtok til det sluttet med et lite "Klikk". Det var døren som åpnet seg. Han kunne nå rolig spasere inn i bygningen. Det var helt stille. Ingen å se, bare en masse stabler med malingsbøtter. " Hvor i all verden kan de ha gjemt alle de tonnene narkotika FBI bad meg om å finne ??? " Akkurat da oppdaget Petter noen enorme mygger som svevde rundt oppe i taket. De må ha hatt et vingespenn på størrelsen med en gaffel. "Det må nok være p.g.a malinglukten at de trives og vokser så enormt her", tenkte Petter. Jeg tror ikke det blir noe problem å finne flere tonn narkotika i et så lite lager som dette. Men samme hvor han lette fant han bare maling og noen kartonger fulle med sprøyter. I tre timer gikk han rundt og lette, men forgjeves, ingen narkotika. Han satte seg ned på en tønne med maling, og begynte å tenke på hvordan han skulle komme seg ut fra lageret, noe som kunne bli minst like vanskelig som å komme seg inn. Mens han satt der og tenkte, kom han på noe som han burde ha tenkt på for flere timer siden: "Det er i Malingbøttene". Petter tok opp nærmeste bøtte og åpnet den med lommekniven sin. Rødmalingen ble tømt utover betonggulvet. "INGENTING ?! ". 50 bøtter til ble tømt utover gulvet, men inget resultat. "Hvis det ikke er i bøttene kan det umulig være noe her !" Akkurat da landet en av kjempemyggene i malingen. Den må ha trodd at det var blod, for den begynte å drikke, å drikke, å drikke, å drikke. Istedet for å dø av forgiftelse, begynte den å fly. Men ikke vanlig, men i sirkel, pirruetter, looper, krashinger i veggen. Deretter gikk den tilbake til malingen og begynte å drikke, å drikke ..... Dette gjentok seg i flere minutter. Myggen hadde blitt avhengig. Først da skjønte Petter at det var MALINGEN SOM VAR NARKOTIKAN !!. "Nå gjelder det å komme seg ut av lageret før noen oppdager meg, og få rapportert dette til FBI ", tenkte Petter og skulle til å løpe mot utgangen. Akkurat da kjente han et stikk i nakken. Så fikk han et til og et til og et til...... Nå måtte han i første omgang forsøke å komme seg til lege for han hadde fått seg en overdose. Det var ikke vansklig for nå kunne han fly. IHVERTFALL VAR DET SLIK HAN FØLTE DET..........
Forside
