Stilen: Flukten Mannen stod på bakketoppen og studerte de grønne nyansene av betongfengselet i nattkikkerten. Det var det eneste tegnet på sivilisasjon, bortsett fra den dårlig vedlikeholdte veien som strakte seg ut i ødemarken. Snart skulle en fange slippes fri fra dette fengselet. Broren hans. Mannen flyttet blikket. De proffesjonelle soldatene bevegde seg i terrenget så forsiktig og smidig at det ikke gikk an å se dem uten kikkert. Mannen smilte fornøyd med seg selv. To fluer i en smekk. Han skulle få løslatt broren og testet de nye soldatene på en gang. 3 år hadde gått siden han og broren hadde blitt tatt i pengesvindel. Takket være en dyktig advokat hadde han selv gått fri, mens broren fikk en mildere straff, selv om det var mannen som hadde hatt ansvaret for svindelen. Slik hadde det vært hele livet. Alt som mannen gjorde hadde gått ut over broren. Slik skulle det ikke gå denne gang. For en gangs skyld skulle broren bli nødt til å takke ham. Soldatene la seg ned på bakken og begynte å krype mot fengselet i det knehøye sivet. Jo nærmere de kom fengselet, jo mer forsiktige ble de. Gjennom øreplugger og små mikrofoner forsikret de seg om at alle hadde inntatt sin posisjon. Så avsluttet de radiokontakten. Nå måtte ikke en lyd høres. Gruppen som var plassert foran hovedporten krøp framover i det høye gresset. Hver gang den roterende lyskjeglen passerte dem, dukket de. På den andre siden av muren kunne de høre vaktenes rolige prat. De så heldigvis ikke ut til å ha merket noe. Soldatene krøp nesten helt fram til muren, slik at lyskjeglen ikke kunne finne dem. De gjorde klart utstyret sitt, og ventet. Det samme hadde de andre gruppene gjort. Soldatene på den andre siden av fengselet hadde i tillegg funnet kabelen som ga hele fengselet strøm. Den ble kuttet, og alt lys forsvant. Nå hadde de bare et halvt minutt på seg til nødgeneratoren ble slått på. De gikk til aksjon. Et nylontau ble kastet over muren, og like etter kom fem svartkledde skikkelser som perler på en snor. De fire vaktene rundt kaffebordet utenfor fengselet reagerte lynraskt, men ikke raskt nok. Det ble avfyrt skudd, men selv om skyggene kom nærmere var de vanskelige å treffe i mørket. To lave men skarpe lyder fulgte etter hverandre, og to av vaktene falt i bakken. En av soldatene sendte en tredje vakt hodestups inn i muren, mens den fjerde besvimte av et slag i bakhodet. Mannen på bakketoppen var fornøyd så langt. Elimineringen av vaktene hadde gått perfekt. Han slo av kikkerten, soldatene var utenfor synsvidde nå. Nå var det bare å vente... Lynraskt bevegde soldatene seg innover i fengselet, forbi alle brakkene mot bygget cellene var i. Så snart de hørte stemmer, snek de seg ned bak en bil og noen kasser. Det var vakter som var på vei for å undersøke bråket, og for å få slått på generatoren. To av soldatene ble igjen bak bilen, mens resten fortsatte inn mot cellene. Et skuddsikkert glass ble knust og en livredd vakt ble avvæpnet, før han motvillig åpnet opp den 20 cm tykke betongdøren. Så ble han også uskadeliggjort. Den ene soldaten lette igjennom lommene hans, og fant et nøkkelkort. En stod vakt, mens resten løp nedover gangen med celler på begge sider. Undrende fanger så på at de åpnet opp en av dørene, og at en fange kom ut. Han forstod at noen prøvde å hjelpe ham med å flykte, og selv om han bare hadde 1/2 år igjen hadde han ingen innvendinger. Disse typene var ikke de rette å si imot. Håndjernene var i ferd med å bli låst opp, da en maskingeværsalve hørtes fra døråpningen. Et brått avbrutt hyl advarte de restrerende soldatene, og de rakk så vidt å kaste seg rundt et hjørne, før enda en salve traff betongveggen foran dem så splintene føk. En av soldatene undersøkte raskt kartet, den andre bannet høylydt mens han gjorde klar en UZI maskinpistol. Da soldaten med kartet fant en mulig utvei, førte den andre soldaten UZI’en rundt hjørnet og avfyrte et par kjappe skudd, før alle sammen sprang mot utgangen med fangen imellom seg. De stupte ut døren og hev seg ned bak et veltet stålbord. En av dem var for treg, og ble offer for et dødelig rifleskudd. Tre av de andre soldatene kom dem til unnsetning og skøt kontinuerlig mot tårnet skuddet kom fra, før den livløse vakten veltet over rekkverket og landet hardt på asfalten. Nå var det tid for retrett. Under skarp ild kastet de et par røykgranater og sprang framover mot muren. Så klatret de over muren, og la på sprang over gress-sletten. Mannen som stod på den trygge bakketoppen smilte ikke. Selv om de nye soldatene hadde reddet hans bror, hadde de gjort mange tabber. Han begynte tilogmed å undre på om de var verdt pengene, da en skarp lyd dro til seg hans oppmerksomhet. Et nytt skudd. Fra fengselet. To nye skudd kom, og en av soldatene falt, og ble liggende urørlig. Så fikk mannen se en stor jeep komme etter dem. Det smalt i rifler og maskingevær, og de stakkars soldatene hadde ikke annet å gjøre enn å svare med samme mynt. Tappert spredte de seg rundt på sletten og skjøt uten pauser mot jeep’en som nærmet seg. Det hjalp lite. En etter en ble de plukket ned av den kraftige mitraljøsen på biltaket. De siste som var igjen kastet seg over fangen i et siste forsøk på å redde ham, men forgjeves. Det siste smellet som kom var fra en sterk pumpehagle som gjorde slutt på selve fangen. Mannen på bakketoppen fikk en stor klump i halsen og måtte sette seg. Han så ned på vaktene som lempet likene opp på jeepen og kjørte tilbake mot fengselet. For første gang i livet gråt han for hva han hadde gjort.
Forside
