Stilen: Ifølge en rapport fra De forente nasjoner i 1992 vokser folketallet i verden nå med 93 millioner mennesker i året. Dette er et av de største problemene menneskeheten noen gang har stått ovenfor. Gjennom menneskets historie har man frem til de siste to århundrer hatt en relativ moderat befolkningsvekst. Grunnen til denne moderate veksten var at man brukte primitive dyrkningsmetoder i jordbruket som ofte førte til at man ikke fikk nok mat. Mangelfull ernæring gjorde at befolkningen var lettere mottagelige for sykdommer. Hungersnød og epidemier var med på å holde befolkningsveksten nede. Fra 1800-tallet begynte folketallet å vokse sterkere. På dette tidspunkt var veksten i folketallet ca 0.6% per år. I år 1900 var verdens folketall kommet opp i 1.5 milliard mennesker. Herfra og frem til vår tid har veksten i folketallet nærmest eksplodert. Idag er verdens befolkning på ca 5 milliader og befolkningsøkningen på ca 1.7% per år. Med en slik enorm vekst vil jordens befolkning fordobles på 40 år. Særlig i områder med et svakt næringsgrunnlag som i den tredje verden øker befolkningen mest. I de fleste industriland har veksten stoppet opp. I enkelte industriland er det til om med tilbakegang i folketallet. I Danmark som har verdens laveste fruktbarhetstall, fødes det kun 1.4 barn per kvinne. En av de viktigste grunnene til befolkningseksplosjonen i de fattige landene er den teknologiske utvikling. Man har fått mange nye medisiner og vaksiner, ny viten om renslighet og hvordan man skal dyrke jorda. Dette har ført til at barnedødeligheten har sunket drastisk, mens det fortsatt blir født like mange barn. FN har prøvd å stoppe befolkningsveksten. Ved å holde store internasjonale konferanser har FN prøvd å informere om konsekvensene ved ukontrollert befolkningsøkning og sammenhengen mellom økonomisk vekst, befolkningsvekst og levestandard. Disse konferansene har fått u-landene til å erkjenne problemene, men de har ikke klart å gjøre noe særlig med dem. Det har vært en svak nedgang i den prosentvise veksten, men den absolutte årlige tilveksten er forsatt økende. I Kina har befolkningsproblematikken vært høyt prioritert, og i 1982 ble ettbarnspolitikken innført. Den gikk ut på omfattende informasjon om familieplanlegging, prevensjon og abort. Det ble også iverksatt sanksjoner mot familier som fikk mer enn ett barn. Disse fikk blant annet dårligere lønn og redusert rett til å kjøpe melk. Men sanksjonene har ikke alltid vært like vellykkete. Som en følge av sanksjonene er det født mange "hemmelige barn" som ikke er registrert i samfunnet. Det har også vært tendenser til at de kinesiske familiene har favorisert guttebarn, og dette har ført til omfattende drap av pikebarn. Idag er det som nevt over 5 milliarder mennesker på jorden og i år 2000 vil det være over 6 milliarder. Det er mange som har drevet forskning på befolkningsutvikling. Thomas Malthus (1766-1834) mente at for å hindre en befolkningseksplosjon måtte man ha hjelp av såkalte "positive hindringer" som kriger, epidemier og hungersnød. Hans teorier har blitt sterkt angrepet og idag tror man mer på familieplanlegging og prevensjonsmidler. Men prevensjonsmidlene må være så billige at fattige har råd til å kjøpe dem. Forskjellige religioner kan også være en hindring for bruken av slike. Et annet problem er at i u-landene er mesteparten av befolkningen under 15 år. Man får derfor en meget skjev aldersammensetning i befolkningen. Grunnen til denne skjeve fordelingen av voksne og barn er at i fattige land er barna en ressurs som arbeidskraft og en forsikring for alderdommen. Derfor er det vanlig at i land som Bangladesh, Pakistan, Peru og Zambia får hver kvinne 5-6 barn hver. Konsekvensene av en stor befolkningsvekst globalt kan være katastrofal. Siden den største veksten er i de landene som har minst grunnlag for økt befolkning, vil veksten føre til matmangel. Hungersnød og epidemier vil tvinge folk til å flytte. Dette kan føre til store folkvandringer som igjen kan føre til krig og internasjonale konflikter. En annen konsekvens av befolkningsveksten er at når et område har flere mennesker enn det er ressurser til, vil folk overbelaste skogen og miljøet slik at nµringsgrunnlaget vil forsvinne. Det vil gjøre situasjonen enda verre. De velstående landene har allerede et flyktning og innvandringsproblem fra de fattige landene i verden. Antall mennesker som blir tvunget til å flytte pga sult og nød kommer til å øke drastisk hvis befolkningsutviklingen fortsetter. Når hungersnød slår til, er det få mennesker som dør direkte av sult. De fleste dør av sykdommer som de lett ville ha overlevd hvis ikke sulten hadde svekket dem. De rike landene gir hvert år mange milliarder dollar i u-help gjennom offentlige og private organisasjoner. Spørsmålet er bare om det hjelper. Hvis man sender mat til de fattige landene vil denne mathjelpen utkonkurrere den lokale matproduksjonen. Fraflytting fra landsbygda til byene vil føre til at den lokale matproduksjonen synker og landet vil bli enda mer svekket til å ta vare på sine egne. Denne type hjelp vil virke mot sin mening, hvis det ikke er snakk om en akutt situasjon. Et ordtak sier: "Gi en mann en fisk og du gir han mat for en dag, men lær en mann å fiske og han vil ha mat hele livet!" De senere årene har man prøvd å lære befolkingen i fattige land til å dyrke jorda og drive industri på en mer fornuftig måte og på mottakernes premisser. Denne langsiktige metoden har vist seg å virke bedre enn direkte tilførsel av mat. Motivene eller de egentlige årsakene for hjelpetiltakene kan være forskjellige fra ønske om å hjelpe til økonomisk vinning eller politisk innflytelse. Tiltak som vil sikre økonomisk fremgang og sosial utvikling kan f.eks være tilgang til rent vann, forbedring av jordbruksteknikker, kornlagersystemer og lokal transport. Også nye former for sosial organisering som f.eks småbønder og landarbeidere i selvhjelpsgrupper. Det er også behov for forbedringer i utdannelsessystemet. En bedring av kvinnenes stilling kan også føre til økonomisk uavhengighet og lavere fødselstall. Enkelte mer utviklede land i den 3. verden har klart å redusere sine fødselsrater. Dette indikerer at redusert fattigdom og økt opplysning er avgjørende for en vellykket fødselskontroll. Er dette riktig, kan bedret økonomi og opplysning være de viktigste virkemidler for å stoppe befolkningseksplosjonen. Økt velstand i den 3. verden vil få fødselsratene til å gå ned. Det viktigste i denne prossesen er at de fattige blir klar over sine egne rettigheter, sine egne evner og krefter. Ved å stå sammen kan de aller fattigste flytte fjell. Fremtiden ligger åpen selv for et overbefolket land som Bangladesh. Kilder: Matters of life and death, Ending World Hunger, av Onora O'Neill. Aschehoug og Gyldendals Store Norsk Leksikon Befolkningsbomben, av Thor Heyerdahl, Jahn Otto Johansen og Arne Fjørtoft.
Forside
