Forside
UngBlog
Aktuelt
Sport
Kultur
- Film
- Musikk
- TV
Data og spill
Utdanning
Mote og trender
Skolestiler
Infobasen
Spørrebanken
Kontakt oss

Du er nå her:  index > skolestiler>
Påske kaninen

Sjanger: Krim
Forfatter: Anders M. Ytterdahl
Lagt ut: 18.09.04
Skriv ut:
Forside:
Påskekaninen Dagbok av Bernt Olsen. 1. april. For en gangs skyld var det fint vær i Namsos. Det snødde ikke som det brukte å gjøre på denne tiden av året. Det var snø i gatene selvsagt, men det snødde ikke. På veien til kontoret mitt i havnegata ble lommeboken min stjålet. Tyven ble sikkert skuffet når han bare fant tre kroner og femti øre i den. Det var ergerlig likevel, jeg hadde jo ry på meg som byens beste detektiv. Da jeg kom inn på kontoret, satt sekretæren min ,Heidi, på forkontoret. Hun hadde på seg et miniskjørt og en tettsittende bluse. Hun tygget på en tyggis mens hun lakkerte neglene sine, som vanlig. Jeg spurte om jeg hadde fått noen telefoner og hun svarte: «Ja, en mann. Han kommer innom klokka halv tolv.» «Endelig!» tenkte jeg og gikk inn på kontoret. Jeg hadde ikke fått en jobb på tre måneder og pengene holdt på og ta slutt. For å få tiden til å gå tok jeg et bilde av borgermesteren og hengte det opp på dartbrettet, som hang på døra. Etter å ha kastet på borgermesteren 20 ganger var klokka halv tolv. Jeg kastet den siste dartpila. Døra føk opp og dartpila traff ei treplate som Heidi holdt foran seg. «Han er her,» sa hun og tok pila ut av treplata. Så tok hun treplata som bar merker etter mange dartpiler med seg og satte seg ved skrivebordet sitt. En mann i en brun dress kom in. «God dag. Jeg heter Herman Buskerud og jeg håper at du kan hjelpe meg,» sa han med en tynn stemme. Jeg spurte «Hva er problemet?». «Min kone, Bente, ble myrdet i går og politiet vil ikke si hva som skjedde med henne,» svarte han trist. «Og hva vil du at jeg skal gjøre?» spurte jeg. «At du skal finne ut hva som skjedde med henne og hvem som drepte henne. Det eneste politiet sa var at hun ble myrdet. Det hendte i går på Palmesøndag.» sa han med gråten i halsen. Etter å ha beroliget ham om at jeg skulle gjøre mitt beste, informerte jeg ham om prisen: Tusen kroner per dag pluss utgifter. Det var greit. Etter at han hadde gått lurte jeg på hva som fikk politiet til å ikke si noe. Jeg ba Heidi om å ringe politiet for å høre om hva som hadde skjedd. Jeg kastet flere dartpiler på borgermesteren og på den siste pila kom Heidi inn med treplata og fortalte at politiet nektet å si noe. Hun tok dartpila ut av treplata og gikk ut. Jeg fant ut at jeg måtte snakke med Lars Møller, som jobbet i politiet. Før jeg gikk til politistasjonen stakk jeg innom «Hamstad» for å kjøpe en pose smultringer. Da jeg kom til politistasjonen var nesten alle sammen i et møte og det tok ei time før jeg fikk snakke med Lars. Da jeg spurte om Bente Buskerud svarte han: «Jeg kommer til å miste jobben vis jeg sier det til noen,». Da tok jeg fram posen med smultringene, åpnet den og lot ham få lukte. Jeg så at han begynte å svette og tok en smultring og spiste den foran øynene på ham. Han klarte det ikke lenger og ga meg ei mappe. «Det var alt. Adjø,» sa jeg og gikk, posen lot jeg stå igjen hos Lars. Jeg gikk tilbake til kontoret og satte meg for å lese i mappen. Der sto det at Bente ble funnet midt på fortauet tre kvartaler unna huset hennes. Ved liket ble det funnet et påskeegg og en lapp, som det sto «Påskekaninen» på. Hun ble drept av en massemorder som kalte seg «Påskekaninen». Han drepte en kvinne hver påskedag. Det samme hendte i fjor, da ble ni kvinner drept. Da skjønte jeg hvorfor politiet ikke ville si noe: en massemorder ville skape panikk. Det var ikke noe mer jeg kunne gjøre, så jeg gikk hjem. 2. april. Mens jeg gikk til kontoret mitt, tenkte jeg på hva skulle gjøre. Jeg hadde ingen spor å gå på så det ville bli en vanskelig sak. Da jeg kom til kontoret så jeg til min forbauselse at Heidi ikke var der. Hun hadde alltid vært presis. Jeg tenkte at noe måtte være i veien så jeg ringte henne. Hun svarte, og jeg spurte henne om hvorfor hun ikke var på jobben. Hun fortalte med gråten i halsen at en av romkameratene hennes ,Vigdis, ble drept dagen i forveien. Politiet ville ikke si noe. Jeg sa at hun ikke trengte å komme på jobb og la på. Etterpå dro jeg til «Hamstad» og kjøpte flere smultringer. For smultringene fikk jeg mappene til dem som ble myrdet forrige påske av Lars. 3. april. Heidi kom ikke på jobb i dag heller. Lars fortalte meg at enda ei dame var blitt drept av «Påskekaninen» (mot en pose smultringer selvsagt). Resten av dagen satt jeg og studerte mappene om ofrene fra forrige påske. Jeg fant ingen likheter og holdt på å bli sprø. Til slutt orket jeg ikke mer og gikk hjem. 4. april (skjærtorsdag). Heidi kom på jobb igjen og vi begge studerte mappene. «Enda ei dame ble drept i går,» fortalte Lars. Heidi og jeg satt i timevis og studerte mappene. Så plutselig oppdaget jeg noe: Alle ofrene jobbet i samme slags forretning. Bente jobbet på «Rema», mens det forrige ofret jobbet på «ABC». Vi sammenlignet alle de andre og fant ut at det samme gjaldt de andre: Vigdis jobbet på et tannlegekontor, mens det forrige ofret jobbet på et annet tannlegekontor. Jeg så på mappen om den som ble drept på Skjærtorsdag og så at hun jobbet på en kiosk. Jeg kikket på klokka: Den eneste kiosken som var åpen enda var Habu. For sikkerhets skyld ba jeg Heidi ringe politiet. Jeg hentet revolveren min og løp til Habu. Da jeg kom fram, hørte jeg et skrik. En mann prøvde å kvele en kvinne like utenfor (Habu). Ved synet av meg la han på sprang. Jeg skjøt etter ham og hørte at jeg traff noe av glass og metall. Da politiet hadde avhørt meg, ga de meg ei bot på fem hundre kroner for å ha skutt i stykker en lyktestolpe. Skyting har aldri vært min sterke side. 5. april (langfredag). Hele dagen gikk jeg å grublet på den mannen jeg så kvelden før. Jeg visste at jeg hadde sett ham tidligere, men hvor? Da det nærmet seg kveld, kom jeg på det: Han eide en liten butikk nede i sentrum. Jeg var der på under ti minutter. Døra var låst, men jeg brøt den opp. Da jeg kom inn så jeg masse påskeegg og andre godterier. Etter å ha sett meg litt rundt gikk jeg inn på bakværelse og der fant jeg en liste med navn. De fire første var streket over med rødt blekk og ved siden av det femte stod det «FIASKO». Det sjette navnet var Lise Brandteberg. Etter å ha ringt politiet dro jeg til kontoret og fortalte Heidi hva jeg så. 6. april. I avisene stod det at «Påskekaninen» ble arrestert takket være detektiven Bernt Olsen. I avisa var det også en liste over alle ofrene hans. Senere på dagen kom Herman og betalte det han skyldte meg. Heidi og jeg dro til Numero Uno for å feire. Epilog: «Påskekaninen» ble tvangsinnlagt på et mentalsykehus, og ble der til han døde av hjerteinnfarkt, 58 år gammel.
annonser: