Første kapittel Snø. Store, tunge snøflak drev omkring i lufta, og dalte tilslutt ned. De legger seg mykt og frivillig på landskapet, brer seg over det som et hvitt teppe. Så rent og kysk alt ser ut! I motsetning til de tunge, dystre tankene hans. Hans hjerne registrerte ikke skjønnheten i den myke buen som bergeret løper etter. Isfossen som dryppet og varslet vinterens slutt, skjønt snøen vokste og snøflakene fortsatte å dale ned fra himmelen. Snart ville solen ta over landskapet, tvinge det hvite det hvite teppet tilbake og ønske det velkommen igjen neste år. Trærne, som under snødekket på greinene inneholder spirer til et nytt år. Så en nøye etter, var trærne helt annerledes enn forrge år. Og året før det, Og atter en gang året før det, og helt siden treet var et lite frø som lette etter et sted å gro på. Noen modige fugler var allerede tilbake til gamlelandet, og kvitret fornøyd der de hadde funnet seg litt mat. Den utrygge, tilfrostne dammen...nei...innsjøen med de farlige undervannsstrømmene under den tynne isen. «Mamma, mamma, se!! Gakk gakk!!» pludret noen bak ham. «Ja, se! Det er en gås, vennen min.» Svarte en kvinnestemme bak ham. Han snudde seg for å se hvem det var, fra der han satt på stenen - med utsikt over innsjøen og den dryppende fossen, - og så en kvinne og en liten pjokk gå tur langs naturstien. For å jage de tunge, dystre tankene på flukt prøvde han å se på naturen rundt seg. Et ganske vakkert studium egentlig, om han bare ikke hadde så mye å tenke på. Skjønt problemene så ut til å overvinne naturens skjønnhet, følte han alltid at her, her var han hjemme. Her kunne han være seg selv, og filosofere og tenke over livet sitt. Å hele tiden gå rundt omkring med masker, forskjellige masker, tok på. Tøff og uredd blandt kameratene.Opprørsk og vill mot foreldrene. Skoletrøtt og skulke skolen i ny og ne, og flørtende blandt jentene. Dette var ham. Eller...??? Bare han kunne finne en som virkelig skjønte ham, hvordan han egentlig var inni seg. Han var egentlig myk og følsom, men aldri om han ville innrømme det!!! Det passe liksom ikke med maskene han stadig gjemte seg bak. Huff, måtte han alltid tenke så dumt og forvirrende! Han reiste seg opp. Frøs litt gjorde han også. Han kikket ned på klokka. «Oh, shit, kvart på tre!» ropte han høyt. Skjønt han skulket timen, måtte han hente lillebror i barnehagen - for 15 minutter siden! Det var hans tur til å hente lillebror i barnehagen, og han gjorde det motstrebende. For, som muttern sa; «Ingen barnehagehenting, ingen lommepenger!» Og han var avhengig av lommepenger. Han børstet snøen av klærne, og begynte å løpe bortover stien, snarveien til barnehagen. Det tok ham ca 10 minutter å gå, men var han heldig rakk han det på 5. En sykebil holdt på å kjøre på ham ved veien, men han tenkte bare på å komme seg raskest mulig til barnehagen. Lillebror var av den rastløse typen, kom han ikke til fast tid, kunne lillebror gjerne prøve seg på å klatre over gjerdet og ned til den traffikerte gata på jakt etter storebror. Det hadde skjedd før, og han hadde fått skjenn fra mor da. «Skjønner du ikke at du er helt ansvarsløs!?!? Det er ditt ansvar å hente Jonas i barnehagen til fast tid!» Plutselig stoppet han opp. Der, bak svingen, stod sykebilen som holdt på å kjøre på ham, parkert. En barnehagetante som han kjente litt, stod og gråt. Sykebilpersonalet bar inn en gutt i den ventende sykebilen. På lua til pjokken stod det med store, blå bokstaver: ‘JONAS’
Forside
