"Fasten your seatbelts and prepare for take off.. 5, 4, 3, 2, 1....go!!!" Hjertet dundret som besatt, suget i magen ble uimotståelig sterkt og hele kroppen min ble trykket ned i setet. Pusten gikk hurtigere og hurtigere, hendene mine var for tunge til at de i det hele tatt kunne beveges. Romfartøyet skjøt seg oppover i atmosfæren, trengte seg igjennom de ytre atmosfæriske lag, og fôr videre ut i rommet, med en fart og styrke som ikke kan beskrives i ord. Året var 2253 og lysets hastighet var ikke lengre en uoverstigelig grense. Ny superavansert teknologi og elektronikk var på markedet, og jeg, jeg var en av verdens 20 første kolonister som skulle holde til på en planet - Mars. For ca. 100 år siden hadde de første kolonistene slått seg ned på månen, i dag skulle jeg samt 19 andre teste ut den nye basen på Mars. Gradvis var g- kraften på kroppen forsvunnet. Ingen klarte å si noe som helst. Rommet var så vakkert, stille og åpent der det lå rundt oss. Så ensomt, svevende, men likevel så nært. Det neste jeg hørte i høyttaleren var "Take off successful, prepare for gate- jump". I et sekund var det som om stjernene sto helt stille, så stormet de mot oss og ble til lange hvite streker, før de fôr forbi. Jeg merket ingenting, men det hørtes ut som om noen slo i en full tønne. Det neste jeg kunne se var en rød planet, Mars, et nydelig syn. Dette hadde jeg jobbet for hele livet, som alle andre her. Vi var ikke redde, men fylt med ærefrykt. Våre forfedre hadde også jobbet hele sitt liv for det vi nå fikk oppleve. Vi kunne derfor ikke trekke oss nå. Alle som var igjen på jorda satte sin lit til oss. Vår oppgave var å teste ut om det var mulig å leve på Mars. Hvis alt gikk som forventet, skulle ytterligere fire skip lande om en måned, hvert av dem med 20 passasjerer. Forskere hadde regnet ut at om ca. 300 år ville atmosfæren på jorda være borte, ødelagt av sivilisasjonens tidligere giftige gassutslipp. Selv om gassutslippene nå var stanset, var atmosfæren allerede så skadet at den så å si var uopprettelig. Uten en atmosfære var det umulig for oss å leve på jorda. Derfor var mars vår foreløpig siste sjanse. Landingen tok to timer, vi måtte bremse kraftig så romskipet ikke skulle brenne opp i det vi passerte gjennom atmosfæren. Reisen og landingen var bare en av de mange kritiske punkter i vårt oppdrag. Vi gikk nå inn i basen som var på 1000 mål. Det hadde tatt ti år å få den ferdig bygget. Alle rom i basen var kjente, vi hadde trent på å være der flere timer hver dag før vi kom, gjennom Virtual Reality. Basen var satt sammen av mange deler. Hver del hadde blitt prefabrikkert på jorda, og deretter flyttet til mars og satt sammen med de andre delene, omtrent som et kjempe- puslespill. Den største delen besto naturlig nok av planter og trær. Vann fikk vi fra mars` poler, som besto av frossent rent vann. Det ble smeltet av sollyset og solenergi i et solcellerom ved polene, og fraktet til oss i underjordiske rør, som var godt temperaturbeskyttet. Foruten klær, eiendeler og oss, fraktet romskipet med seg 20 griser og kyr. Grisene skulle spise alt vårt matavfall, og slaktes etterhvert. Kyrne, som skulle holde oss med melkeprodukter, fikk næring fra planter og gress. 10 personer hadde ansvaret for at dyrene fikk nok mat, og at plantene kyrne og vi skulle spise holdt seg friske. Min oppgave var å gjøre i stand nivå blå 5, som var vårt såkalte sykehus og en meget viktig del av basen. Jeg fungerte som basens kirurg, og alle måtte komme til meg samme dagen som de ankom for å teste sitt immunforsvar, og få en trykksprøyte. 5 personer var operative utenfor basen, og kunne reparere eventuelle svikter. De sørget også for at trykket og temperaturen holdt seg innenfor de oppgitte marginer og at tyngdekraften var den samme som på jorda. De fire siste tok seg av vask og renhold, og passet dessuten på at resirkuleringssystemet fungerte. Samsvaret ble styrt og kontrollert fra jorda, og alle måtte gi daglige rapporter til hverandre og til jorda. Engelsk var det eneste språket som ble snakket på basen. Selv om vi kom fra mange forskjellige land, kunne vi derfor engelsk like godt som vårt morsmål. Måneden gikk fort. Det vanskeligste var å venne seg til den nye døgnrytmen, men sollyset hjalp oss. Klokkene våre viste både mars` tid og jordisk tid, GMT. Hjemmelengselen var heller ikke lett å takle. En psykolog på basen snakket derfor med alle én for én om det å være på en base som var utrygg så langt fra moder jord. Ingen viste noe tegn til fiendtlige følelser. Alle var åpne mot hverandre, og vi hadde samkvem hver kveld. Tiden var nå kommet til at de 80 andre kolonistene skulle ankomme, for å bosette seg på basen. I den kontingenten kom folk som skulle sørge for daglig tv dekning fra basen på en egen kanal, mange andre eksperter og tre hele familier som skulle leve et tilsynelatende normalt familieliv. Med tiden skulle også de andre ekspertenes familier flytte til basen, som da ville bli utvidet med en ren familieseksjon. Det var gruvearbeidere med i et av romskipene. Planetens indre inneholdt nemlig mange viktige mineraler som kunne utnyttes. Dette gjorde oss mindre avhengige av jordas goder, som etter en stund ville forsvinne allikevel. En viktig del av vår videreutvikling var at man med tiden til hjelp kunne omdanne all karbondioksiden i mars` atmosfære til oksygen takket være kunstige planter og trær. Da kunne mennesker bevege seg ute uten å ha på romdrakt, bare en blydrakt. Denne måtte de ha på ellers ville de lett sveve avgårde fordi mars hadde en tyngdekraft på bare 1% av jordas. Etterhvert som kunnskapen om terraforming steg, ville folk kunne danne egne baser rundt omkring på mars. ...Nå, et år etter at vi først bosatte oss på basen går fremdeles alt bra. Flere baser er underplanlegging, og vår egen er blitt utvidet slik at våre familiemedlemmer kan bosette seg her sammen med oss. Forskerne ser ingen utsikt til at jorda leges, men, kanskje dette er vår nye sjanse?
Forside
