Forside
UngBlog
Aktuelt
Sport
Kultur
- Film
- Musikk
- TV
Data og spill
Utdanning
Mote og trender
Skolestiler
Infobasen
Spørrebanken
Kontakt oss

Du er nå her:  index > skolestiler>
Idrett i barneårene

Sjanger: Essay
Forfatter: Stoffer Stenersen
Lagt ut: 18.09.04
Skriv ut:
Forside:
I barneårene er det å drive idrett svært vanlig. Mange steder arrangeres det "turn" for barn helt ned til fire års alderen, ofte i den lokale gymsalen. Foreldre og barn kommer sammen med hverandre. Barn lærer hverandre å kjenne gjennom lek og moro, mens de voksne snakker om sitt på sidelinja. Dette er kanskje det de små barna liker best ved dette, de kan være litt for seg selv sammen med venner og jevnaldrene, og ha det moro i tilegg. S elv om slik "trening" i så ung alder kansje ikke kan kalles idrett, er det ikke langt i fra. Barna lærer å kjenne seg igjen i situasjoner, og å utøve det beste resultatet de kan prestere. Idretten kan med andre ord hjelpe barn til en mer selvstendig utvikling. E tterhvert som barn vokser, begynner på skole, får "bestevenner" osv., er sosial omgang noe av det viktigste de får. Idrett er noe de interesserer seg for fordi de liker seg blant venner, ved siden av at de liker å prestere noe og kanskje få ros etterpå. Det å være fornøyd med det man gjør er noe som hjeper på selvtilliten. Grunnlaget for en god kameratgjeng er også at man har de samme interessene, som for eksempel idrett. F or andre barn, som bor avsides eller ikke har vennene sine "i gata", er idretten kanskje den eneste snarveien de kan komme sammen med venner på fritida. Når disse barna blir eldre, og avhengighet av foreldre og transport ikke lenger er noen hindring, mister idretten litt av den rollen den hadde som kontaktledd. Dette kan være en av grunnene til at mange barn slutter med aktiv idrett i tenåra. Disse kan føle at idretten lenger ikke gir noe mer enn det sosiale. Det sosiale i idretten kan også på mange måter forandre seg etterhvert som idretten består av mindre lek, blir hardere og mer seriøs. I konkurranseidrett blir det ofte med tiden satt høyere krav på treningene, mer prestasjonspress fra lagkamerater eller trener, på stevner, cup'er o.l. Mange innser nå for seg selv at "dette er ikke lenger noe for meg". Andre grunner til at ungdom slutter med aktiv idrett kan være at interessene forandres, de vil kanskje heller disponere fritiden på å slappe av etter en hard skoledag, eller spille et instrument. Skolen og lekser kan også ta opp for mye tid, eller så har man rett og slett er gått lei. A ktiv ungdom som begynner på videregående skole har ofte problemer med å prioritere skole og idrett. Tiden strekker ikke til, og skolen går utover idretten og omvendt. I slike tilfeller kan ungdom ofte på en måte bli overarbeidet, og man klarer ikke å følge opp hverken skolen eller idretten. Et mer balansert forhold kan virke positivt på situasjonen. For en del personer er det viktig å fylle opp den fritiden man har. Riktig kosthold, mengde trening og hvile kan faktisk gi overskudd for noen, og de vil dermed også klare skolen bedre, enn hvis de ikke hadde hatt idretten. Som nevnt tidligere er har også det sosiale med idretten mye å si for mange, selv om nivået i noen idretter er gått mer over mot et professionelt. E nkelte idretter krever mye av den enkelte deltaker. Prestasjonspress kan føre til at noen tyr til "juks" for å følge med, det vil si doping. Idealene innen idretten kan også begynne å få innvirkning på den enkelte deltaker. I for eksempel turn kan man se syltynne verdensmestere i media, og man kan begynen å ønske å se seg selv i en slik kropp. Dette kan føre til spiseforstyrrelser og liknende syksommer. J eg synes de positive sidene ved å drive aktiv idrett er langt flere enn de negative. Idretten bidrar til å gi mange et godt forhold til kroppen sin, som i dagens "idealverden" med media og reklame er svært viktig. Jeg tror idrett og skole ikke behøver å gå utover hverandre, men det er viktig å ikke la idretten virke for mye inn på skolen.
annonser: