Vi pakka sekken, la ned mat og drikke og gledet oss til vår villmarkstur. Det var jeg: Ole Andre,13 år, men alle kaller meg for olla, og det var broren min Espen, 12 år og kameraten vår Stefan som var like gammel som meg. Alle oss tre hadde gått på speideren og nå skulle vi teste kart og kompass kunskapene våre ved å dra på en tur i marka. Fattern skulle kjøre oss til et tjern vi kaller liljetjernet fordi det er gjengrodd av vannliljer. Muttern hadde selvfølgelig lagt nedi stillongs og lue selv om det var midt i juli. Vi gikk ut av huset og satte oss inn i Forden. Fatter svingte ut av innkjørselen og vi hoppet av spenning etter å komme oss ut i naturen. Turen til liljetjernet var ikke lang, og derfra måtte vi over ei myr og et berg. Vel over berget satte vi oss for å hvile. Turen var bra hittil, bare litt mye mygg. Vi bestemte oss for å slå leir i en grotte ved nedkanten av berget. Stefan tente opp bål utenfor åpningen. Jeg satte meg på en stein, naturen var grønn og fargerik , fuglene sang og trærne svaiet til kveldsbrisen. Godt med sommer tenkte jeg. Vi spikket oss spyd av seljekvist og grillet pølser. Gode og mette la vi oss for å sove, vi la oss inni grotten så vi slapp å sette opp teltet. Jeg våknet midt på natten av at Espen måtte ut og tisse. Han gikk utenfor grotten og gjorde sitt, men etter en stund syntes jeg han ble lenge borte. Jeg hoppet ut av soveposen og sprang ut. det røk litt av bålgloene og en ugle ulte i skogen. Med et hørte jeg «hjelp!» et sted inni skogen. Det var stemmen til Espen. Jeg løp inn i grotta og vekte Stefan. «Du må våkne!» skrek jeg, Espen er borte. Stefan dro på seg treningsdressen sin og løp sammen med meg mot der jeg hadde hørt skrikene fra. Da det ikke var stein lenger så vi fotspor i den rå jorden ved skogkanten. Det var spor av svære støvler. Vi fulgte sporene innover skogen og kom til en lysning i skogen. Ingen var i sikte. Stefan gikk noen skritt bortover og snubla i noe, han ble liggende på bakken og begynte å børste vekk noe mose. Da kom en lem til syne, en trelem med en jernring til å dra i. Begge to dro til av all makt. Til vår forundring var den ikke låst. Vi dro opp den tunge lemmen og så nedi, den lyse kvelden gjorde det mulig å se et stykke ned. Under lemmen var det en steintrapp. Jeg følte på den, den var fuktig og kald. Smått begynte vi å gå nedover. I enden av trappa hørte vi stemmer, mørke mannstemmer. Vi snek oss mot stemmene, vi gikk gjennom en trang gang også stod vi ved en åpning ut til et rom som var sprengt ut under bakken, dette minte meg om bunkere under krigen, kanskje det var en gammel bunker? Vi tittet inn i rommet, der var det 3 svære menn med røde og blå termodresser og svarte luer som snakket til hverandre. I rommet var det mange brune trekasser overalt. Smuglere sa jeg lavt. Så kjente begge to noe som hogg oss i nakken, vi snudde os sakte rundt og bak oss stod en mann til, denne var større enn de andre, han hadde også termo og lue, med langt hår og skjegg, og en lapp over det venstre øyet. han kasta oss på gulvet i rommet. Bindt fast på en stol over oss satt Espen. Mennene stod ved siden av oss og gliste ekkelt. «På hvilken måte skal vi kvitte oss med de?» spurte en av de, Mannen med øyelappen tok opp en pistol, vi gjør det raskt og smertefritt, de er jo bare unger knegget han ekkelt. Jeg stirret rett inn i øyet på mannen, han hadde et blodsprengt og ond øye. Han trakk opp sikringa på våpenet, la fingeren på avtrekkeren og smilte ekkelt med gule tenner, jeg lokka øynene og bet tenna sammen. «BANG!» døra ble sparka opp og bak stod det 6-7 politimenn med våpen og kølle. «Bli hvor dere er!» skrek de. Politiet la mennene i jern og beslagla tjuvgodset. Jeg tittet bort på Espen, Det var Espen, Espen hadde hatt mobiltelefonen til fatter på innerlomma av jakka si, han hadde ringt politiet når mennene hadde telt opp tjuvgodset sitt. Politiet la tepper rundt oss og fulgte oss til bilene, sakene våre skulle de hente senere, De kjørte Stefan hjem og meg og Espen sist, politiet forklarte Mutter og Fatter hva som hadde skjedd og mutter holdt på å besvime. vi snakket med mutter og fatter etter en kopp kakao og litt mat, vi ble enige om at det kom til å bli en stund før neste villmarkstur vi skulle på!
Forside
