For meg å stå opp om morgenen, kan enten være som en drøm eller et mareritt. Som regel det siste. Det kommer helt an på omstendighetene.
En perfekt morgen : Det er lørdag. Jeg våkner opp og er fullstendig uthvilt. Strekker meg lenge fra den ene siden til den andre og kjenner at alle ledd er i topp form. Trekker for gardinene og oppdager en knallblå himmel, fugler som kvitrer og bier som summer. Jeg streder med lette skritt inn på det nyvaskede, krystallgrønnsåpe luktende baderommet og jumper inn i dusjen. Etter den deilige varme dusjen trer jeg på meg min slåbrok og setter meg foran TV med et varmt teppe over meg.
En vanlig morgen : Mandag – fredag. Jeg våkner opp rett før jeg blir dolket i ryggen av en grufull uteligger uten tenner. Marerittet summer fortsatt igjen rundt i planeten når jeg skal prøve å løfte den døde kroppen ut av senga. Hjernen prøver febrilsk å få kontakt med armer og bein, men lykkes ikke. Etter en del prøving og feiling sitter jeg omsider på sengekanten og gnir et tonn med øyenlort ut av øynene. Jeg slenger et par 15,16 uadressert faen i helvetes ord ut i luften.
Plutselig slår panikken ut i kroppen. Jeg spretter fire, fem meter opp i luften og kikker redselsfullt på klokka. Jeg har ekstremt dårlig tid. Nå går alt mye raskere. For raskt. Jeg hiver på meg klærne, krasjer med dørterskelen og treffer gulvet med et brak. Da tar raseriet overhånd. Jeg reiser meg opp lynraskt og spenner til terskelen med slik kraft at hele huset rister. Da begynner hunden å bjeffe, og det vekker opp monsteret som ligger og sover oppe på soveværelset. Min egen mor. Helvete er løs. Himmelen blir svart. Bønder rundt om i hele landet kaller inn alle sauene sine fra beite. Røkke selger alle sine aksjer i Storebrand. Jeltsin leter febrilsk etter sin svarte atomkoffert blandt gamle vodka flasker, og sist men ikke minst, kongefamilien forlater Norge i sitt private jetfly. Det blir noen sekunders stillhet. Døren smeller opp og ut kommer et vesen fra en annen planet. Jeg venter på den fryktede atombomben med skjelvende ben. All lufta blir sugd ut av hele huset idet hun trekker pusten dypt, for så å blåse hele huset flat med marka i et øredøvende brøl. Det dirrer i huset, gulvet slår sprekker og trærne ute i hagen velter. Da kommer ordene som perler på en snor. Trekk i ukelønn, husarrest, ikke mat på fjorten dager, samfunnstjeneste og det som verre er. Tenke seg å vekke bjørnen fra dvale etter tre nattevakter i hjemmesykepleien.
Endelig har jeg kommet meg på sykkelen. Det plask regner og blåser kraftig. Idet jeg svinger ut av oppkjørselen og inn på hovedveien kommer en svart Volvo farende i stor hastighet. Den skyller store deler av en stor pytt over meg. Jeg setter fingeren høyt i været og banner. Jeg sykler videre som en helt for ikke å komme for sent. Det hele ender med at jeg mister kontrollen over sykkelen ned en bratt bakke og stuper med hele meg oppi en blanding av løv, visne barnåler, sørpe og vann. Omsider svinger jeg inn i skolegården. Gjennomvåt, skitten og kraftig forslått. Smaken av å være for sent fyller hele munnen. Jeg springer inn og banker på døra.. Intet svar. Jeg drar døra til meg, men den er låst. Da slår det meg som lyn fra himmelen. Det er elevblokk og vi begynner ikke før til andre time. Jeg synker sammen i korridoren og kikker tomt inn i veggen. En setning svirrer rundt i hodet og jeg gjentar den høyt mange ganger: ”Morgenstund har gull i munn. Morgenstund har gull i munn.”
Forside
