Jeg slår på TV. Rart at det kommer bilde på skjermen! Da jeg var liten trodde jeg menneskene var inni apparatet, men det er de tydeligvis ikke! Bølger vi ikke ser i rommet klarer apparatet å forme om til bilde og lyd! Fins det noe mer enn det vi ser med øynene? Fins Gud? Så rart at akkurat lille jeg er akkurat den jeg er! Hvem har skapt meg om det ikke er Gud? Den berømte dikteren Jan Erik Vold har gjort seg tanker om dette i diktet «Funny»: Tenk at jeg er født - hvor urimelig det er at jeg skulle bli født, jeg født i Oslo den attende oktober nittenhundreogniogtredve etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg (…….) SORRY BRØDRE, DEG BLE MEG JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN Jan Erik Vold For meg er det en selvfølgelighet at Gud har skapt meg og har et mål, en mening med livet mitt. Hvorfor er det ikke like selvsagt for alle mennesker? Hvorfor skal det være så vanskelig å tro på Gud? Dersom det overhode er en Gud? Da den berømte sovjetiske astronauten Gagarin kom tilbake fra en reise i rommet, uttalte han : «Jeg så ingen Gud, himmelrommet er tomt». Vi kan smile av Gagarin - selvfølgelig så han ingen Gud. Likevel - tanken om det tomme intet kan virke skremmende nok….. Vi kan ikke bevise at Gud eksisterer, vi må tro eller ikke tro det. Det er det som kjennetegner spørsmål av denne art, som så fint heter «eksistensielle spørsmål». Dette avanserte ordet, som hører mer hjemme på universitetsnivå enn i dagligtalen, er et annet ord for spørsmål som omhandler vår eksistens. Og som andre eksistensielle spørsmål - i bunn og grunn bygger det på tro og personlig overbevisning. Filosofen Anseln av Canterbury ( 11. århundre) prøvde å bevise at Gud eksisterer. Hans bevis for Guds eksistens holdt ikke. Descartes (1595-1650) prøvde å bevise at Gud eksisterer. Heller ikke denne store og aktede filosofen greide det. På den andre side; ingen har heller fått til det motsatte - å bevise at det ikke fins en Gud. Så enkelt det hadde vært om vi kunne slått kontant og besluttsomt i bordet og agitert for hele verden at «Gud fins» og kommet med argument alle måtte bøye seg i støvet for, slik man kan i matematikkens verden! Dessverre kan ikke Gud fanges inn i matematikkens og naturvitenskapens uendelige rekker av formler. Han er større enn disse lovene - for det er jo han som har skapt dem!! Helt siden tidenes morgen har folk grublet for å finne ut mer om hvorfor vi er her på kloden, og hva vi egentlig gjør her. Svarene har vært mange, og ganske så forskjellige. Da Paulus gikk i Athens gater for nesten 2000 år siden, kom han til et alter som bar inskripsjonen «For en ukjent Gud ». Dette viser at folket på den tiden ikke visste helt hva de skulle tro på. De var forvirret. Våre forfedre, vikingene, tilba de norrøne gudene, med Odin, Tor, Balder og Frøya i spissen. Vi kan le av deres gudstro i dag og finne den underlig, men disse gudene gav i alle fall menneskene en forklaring på tilværelsen og et mål for livet. Også i dag er spørsmålet om Gud aktuelt, ja, det har kanskje aldri vært så aktuelt som i dag, i vårt samfunn med mange forvirrede, rotlause menneskeskjebner, der nær sagt alt det bestående blir trukket i tvil. Fins Gud? Gud er død, sa Marx. Gud er tull. Gud eksisterer bare i menneskenes tanke. Når menneskene har det vondt i denne verden, trøster de seg med tankene om at gud er god og vil gi de plassbillett til de evige jaktmarker en dag i den fjerne fremtid. Nei, livet er her på jord, bare her. Derfor må vi skape det klasseløse samfunn. Å leve i det klasseløse samfunn er meningen med livet, der realiserer mennesket seg selv. Der har ikke mennesket behov for Guds tanker lenger! Men da er det et paradoks at i stater som bygger på Marxistiske teorier har man ikke klart å utrydde gudstanken, snarere tvert imot! Mange i dag setter sin lit til at moderne vitenskap og teknikk etterhvert vil løse livets gåter og mysterier. Vitenskapen har kommet langt, sier de, både med å hjelpe barnløse til å få barn og med å utsette aldringen. Ja, snart skal visst vitenskapen greie å vekke døde personer til live igjen. Dersom man ser dypere inn i vitenskapen og de vitenskapelige forskningsmetodene, hva er det egentlig de gjør? De forsker bare på det materialet Gud har skapt! Jeg tror ikke vitenskapen og all verdens hvitfrakker vil greie å skape liv i et menneske - for det har bare Gud makt nok til å ordne. Heller ikke tror jeg vitenskapen noen gang vil greie å fortelle meg hva som er meningen med livet - for det kan bare Gud. Uansett hva vitenskapen sier, vil det bare være spekulative påstander - trospåstander. Vi oppfører oss ofte som om det ikke fins noe utenfor denne sanselige verden. Vitenskapen vil gi svar på så og si alle spørsmål, og har derfor blitt en «gud» for mange. Dette får meg til å tenke på de to kyllingene i egget. Den ene spør den andre om det kan tenkes at det er noe utenfor? «Det kan jeg aldri tenke meg…» sier den andre kyllingen. Selvsagt er det noe utenfor, kyllingene kan bare ikke se det! Hvis det er slik at Gud fins, vil gudstanken aldri forsvinne, uansett hvor mye Marxistiske og naturvitenskapelige teorier prøver på det. Kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, uttalte at «Du har skapt oss til deg, Gud, og hjertet er urolig inntil det finner hvile i deg». Jeg tror at Gud har skapt meg, og har en mening og et mål med livet mitt. Men svaret finner jeg i Bibelen - utenfor meg selv-, ikke det hele fulle og svaret om Gud, for det får vi først når det jordiske livet er slutt. Her på jord lever vi i tro - enten vi tror på Gud eller avviser han. Men, når alt kommer til alt er det vel bedre å tro, og risikere å ta feil, enn ikke å tro, for så å ta feil? «For no ser vi som i ein spegel, i ei gåte, men då skal vi sjå andlet til andlet. No kjenner eg stykkevis, men då skal eg kjenna fullt ut, liksom eg sjølv fullt ut er kjend.»
Forside
