Stakkars mamma. Da hun var på min alder fantes det ikke datamaskiner, nei. Da måtte hun stå opp tidlig på morgenen for å hjelpe bestemor med dyrene i fjøser. Mens jeg som lever 30 år senere, står opp tidlig for å surfe litt på Internett før jeg går på skolen. Der leser jeg de ferskeste og hotteste nyhetene om kjendisene. Og mens jeg allerede er på nette, må jeg jo se om jeg har fått e-mail fra en gutt jeg lenge har chattet men på mIRC32. Hver dag, presis klokka 01.15 sender jeg og gutten som lyder nicket ”Lord Provain”, en liten hilsning til hverandre. Det er blitt en rutine i livet mitt. Akkurat som at du leser avisen hver bidige morgen før du trasker til jobb.
Internett…. Jeg elsker navnet. Jeg elsker lyden av modemet som søker seg til verten og kobler meg på. Og lyden som kommer når noen msgèr meg. Den kan sitte i hodet mitt i flere timer. Jeg elsker den. ”PING PING PING!”
Etter 6 laaange timer på skolen er det herlig å komme hjem, ta av deg den svette skoleuniformen og hoppe i joggebuksa. I samme slengen lager jeg meg et lass med brødskiver med nougatti, og plasserer rompa godt ned i kontorstolen som er plassert foran pcèn. Som regel blir klokken 15.00, og mine allerfleste venner har kommet seg hjem. På #hundremeterskogen (skolens egen ”syklubb”) møtes vi. Der blir det diskutert sladder om hvem som liker hvem, festene i helgen og våre sure, gretne foreldre. Typisk ungdomssnakk. Her blir jeg sittende i flere timer. Helt til mamma roper at middagen er servert, for 4 gang. Da logger jeg av.
Mamma mener at jeg bør tenke mer på skolearbeidet istedenfor å sitte klistret opp i dataskjermen hele dagen. ”pøh…” sier jeg med en negativ innstilling. Nå er både jeg og mamma irritert, og skifter derfor tema så vi slipper å fyke på hverandre. Neste tema ut er tante`s bryllup. Hva skal jeg ha på meg? Jeg har jo ikke hvert i byen siden 17.mai i fjord….
Mamma legger far seg gaffelen og ser alvorlig på meg. ”Du og de allerfleste vennene dine lider av spilegalskap! Dere ungdommer gjør ikke annet enn å sitte foran dataene!” sir hunmed en stemme som er i et høyere lydnivå enn vanlig. ”Det gjør vi ikke!!!” roper jeg sint tilbake. Nå er jeg så sint at det er like før jeg eksplodere. Jeg slenger bestikket i bordet, så de legger igjen merker. Saftige merker. Jeg løper ned til kjelleren, der det store, kalde rommet mitt er. På rommet mitt er det stille Musestille. Jeg hiver meg ned på sengen. Der blir jeg liggende en stund. Helt stille. Ikke en liten bevegelse ble utført. Jeg røyser meg opp i senga med et ansiktsutrykk med redsel. ”Lider jeg av spillegalskap?”
Forside
