Welhaven og Wergeland De store dikterne som var aktive i perioden vi nå omtaler som nasjonalromantikken ble sett på som Genier. «Hvad ei med Ord kan nævnes i det rigeste Sprog, det Uudsigelige, skal Digtet røbe dog.» Utdrag fra «Digtets Ånd». Dette var den fortreffelige måten Johan Sebastian Welhaven beskrev diktet og dikterens rolle i Nasjonalromantikken. Og dikterne blè sett på som noe helt spesielt i nasjonalromantikken. De skulle ferdes der ingen andre kunne ferdes. De var i sannhet Genier, med stor G. I denne perioden ble verden oppfattet som ett. ALT hadde sjel. Alle var en del av en større helhet som ingen helt kunne fatte rekkevidden av. Tidens ånd var, for å bruke et moderne uttrykk på det, ganske så «new-age». Folk trodde på verdensånden, nærmest hinduistisk inspirert. Det var også en spennende periode i norsk historie (og det er et lite stykke mellom hver av dem). Alle følte seg litt spesielle, noen mer spesielle enn andre. Naturen steg i popularitet i denne perioden. Å ha en venn som var bonde var politisk korrekt. Til å med dialekter begynte så smått å bli akseptert. Noen ymtet til og med frampå om et nytt skriftspråk, landsmål. Kulturlivet i Norge hadde vært en sørgelig affære før denne perioden. Kultur var noe som angikk kun et begrenset antall velstående herrer i hovedstaden. Men dette skulle det bli en forandring på. Medierevolusjon, mindre analfabetisme, større bokopplag, billigere bøker. Nytt publikum, ny scene, nye helter. Alle forutsetningene for folkebedrag var tilstede. Det skulle bli en morsom tid. Det er derfor kanskje ikke så rart at fenomener som Wergeland og Welhaven dukker opp. Det skal herfra ikke reises noen tvil om deres begavedhet. Begge var helt klart godt utstyrt i toppetasjen. Men hva gjør at disse dikterne skiller seg ut fra resten av hurven. Genialitet, produktivitet, kreativitet, evnen til å provosere publikum? Ikke godt å si. La oss ta ett hurtig og overfladisk blikk på noe av det de skrev. H. Wergeland «Kapellaniet forvandles til en vakker rød sky» Javel. Det virker etter tittelen å dømme som om vår kjære H. har gått fra vettet. Hvordan i all verden kan man se noe som helst av fornuft i denne tittelen. Å nei, det skal ikke ha noe med fornuft å gjøre, nei. Neivel, romantikken è følelser i høysetet. Fornuften è ute og går tur i skogen. MEN, hvis ingen skjønner hva han mener, men alle hører likevel på ham, og tillegger ham geniale tanker og meninger som H. skulle ha skjult bak disse kryptiske utsagnene. Jeg undrer meg, hvis H. hadde sagt «Jeg er en And», hva ville ikke tolkningene av dette utsagnet blitt. Man kan sikkert skrive omnibus ut og omnibus inn om de dypere meningene om utsagnet, men i bunn og grunn så står det: Jeg [et menneske 1. Person] er en And [en fugl, med grønn stjert og orange nebb]. Utsagnet er derfor meningsløst. Kapellaniet forvandles... likeså. Selv i dag er det få som har satt seg inn i hans diktning og enda færre som har forstått ham. Men det hindrer han ikke i å bli sett på som Norges kanskje største dikter. Welhavens «Norges Dæmring» var et oppgjør med et helt land. Kritikk av det nasjonale skrytet som han mente H. og bondevennene hans i Christiania stod for. [Det er ikke H. som står for det nasjonale skrytet nå, men det kan virke som om vi nordmenn kan trenge en ny «Norges Dæmring» nå, siden det er «typisk norsk og være best.»] Kritikken rettes mot de fleste, men bondeopposisjonen på Stortinget får gjennomgå kraftigst. Men «Norges Dæmring» var også en drøm om et bedre og mer opplyst Norge, sånn rent kulturelt sett, fordi Welhaven så ikke på bønder som noe negativt. Den norske bonde skulle være formidler mellom det gamle Norge og Welhavens nye idealsamfunn. Samtidig ble Welhaven maskot for alle som mislikte bøndenes framrykking på Stortinget. Der skimter vi noe av løsningen på deres suksess. To grupperinger i samfunnet som kapphyller «sin» dikter. Bandekrigen mellom disse to dikterne hadde i aller høyeste grad et par nivåer i tillegg til det rent kunstneriske. Wergeland sa selv: «Jeg var intet andet end Digter.» Det er riktignok ikke noe å skamme seg over, når du var såpass pop som Wergeland var. Men dette var noe nytt for samtiden. Ingen hevder at dikterne før nasjonalromantikken skammet seg mer, men Wergeland og Welhaven var noen av de første som levde kun av sine skriverier og ikke hadde noe «skikkelig» levebrød. De levde på sin popularitet blant folket. Poenget mitt er hvordan kunne disse to dikterne, en som ingen forstod og en som kritiserte verden generelt, bli så populære og så viktige for ettertiden som disse to ble. Jeg har en teori. Det var tilfeldigheter, som alltid. Omstendighetene rundt disse to dikterne tilsa det. Når en dikter først er blitt av en viss størrelse kan han skrive hva han vil og være like stor helt uansett. Det spiller ingen rolle hva det er, det kommer til å dukke opp en person som tolker det til å være noe briljant. Men det første skrittet, fra vanlig student til lovende dikter er det vanskeligste. Men dette tok tilfeldighetene seg av. Folk formelig skrek etter å få en stor nasjonal dikter som kunne gi oss nordmenn enda mer å være stolt av. Og når vi fikk ham (Wergeland) så vil motpolen (Welhaven) alltid komme å trekke folk ned på jorda (prøve i alle fall).
Forside
