Forside
UngBlog
Aktuelt
Sport
Kultur
- Film
- Musikk
- TV
Data og spill
Utdanning
Mote og trender
Skolestiler
Infobasen
Spørrebanken
Kontakt oss

Du er nå her:  index > skolestiler>
Fra ulike kulturer

Sjanger: Novelle
Forfatter: Tina Høydahl
Lagt ut: 01.03.05
Skriv ut:
Forside:
- Sara, hva har skjedd? Sara tok av seg skolesekken, og røsket av seg jakken. Hun kjente en blandet følelse av sinne og sorg. - Du har grått? Moren så bekymret ut. Sara hadde ikke lyst å fortelle moren det. Hun tok alltid så lett på ting, og tenkte sikkert at det bare var en dum ungdomsforelskelse. – Fortell meg da hva som har skjedd? Sara så ned i gulvet, og tørket bort en tåre. Hun kjente lukten av pannekaker. Det var ynglingsmaten hennes, men hun var ikke sulten. Hun hadde bare lyst til å forsvinne. –Sara da. Hva har skjedd? Har noen skadet deg? - Han har gjort det slutt... Hun angret litt etter hun hadde sagt det, men tenkte at hun måtte få vite det allikevel. Moren ga henne en varm klem. En klem som ikke Sara hadde fått på kjempe lenge. – Stakkars, lita. Sa han hvorfor? Hvorfor, ja. Det var det Sara syntes var eklest av alt. - Han nevnte at det hadde noe med hudfargen å gjøre. Han ville ikke ha noe med meg å gjøre lenger. - Det sa han vel ikke? - Jo, det var akkurat det han sa. Jeg går på opp rommet mitt.

Sara gikk sakte opp trappa. Hun greide ikke å slutte å stille seg spørsmålet ”hvorfor?”. Hun la seg på ned på senga og tittet på bildet av henne og Alex. Det var tatt når de var på stranda i sommer. De to sammen. Hun husket at han nettopp hadde kastet henne i vannet, derfor var hun så våt på klærne. Våt på klærne, men glad. Hun smilte litt da hun tenkte tilbake, men kjente at hun fikk en kvalmende ekkel følelse i magen. Alt kjentes så vondt. Det peip i telefonen til Sara. Hun hadde fått melding fra Alex; ”Beklager Sara, men det er bare litt innviklet, jeg mener ikke å såre deg.” Hun kjente ikke at hun orket å verken skrive eller ringe han. Hun følte ikke for noe. I vertfall ikke å dra på skolen i morgen!

- Nå må du stå opp, Sara, klokken er halv åtte! Moren ropte med varm og god stemme. Men Sara hadde ikke lyst. Hun hadde bare lyst til å sove. Sove bort hele dagen, så hun slapp å gjennomgå den. – Jeg har vondt i hodet! Sara prøvde tappert å overbevise at hun var syk, og måtte holde seg hjemme. – Å, neida du Sara! Ikke kom med den, du! Det blir mye bedre når du får kommet deg på skolen og truffet vennene dine! – Sara visste at det ikke var noe vits i å prøve å overbevise lenger, så hun kom seg opp av sengen til slutt. Hun gikk på badet for å vaske seg og pusse tennene. Mens hun sto der, og så seg i speilet tenkte hun; - Hudfargen? Hun kjente at hun fikk den ekle følelsen i magen igjen. Akkurat som noe rev i henne innenfra. Hun gikk på kjøkkenet, og satt seg på en stol. Sara greide ikke å spise noe nå heller. Hun hadde ikke matlyst i det hele tatt. Hun satt der bare og så i veggen. Radioen sto på, men det var bare skurrende stemmer i det fjerne i hennes ører. Moren kom inn, og sa noe, men Sara hørte ikke etter. Hun bare satt der og tenkte på ingenting. – Du må spise noe, hører du? Sara sukket. – Jeg har spist… - Det er bra! Kos deg på skolen da!

- God morgen, Sara! ”Svett-Alf” smilte. Det var skolebussjåføren til Sara. De kalte han ”Svett-Alf” på grunn av hans ikke fullt så gode hygiene. Han var alltid så blid om morgenen. Det var bare så vidt Sara orket å smile tilbake. - Hva er i veien med deg da, lille venn? Du bruker da alltid å være dagens lille solstråle? ”Svett-Alf” så forundret på henne. – Ingenting. Har bare en dårlig dag. Sara orket ikke å fortelle hele verden at hun hadde fælt på grunn av feil hudfarge. Hun følte seg slapp og trøtt. Hun hadde nesten ikke sovet i natt. Hadde bare lugget og vridd seg i senga.

Bussen stoppet. - Ha en fin dag da, Sara! ”Svett-Alf” smilte igjen. –Jeg skal prøve… Sa hun mens hun sukket, og gikk ut av bussen. Tunge steg mot skolegården. Plutselig hørte hun noe rabalder bak busstoppet; - Der får du som du fortjener din jævla neger! – Flytt hjem til Afrika, din svarting! Sara løp bak busstoppet. Der sto de samme gamle pøblene igjen, mobbet og sparket han bare fordi han var utlending. - La han være i fred! –Slutt å plage han! Sara forsøkte å få dem til å slutte. – Nå var du bra heldig, ditt sotrør! Pass deg! De løp inn på skolen for å prøve å forsikre seg at ingen andre så dem.
– Går det bra? Sara så bekymret ut. Alex reiste seg opp, og så på Sara. Han var helt forslått i fjeset. - Jeg er lei for det. Hvis jeg såret deg, altså. Men du skjønner, jeg skal gifte meg. I morgen, med kusinen min. Jeg har tenkt på å fortelle dette lenge, men jeg har ikke klart det. Jeg er for glad i deg. Alex så ned i bakken, - Hvorfor Alex, hvorfor?, utbrøt Sara i fortvilelse. - Jeg trodde det var oss, jeg trodde vi hadde en framtid. - Jeg har ikke noe med dette å gjøre, Far er tilbydd 14 kamel for at dette bryllupet skal finne sted, sa Alex mens han tørket blod og tårer. Sara ble rasende, hun løp, hun løp det hun orket. Hun falt om, halvveis i utmattelse, halvveis i sinne. Tankene surret rundt i hodet hennes. Dette kunne hun ikke godta. Det måtte finnes en utvei! Da kom hun plutselig på noe, Kadra, den utenlandske jenta som skulle bli tvangsgiftet. Hun kom seg unna. Det skulle hun og Alex også klare...
Piiip - piip, Sara så seg rundt. Hun var hjemme. Var alt bare en drøm. Det var kommet inn en tekstmelding inn på mobilen, den var fra Alex: "Sorry Sara, men det måtte bare bli sånn, det var aldri meningen at det skulle være oss. jeg har truffet en annen jente, en jente som behandler meg som mannen jeg er, håper vi kan være venner." For en drittsekk, her hadde hun gitt ham de beste månedene av sitt liv til ham. Så gjør han noe slikt, så sier han det via en tekstmelding. Hun følte vrede, men også litt glede. Hun innså at han ikke var vært det. Hun var så mye bedre. Mye bedre.
Det hadde kanskje vært bedre om det hadde vært kamelene, og ikke hun andre, som tok han fra henne.
annonser: