Jeg husker ennå hvordan det var å stå der å høre legen si ordene jeg aldri ville høre:
En sommerdag i juni lå jeg i solen å tenkte på ungdomsskolen. Jeg er 12 år, snart 13, og jeg skulle nemlig begynne i 8.klasse til høsten. Jeg gledet meg kjempemasse. Det gjorde bestekameraten min Michael også. Han hadde mørk hud og helt svart hår. Yndlingsfargen hans var grønn, og Favorittskoene hans sto alltid til venstre i enden av gangen i huset hans. Og han måtte alltid avslutte med høyre fot ved det siste trappetrinnet. Jeg husker absolutt alt. Hver eneste lille detalj Vi hadde vært bestevenner siden barnehagen, og jeg vil alltid huske ham. Da han begynte i barenehagen ertet alle ham fordi han var annerledes. Jeg tok kontakt med ham og vi har vært venner siden da. Vi bodde ganske langt ute på landet. Han bodde 588 meter fra meg. Og det visste vi, for det har vi sjekket. Vi sjekket det 18.april 1999. Alt er lagret oppi hodet mitt. En gang ringte jeg til ham å sa at han måtte skynte seg bort til meg, for nå klekket egget oppi det store treet. Vi hadde nemlig holdt ett godt øye med det reiret, og hadde avtalt at hvis noe skjedde, skulle vi si i fra med en gang. Michael sa at han skulle komme så fort han kunne. Det var ett stort feilgrep jeg aldri, noensinne kommer til å glemme. Ett feilgrep som kostet livet til min aller bestevenn, Michael. Han tok sykkelen. Pilte av gårde som om han var hjulet selv. Han tok snarveien over traffikkveien. Det han ikke visste var at han var der feil sted til feil tid. Plutselig kom en stor lastebil kjørende mot ham. Michael rakk ikke se etter før han var 2 meter fra lastebilen, og personen som kjørte greide ikke se den stakkars lille gutten på 148 cm. Han merket ikke at det hadde skjedd noe før han kjente ett dunk i bilen. Da var det gjort. Michael var ikke blandt oss lenger.
Så nå står jeg her. Lurer på hvorfor dette måtte skje med akkurat han. Jeg har en enorm skyldfølelse. Hvis jeg ikke hadde bedt ham skyndte seg sånn, så hadde ikke han blitt påkjørt. hvis jeg hadde ringt bare 5 sekunder senere enn det jeg gjorde, så hadde ikke dette skjedd. Hvis jeg ikke hadde levd, så hadde ikke Michael vært død. Jeg ville heller at det skulle skjedd. Men nå er han plutselig ikke her liksom? Han er borte. Han kommer aldri tilbake. Han kan ikke være med meg på oppdagelsesreiser lenger. Han kan ikke hjelpe meg med den der idiotiske matten lenger. Alt er min feil! Det har alltid vært sånn at viss Michael hopper, så hopper jeg også. Hvis Michael går, så går jeg også. Men nå er det annerledes, for nå har Michael dratt bort alene. Han trenger ikke min hjelp lenger. Han er borte. Akkurat nå er jeg i begravelse. Nå må jeg snart ta farvell for alltid. Solen skinner, og den er enormt varm. Alle ser bare ned med lukkede øyne, men jeg ser opp mot den stekende solen. Jeg kan kjenne lukten av de friske bladene. Det er planter overalt, og jeg kan se treet jeg og Michael hadde hytten vår oppi. En gang kom det flere enn oss to oppi hytta, men då raste den sammen. Vi bygde den opp igjen, og etter det bestemte vi at bare vi hadde lov å komme opp. Jeg kjenner en tåre renne nedover kinnet mitt. Den er varm den også, men smaker salt. Det kom flere og flere tårer. Ikke bare fra meg, men fra alle de andre rundt meg også. Farvell Michael Foul....!
Forside
