Det var mørkt, men hun kunne se at alt var unaturlig hvitt.
Utenfor lyste en gammel gatelykt, med lys som ikke var sikker på om det var på eller av.
Moren hadde ryddet rommet for henne.
Faren hadde satt en ny bamse på sengen, den var lilla. – som en unnskyldning.
En unnskyldning for at hun ikke fikk være med dem å hente sin lille søster i Asia.
Sin adopterte lille søster, på 5 måneder.
Ida hadde hatet tanken på å få en lillesøster nå, nå når alt endelig hadde blitt normalt igjen.
Og å se lille Sasha hadde ikke hjulpet.
Ida fomlet rundt i en nattbords skuff.
”Yes, mor har ikke funnet og fjernet den” tenkte hun høyt.
Hånden hadde funnet den kalde kjøkkenkniven Ida hadde stjålet fra kjøkkenet, et halvt år tidligere.
Ida brettet opp ermet på den hvite genseren.
Så på de tynne røde strekene som viste hennes problemer.
Grep kniven, slik hun hadde grepet den flere ganger før, presset den mot huden og så på blodet som begynte å blø nedover håndleddet og ned på den fine, lyse blå buksen.
Ida smilte svakt til seg selv i speilet.
Et slikt smil som hadde skremt livet av mange, smilte hun tilfredstilt.
Hun tok kniven på nytt.
Presset den tungt over pulsåren på håndleddet.
Ida kjente ingenting da blodet begynte å flyte ned på gulvet.
Hun hørte noen komme oppover trappen.
Moren banket forsiktig på den stengte døren inn til rommet hennes.
Ida verken svarte eller la kniven fra seg.
Moren dyttet døren inn.
Skrek til og mistet brettet med mat.
Faren kom løpende opp og så fra moren knelende i glass skår til Ida med blod flytende ut fra håndleddet, en kniv i den andre hånden og et sykt smil over ansiktet.
Han løp bort og prøvde å holde press på kuttene til Ida.
Ida hadde begynt å få en alvorlig hvit farge i ansiktet.
Sasha skrek fra etasjen under.
”Ring ambulansen!” skrek faren til moren.
Hun falmet opp, tårene hoppet fra ansiktet.
Faren fant en t-skjorte, rev den opp og brukte en av de lengre bitene til å knyte over det mest blødende kuttet.
Ida sitt smil falmet ikke, men hun datt slapp bakover på sengen.
Moren kom tilbake og mumlet noe om at ambulansen kommer straks.
”Gå ut og vent på den!” sjefet faren stresset.
Kjente på pulsen til Ida.
Den var nesten borte
Ambulanse personalet kom løpende.
De fant fram utstyret sitt.
Gjorde hva de kunne for å få Ida tilbake, men det hadde gått for lenge.
Blodet rant fortsatt, men det syke smilet var borte, og Ida sitt ansikt viste ingenting.
Da ambulanse personalet sa det, knakk moren enda verre sammen.
Forside
