Forside
UngBlog
Aktuelt
Sport
Kultur
- Film
- Musikk
- TV
Data og spill
Utdanning
Mote og trender
Skolestiler
Infobasen
Spørrebanken
Kontakt oss

Du er nå her:  index > skolestiler>
Kamp mellom liv og død

Sjanger: Fortelling
Forfatter: Vibeke Johannessen
Lagt ut: 26.02.06
Skriv ut:
Forside:
Jeg våknet om morgenen av at magen min rumlet og skrek etter mat, jeg hadde jo ikke spist på MANGE timer.
Med en gang jeg gikk inn på kjøkkenet så jeg at resten av familien gomlet i seg egg og bacon, jeg ble kvalm med en gang jeg så maten.
- Skal du ikke ha noe mat, spurte mamma
- Nei, jeg er så kvalm, sa jeg
- Ja, men du må jo få i deg litt mat.
Så kom ho med det uttrykket sitt igjen
- Uten mat og drikke, duger helten ikke.
- Det blåser jeg i, jeg er ikke sulten!
Men, likevel fortsatte mamma å mase,
Og ho lagde til slutt en brødskive til meg.
Jeg tok den med meg inn på rommet mitt, og kastet den i
Søppelbøtta der hvor alle de andre brødskivene lå.

Før jeg skulle gå ut av døren, måtte jeg se meg i speilet minst
Hundre ganger, så feit jeg er, jeg må bli kvitt alt fettet. sa jeg til meg selv. Jeg gikk ut døra og satt bena på sprang, jeg måtte jo bli kvitt alle de uønskede kaloriene.
Det var ikke lenge jeg orket å løpe, før jeg nesten besvimte.

Jeg gikk inn på badet for fjerde gang i dag, og målte vekten. 36
kilo veide jeg, det så ut som tretallet var et åttetall.
Tårene Rant nedover ansiktet mitt. Jeg hadde ikke gått ned et gram en gang!
Mamma kom inn får og spørre hva som var hendt.
Da jeg så hun holdt en brødskive i hånden, ble det full angst
Inni meg.
Få i deg litt mat, sa hun. Jeg hatet den setningen.
Det var like før hun begynte å mate meg, så jeg måtte bare ta tak i skiven og stappe det i meg.
Jeg hadde ikke kommet lengre en til halve skiven før jeg ble stapp mett.
- Jeg er forsynt, sa jeg og gikk inn på do.
Jeg måtte jo få spydd opp maten igjen, så jeg stakk fingeren ned i halsen.
Det var en god følelse å få bort maten.


Jeg gikk ut i stuen og var like blid, det var jo som hele verden
Var blitt reddet.
Jeg fikk i meg en ”slankesjokolade” for å få bort den ekle spy smaken.
Mamma gikk inn i stuen og så alvorlig på meg.
NEI, hun har vell ikke merket at jeg spydde opp brødskiven, tenkte jeg.
Hun ba meg åpne et brev som var fra legen.
Din datter har fått bekreftelse fra prøvene at hun har
Anorexia nervosa, jeg har sendt søknad til behandlings hjem for å få hjelp for problemene hennes, og har fått svar om at hun kan dra dit når som helst. Stod det på brevet.
- JEG HAR IKKE ANOREXIA NERVOSA! Sa jeg rasende.
Mamma sa ingen ting og forsatte å se alvorlig på meg.
Hun begynte å pakke en sekk med klær og alt mulig, så nesten ut som de ville at jeg skulle flytte fra dem.
Bilen stod utenfor klar til å kjøres.
Mamma trakk meg opp fra stolen og dyttet meg på vei mot bilen.
Jeg sparket og slo i alle kanter, jeg skulle ikke inn i den bilen!
Jeg hadde en mistanke om hvor jeg skulle. Jeg skulle på sinnsykehjem, tenkte jeg.
Hun fortsatte å tvinge meg inn i bilen, jeg slo henne og angret ikke på det.
For jeg skulle ikke inn i den bilen, uansett.
Etter hvert kom pappa og hjalp mamma.
- HVA FAEN HOLDER DERE PÅ MED? DERE MISSHANDLER MEG SOM JEG IKKE VAR LEVENDE!
- Det er derfor du må på behandlingshjem slik at du skal fortsette å kunne leve.
Jeg sa ingenting. Til slutt fikk de meg inn i bilen, jeg hadde ikke krefter nok til å motstå.
Jeg gapte og skrek hele veien. JEG ER IKKE SYK! SÅ JEG TRENGER IKKE Å DRA PÅ SINNSYKEHJEM! Sa jeg mint femti ganger.
De sa ikke et ord mens vi satt i bilen. Da vi var kommet fram så jeg noen mennesker ute, de så ikke helt gode ut. Hva i hellsikke gjør jeg her, tenkte jeg.
Jeg var ikke noe mer roligere enn det jeg var før de tvang meg inn i bilen. Jeg prøvde å rømme fra de men de tok tak i meg.
Jeg var fanget.
annonser: