Det hele startet en sommerdag i 1813, nærmere bestemt 5. August. På denne datoen kom det en liten gutt til verden. Han fikk det svært fengende navnet ”Ivar Aasen”. Et navn som i senere tid har latt glede og lykke strømme gjennom våre sarte, forvirrete sjeler. Med sitt tapre forsøk på å skape ”et selvstendig og nasjonalt språk” har han etter sin egen mening prøvd å frelse oss fra bokmål, skriftspråket som ødelegger landet og gjør nordmenn til dansker. Aasen hadde et dypt og inderlig ønske om at Norge skulle fylles til randen av sære personer som misliker asfalt, er glad i folkedans, eier minst én bunad, er avholdsmenn og EU-motstandere, samt ligger søvnløse om nettene i rosemalte soverom, og lurer på når resten av landet skal ta til vett og kalle ”Norge” for ”Noreg”. Stakkars Ivar hadde nok snudd seg i grava om han hadde visst hva folk i dag synes om livsverket hans.
”Hvorfor?! Nei vær så snill, bare ikke det! Alt annet enn det! Hvorfor meg!?” Disse ordene kan man gjentatte ganger høre på norske skoler nå om dagen. For det er dette alle elever skriker mens de tyner seg igjennom de grufulle nynorsk timene. Det er egentlig ganske rart at ingen har reagert på de stakkars elevene som sitter i timene og gråter, og kommer hjem med opphovne, røde øyne og et snev av bergenserdialekt i stemmen. Foreldrene bare sitter der, helt tause. Det siste de ønsker er å grave opp den gamle mørke fortida fra da de var unge og måtte slite med den samme, gamle pesta av et skriftspråk.
Tanken bak nynorsk var at Norge skulle samles til et land uten det danske skriftspråket, men man ser jo hvordan det gikk. Landet er splittet som aldri før, noe som gjør at Ivar Aasen trygt kan betegnes som en landsforræder av verste sort, siden han har greid å komponere det mest utenkelige antipatriotiske svineriet verden har sett. Men tro det eller ei, så kommer det faktisk noe positivt ut av alle de der nynorskgreiene. All den groteske, åpenlyse mobbingen av vestlendingene har faktisk gått drastisk ned etter at vi begynte å praktisere det som tilsynelatende ligner deres merkelige talemåte. Underbevisstheten vår har latt oss tro at det er greit og kommer fra vestlandet og at det er greit å snakke gebrokken svensk, slik at vi sånn smått har fått respekt for dem. Men spør du meg er ikke dette grunn nok for å fortsette med å ha nynorsk. Til det trengs det nok litt mer enn noen sippete bergensere.
Nå er det ganske snart ingen vei tilbake. Nynorsk har prestert å feste seg til samfunnet vårt som en hissig alge. Vi liker ikke nynorsk, men vi gjør ikke og vi har heller aldri gjort noe for å få den til å forsvinne. Nordmenn skjønner ikke at alt vi oppnår ved å holde nynorsk i live er å ødelegge oss selv og torturere våre med mennesker. Vi bare fortsetter med å kjøre rundt på de elegante ”skrevkringlene” våre mens vi kaster ”vinglefitter” igjennom naboens vindu i det han og kona ”trynsleikjer” i stua.
Forside
