Den sanne opplevelsen av bordets gleder, har de fleste som barn. Slafsing, raping, småfjerting og en rekke sure oppstøt, er deler av barnets bordkultur. Lykkelig uvitende om de voksnes strenge normer, roter barna med hendene i maten, for etterpå å tømme den i hodet. Hva slags mat det bogner av på bordet spiller liten rolle, bare det er klebrig, seigt vått eller på noen måte ekkelt. Babygrøt er populært. Semulegrøt, eplegrøt og aprikosgrøt gir barna både et variert kosthold og lærer dem hvor viktig nyansene er i matlaging. Bruk av kniv og gaffel er ennå ikke innlært, og skjea kan man enten slå med, eller kaste på pappa. Begge deler er utrolig morsomt, for barna vel og merke.
Etter hvert forsvinner gulpingen og grisingen, og barna lærer å holde skjea mer praktisk, uten å søle så mye. Denne utviklingen er for mamma og pappa lykksalig, nå slipper de nemlig å tørke opp dammene av gulpet de selv har forårsaket ved overforing. Barnets alder og vilje bestemmer etterhvert hvor mye det vil tillate av tvangsforing. Samtidig har også foreldrenes tradisjonelle normer for bordoppførsel hatt en innvirkning. Så etter hvert endrer barna atferd og de prøver å ta del i de voksnes gleder, som ofte er mer basert på samtale enn grising...
Når barna så kommer i tenårene, forsvinner bordets gleder en stund. Bordet byttes ut med Tv-en og siden mamma er på jobb, kommer maten på døra med budbil. Dette spiller liten rolle, for tenårene er allikevel så fulle av frustrasjon og kviser at franske gourmetretter ikke vil være av interesse. Peporonipizza rennende av fett, kalorieksploderende hamburgere, Pommes Frites overlesset med rekesalat og grillkrydder er mer anerkjent blant kvisetryner med spiseforstyrrelser.
Klarer man å svømme til overflaten av pubertetens overbærende flom av kvise- og kreftfremkallende matgleder, og får igjen matlysten, kan man atter utvide sin matfront. De tradisjonelle franske, tyrkiske- og kinesiske kjøkken, har en lang, lang rekke retter som man kan glede seg over. En hver storspiser har litt av hvert å gnaske på. Dersom man ønsker franske frosker eller tødler, tyrkisk lam eller kinesiske nudler. De andre, litt mer moderate holder seg til den sunne norske folkekosten. Ingrid Espelid Hovig danderer de lekreste ganegleder for den trofaste Nordmann.
En av bordets gleder, og kanskje den største, er Alkoholen. Kong Alkohol har mange former og nytes som rødvin, hvitvin, rosevin, brennevin og hetvin. Mange mener at et måltid ikke er fullendt uten vin, men man skal passe seg for uregelmessig store inntak. Ellers kan det bære over stokk og stein. For mange har blamert seg etter noen glass for mye, og overskredet normene for oppførsel. De samme normene de prenter inn i hodet på sine barn. Det er en smule merkelig at overdrevent alkohol konsum ikke forsvinner. Man vet jo av hundre, ja tusen årig erfaring at hemninger fullstendig oppheves av alkohol. Allikevel detter gang etter gang kvinner og menn i den samme, fulle felle.
Når man har drukket til sin forstands rand noen ganger, spist så magen er altfor stor og tennene altfor dårlig. Da sitter man der, med gebisset i lommen å spiser suppe på gamlehjemmet. Hva for gleder er da igjen? Noen god samtale ved matbordet blir det ikke, for alle er så senile at de glemmer forrige setning før den neste kommer. Det vil også mangle saftige biffer og fete sauser. Ja, man vil bli sittende å grise. Løshåret faller i suppen så det spruter utover bordet, mens skjeen detter i fanget og lager flekker på buksa. I forskrekkelsen løsner en protese og treffer en annen pasient i hodet. Og innerst inne i hodet hører man sin egen barndomslatter. Fra den gang man gulpet, griset og frydet seg over bordets gleder.
Forside
