Barndommen er tiden fra en er født til en er cirka 12 år. Psykologene mener at hva en opplever og hvordan en har det i denne tiden er svært viktig for hvordan ens videre liv blir. Fortellingen nedenfor kan kanskje gi noe av forklaringen på hvorfor jeg er blitt slik jeg er. Foreldrene mine hadde alltid vært motstandere av fri abort, men den 29. i 11. 1975 forandret begge to mening og ble plutselig for OBLIGATORISK abort. Av og til, når jeg har vært helt nedfor, har jeg faktisk lurt på om dette kan ha noe med å gjøre at denne datoen faktisk er min fødselsdag, men jeg har alltid prøvd å slå tanken fra meg. De neste 3 årene skjedde ikke noe spesielt, det var vel det man kan kalle en normal oppvekst med mye juling og markspist vassgraut. Men da jeg var 3 år gammel, fant foreldrene mine ut at nå var jeg jammen gammel nok til å forsørge meg selv (og helst resten av familien i tillegg), så de bestemte seg for å finne noe arbeid til meg, jeg prøvde meg i mange forskjellige stillinger, bl.a. som fender, teinemat, krokodilleføde,bokholder (i ordets egentlige betydning, å holde bøkene på plass!), pluss en mengde drittjobber som var for grusomme til at jeg orker å skrive omde her. Til slutt fant de en jobb som var midt i blinken for meg, nemlig som filter for kloakkutslipp. Denne jobben hadde jeg i nesten 3 år, men etter jeg hadde blitt plombert av Natur & Ungdom for 7. gang, ble det for mye for sjefen, så det endte med at jeg fikk sparken. Etter dette fikk jeg ikke mer arbeid før det var på tide å begynne på skolen. Jeg gledet meg som et barn(?) til den første skoledagen, det var kanskje endelig en måte å slippe unna arbeidet og julingen på. En enkel måte å beskrive skolegangen min er å si at jeg tok feil i mine forhåpninger. For det første måtte jeg ro over en sjø på cirka 25 mil, men i tillegg mente foreldrene mine at jeg ble for dyr i kosten, så jeg måtte ro frem og tilbake med de andre barna i nabolaget og i tillegg fiske på veien for å tjene noen kroner. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men tatt i betraktning av at vi ikke engang hadde båt, blir det straks litt verre..... Siden jeg i en alder av 7 år ikke engang hadde lært meg å snakke eller gå, ble jeg straks et yndet mobbeobjekt for såvel lærere som elever. Hele skoletiden var ren tortur (Bokstavelig talt, læreren hadde med seg tommeskruer som han delte ut til elevene), jeg må også være den eneste eleven noensinne som fikk elektrisk stol og pult! Men jeg fikk til slutt gjort hevn, en mørk og stormfull natt svidde jeg av hele skolen + privathusene til alle lærerne og elevene, jeg tror at dette kan være en av grunnene til at pyromani ble ført opp på listen over mine 326 forskjellige psykiske lidelser. Med denne oppveksten skulle en jo tro at jeg var dømt til å ende opp som kriminell eller narkoman eller noe i den stil, men jeg har greid å holde meg borte fra denslags (Bortsett fra noen små bagteller, men de har jo i det minste vært med på å holde befolkningsveksten nede). Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble dømt til fengsel på livstid, det må ha vært dommeren som av en eller annen grunn ikke likte meg. Men en skal jo ikke bare lete etter negative sider ved barndommen min, en del lyspunkt har det også vært, for eksempel er jeg med på å holde sysselsettingen oppe, for øyeblikket jobber 4 psykologer fulltid med meg og det er skrevet 8-9 fagbøker om hodet mitt og en skal jo heller ikke glemme de 150 politifolkene som jobbet med meg etter et lite (kremt) uhell jeg hadde med motorsagen på et større kjøpesenter i området.
Forside
