Innledning s. 2 Peter Christen Asbjørnsen s. 2 Jørgen Engebretsen Moe s. 4 Eventyrsamlerne s. 6 Andreas Wulfsberg Grøtting s. 8 Erik Werenskiold s. 8 Theodor Kittelsen s. 9 Eventyr s. 9 Sagn s. 10 Kritikk om Asbjørnsen og Moe s. 11 Forfatterens verk s. 12 Oppsummering s. 15 Vurdering s. 15 Litteraturliste s. 16
Innledning Jeg dro på biblioteket for å låne bøker om Asbjørnsen og Moe. Endel av bøkene var veldig gamle og tungleste, noen sto på nynorsk og det var en som sto på gammalnorsk (dansk). Jeg fikk låne ganske mange bøker og jeg hadde noen hjemme, så jeg fant ut at jeg skulle se på det viktigste i bøkene. Jeg diskuterte med foreldrene mine hvordan jeg skulle legge opp særoppgava. Først skrev jeg opplysningene ned på et ark, og etter på førte jeg dem inn på tekstbehandlings programmet på PC-en.
Peter Christen Asbjørnsen Faren til P. Chr. Asbjørnsen var glassmester. Anders som faren het var gift to ganger, med Mette Sophie Strøm og med Thurine Elisabeth Brun. Det var Anders og Thurine som fikk Asbjørnsen. Peter Christen Asbjørnsen var født og oppvokst i Kristiania, 15/1-1812, av gulbrandsdalsk att. I barndommen bodde han i Dronningens gate. Som guttunge lekte Asbjørnsen mest på Engen, hvor Børsen står nå. Asbjørnsen likte spenning, han og gutta i gata syntes det var veldig spennende å kikke inn i likkjelleren. Når de kikket inn syntes de at kistelokene rørte på seg og det kom gjenferd ut. Da løp de så fort de orket. Neste dag var de borte å kikket inn igjen, det var like spennende hver gang. Asbjørnsen var ikke noe by menneske, han likte seg bedre i fri natur. Han likte godt å dra på fisketurer hvor folk fortalte historier. Asbjørnsen ble etter hvert trøtt av skolen, mens han gikk på Borger-skolen. Derfor sendte faren han i 1826 til Norderhov på Ringerike, der han håpet det skulle gå bedre med sønnens skolegang. Asbjørnsen ble sent til presten Christoffer Støren, som drev et privat artiumskurs. På Størens kurs traff han Jørgen Engebretsen Moe (se s. 4) og Andreas Wulfsberg Grøtting(se s. 8). De ble nære venner, og det sies at Asbjørnsen og Moe blandet blod for evig vennskap. Asbjørnsen var på kurset i to år. Det gikk ikke så mye berdre der, så han dro hjem. Da Asbjørnsen kom hjem var faren i store økonomiske problemer, så det ble dårlig med midler til artiumsundervisning. Økonomien gikk dårlig for Asbjørnsen også, han lånte penger i øst og vest, og kunne ikke betale tilbake. En sommer var det så ille at Asbjørnsen måtte flykte til en øy. På øya var det en liten hytte, med dør på den ene siden og et stort vindu på den andre. På hver side av øya var det en båt. Hvis det kom noen for å kreve inn penger han hadde lånt, flyktet han ut gjennom døren eller vinduet og tok en av båtene over. Når han var hjemme i Kristiania måtte han gjemme seg for folk han skylte penger. I 1833 ble han student, og fikk en huslærepost på Romerike. Det var der han begynte å interessere seg for sagn og folkeviser. Asbjørnsen og Moe holdt stadig kontakt med brevskrivinga. Det er imidlertid bare brevene til Asbjørnsen som er blitt bevart. Faren til Asbjørnsen døde i 1849, 73 år gammel. Da bodde han på østkanten av Oslo å var svært fattig. Asbjørnsen var interessert i naturvitenskap, spesielt dyrelivet i sjøen. Fra 1856-58 gikk Asbjørnsen på skogskole i Tyskland. Asbjørnsen ble forstmester i Trøndelag 1860-64, leder av statens torvdriftsundersøkelse 1864-76. I 1863 begynte han å skrive noen bøker om skogskjøtsel og torvdrift. I 1864 ga han ut boka "Fornuftigt Madstel". Asbjørsen døde 5. januar 1885, nesten 73 år gammel.
Jørgen Engebretsen Moe Engebret Olsen(1780-1849) og Marthe Jørgensdatter Moe(1786-1846) var foreldrene til Jørgen Engebretsen Moe. Foreldrene giftet seg i 1805. Jørgen var fjerde av de åtte barna til Engebret Olsen og Marthe. Et år før Engebret Olsen døde ble han ordfører på Ringerike. Jørgen likte faren veldig godt. Jørgen Engebretsen Moe ble født 22/4-1813, på en av de største bondegård på Ringerike,som lå på Øvre Moe i Hole. På den gården bodde han nesten sammenhengende i 27 år. Moes første skolegang var i allmueskolen. Deretter begynte han på et artiumskurs. På artium kurset traff han Peter Christen Asbjørnsen(se s. 2) og Andreas Wulfsberg Grøtting(se s. 8). Moe fikk gode karakterer i motsettning til Asbjørnsen. Det var farens ønske at Moe skulle velge jus som embedsstudium, selv om han hadde mer lyst til å velge tysk og dansk romantikk. Moe likte å reise rundt i landet, å han var veldig glad i naturen rundt seg. I 1834 begynte Moe å samle noen eventyr, og i 1836 ville han ha med seg Asbjørnsen(se om eventyrsammlerne s. 6). I 1839 greide Moe å fullføre teologisk embetseksamen. I 1849 gav Moe ut sin eneste store diktsamling, "Digte". Moe skrev også noen dikt og fortellinger til barn. "En liten bok(1850). "I brønden og i kjærnet" handler om Moes egne barne minner. "Smaahistorier for børn". Jørgen Moe hadde det lettere økonomisk en Asbjørnsen, i og med at faren var storbonde. I 1863 ble Moe utnevnt til sokneprest i Bragernes. I 1870 ble han utnevnt til prost i Drammen prosti. Samme året ble han deretter sokneprest i Vestre Aker. I 1875 ble han Biskop i Kristiansand stiften. På grunn av sykdom måtte han ta tidlig pensjon fra 1/1-82. 27. mars samme året døde han, 69 år gammel. Han hadde selv valgt ut vilested. 1. pinsedag 1887 satte professor Monrad et minnesmerke (bronsebyste på granittsokkel) på Moes grav.
Eventyrsamlerene Det var Jørgen Engebretsen Moe som begynte å samle eventyr, i 1834. To år senere ble også Peter Christen Asbjørnsen med. Asbjørnsen var veldig glad i eventyr og sagn så han ble med på å samle eventyr. Ideen om å skrive eventyr fikk Moe av brødrene Grimms, som var tyske eventyrsamlere. Jørgen Moe var den ledende fra begynnelsen. Det var han som var den mest voksne og den flinkeste av dem. Asbjørnsen var mere som "barn" gjennom livet. Han hadde mange mål. Han hviste ikke helt hva han ville bli, og var innom mange områder. Moe gikk en rett vei,som førte til biskopstolen. På første innsamlingsarbeidet var Moe på Ringerike, og Asbjørnsen på Romerike. Asbjørnsen og Moe ville gi eventyrene et hjemlig preg, så de brukte norske ord og vendinger. De måtte gripe til ord som ikke fantes i dansk. De la retningslinjer for det norske språket (riksmålet), fordi de prøvde å gjøre eventyrene norske. På grunn av dette har den norske fellesfølelsen økt. Vi har noe å være stolte av. De skrev eventyrene hver for seg, når de var ferdig med et eventyr sendte de det til den andre, så han kunne rette og bemerke eventyrene. Etter hver fant de sin egen stil De levde seg inn i eventyrene. I desember 1841 kom det første hefte med eventyr. Det var et fattig utstyrt hefte på 96 sider. Det hadde et blågrått omslag uten tekst. Dette hefte ble en suksess. I de tre neste årene kom det tre hefter til. De ble litt bedre utstyrt, fordi da hadde de fått bedre kontrakter om trykkingen av heftene. I 1845 gav Asbjørnsen ut et hefte "Norske Huldreeventyr og folkesagn". Asbjørnsen og Moe ble kritisert litt for språket, men somregel fikk de ros. De fleste eventyr og segn samlet de i Ådalen, Valdres, Røyken, Telemark, Gudbrandsdalen. De reiste vidt omkring i østlandsområdet. Da Moe begynte i presteyrke, fikk han ikke tid til eventyr. I 1865 overlot han eventyrene til Asbjørnsen. I 1871 gav Asbjørnsen ut en ny samling alene. Senere overtok Moltke Moe (sønnen til Jørgen Engebretsen Moe) eventyr samling etter at Asbjørnsen døde.
Andreas Wulfsberg Grøtting Andreas Wulfsberg Grøtting (1816-70) var en prestesønn fra Ål i Hallingdal, født i Nittedal. Han var teolog kandidat. Han virket som privatlærer. Grøtting var noen år yngre enn Asbjørnsen og Moe, men de tre kom godt over ens. Asbjørnsen, Moe og Grøtting var gode ungdomsvenner. De møttes på Størens private artiumkurs. Senere hjalp Grøtting til med å samle noen eventyr.
Erik Werenskiold Erik Werenskiold født 11. februar 1855 på Kongsvinger. Han har illustrert noen av eventyrene til Asbjørnsen og Moe. Det var han som gjorde eventyrene levende. Han også reiste mye rundt på østlandet. Vågå gjorde et stort inntrykk på han, og han fikk mye innspirasjon derfra. Werenskiold har tegnet mange av tegningene du finner i eventyrbøkene til Asbjørnsen og Moe. Han hadde fast jobb som tegner.
Theodor Kittelsen Theodor Kittelsen var også en tegner, det var han som overtok etter Erik Werenskiold. Han var også veldig flink til å illustrere eventyr. Etter han var det mange som illustrerte eventyrene, men ingen fikk så stor suksess som Werenskiold og Kittelsen.
Eventyr Eventyr er veldig gamle. Noen av dem er eldre en sagaene. Eventyr er en fantasifortelling som folk vanligvis ikke trur på. Eventyr gir glede og spenning til alle som hører på. Når du leser eventyr kommer du på en måte inn i en fantasiverden hvor alt kan hende. Det finnes ikke grenser for hva som kan hende i eventyr. Når man skriver eventyr har man visse ting å forholde seg til. Eventyr er ikke tid eller stesdsbestemt, de handler ofte om kamp mellom det godet og det onde, tallmagi og annen magi. Det er de gode og de svake som alltid vinner. De fleste eventyr begynner med "Det var en gang...", og slutter med en slags overgang fra eventyr verdenen til virkeligheten. Eventyr er litt forskelige fra hvilken del av landet de kommer fra. Østlands eventyr er kjent for sin humoristiske sans og gjerne en realistisk sleng. Vestlands eventyr er logiske og kanskje litt tørrere. I Trøndelag legger de stor vekt på den muntlige framføringen. I Nordlandet er eventyra mer novellistiske. I Telemark og Setesdal er de litt mer artistiske. De samme eventyrene kan man finne igjen i forskelige land. Troll kan beskrives forskelig fra hvilket land de kommer fra, i danske folkeeventyr kan trollene være både små og lure. I norske eventyr er trollene som regel store og dumme. Asbjørnsen og Moe samlet flest eventyr fra innlandet, da det var lettest å reise der. Forskere har delt eventyr opp i kategorier. Vi har sagn, regle-eventyr, vandre-eventyr, skrømt og merkverdigheter, jakt og fiske, troll, huldre, og underjordiske.
Sagn Sagn bygger som regel på en sann hendelse (f.eks. "Johannes Blessom" fra Vågå. Han var i København julaften. Han ville gjerne hjem til Vågå til julefeiringa. Det kom en mann og sa at han kunne få sitte på til Vågå. Da de nærmet seg Vågå og Johannes skulle av, sa mannen om han hørte et brak skulle han ikke snu seg. Men Johannes snudde på hodet og siden den dagen var han stiv i nakken. Det sies at han gikk og såg bakover hele tiden, da han ikke kunne røre på hodet. Men sagnet er ikke sant. Det var sikkert en annen grunn til at han ikke kunne røre på hodet.) Sagn ligger et sted mellom eventyr og historie, det er noe sant i dem, men det meste er ikke sant.
Kritikk om Asbjørnsen og Moe Johan Borgen: Peter Christen Asbjørnsen var barnslig og morosom gjennom hele livet. Jørgen Moe var til tider en tungsindig mann. De to var helt forskjellige. Johan Borgen likte den kortvokste og matglade Asbjørnsen best. Johan Borgen lærte mest om Asbjørnsen på skolen, derfor fikk han et bedre bilde av Asbjørnsen en av Moe. Sigurd Hoel: Han mente at Moe var den ledende fra begynnelsen. Sigurd Hoel mente at Moe hadde en bedre stilsans og sikrere smak en Asbjørnsen. Moe var klokere og mere voksen. Johan Borgen og Sigurd Hoel, var begge enige om at Asbjørnsen og Moe gjorde en bra innsamlings jobb. Jeg har fått et bedre bilde av Asbjørnsen en av Moe når jeg har drevet med særoppgava. Det virker som om Asbjørnsen har bedre personlighet. Moe er mere som en "robot", han går på skole og får bra karakterer, bra utdannelse. I bøkene står det veldig lite om Moes personlighet. Asbjørnsen og Moe kunne gå to veier når de gjaldt skrivemåten på eventyrene. Den ene veien var dialekt, slik folk fortalte dem. Den andre veien var vanlig bokmål (dansk). Men Asbjørnsen og Moe valgte en mellomvei, de skrev eventyrene på dansk skriftform, men de brukte mange norske ord, og særlig gjorde de setningsbygningene norske. Mange syntes det språket var simpelt, særlig folk med høy utdannelse. (De måtte dra til Danmark for å studere, og da vendte de seg til dansk). Det er Moe som skal ha den største æren for den valgte målformen.
Forfatterens verk Når man hører navnet Asbjørnsen eller Moe tenker man på eventyr, her er sammendrag av noen eventyr. Smørbukk: Smørbukk var en fattig gutt som bodde hos moren sinn. Han gadd ikke ta seg til noen ting. Det kom en haugkjerring med hode under armen og en sekk på ryggen. Hun lurte Smørbukk ned i sekken fordi hun skulle spise han, men det endte med at Smørbukk lurte haugfolket og ble belønnet med gull og sølv. Dette er et troll-eventyr, hvor det gode (Smørbukk) vinner over det onde (haugfolket). Pannekaka: Det handler om en mor som lager pannekaka til barna sine, barna ber pent om å få pannekake. Da pannekaka hører det hopper den ut av panna å ruller bortover. Pannekaka treffer mange som vil spise den på veien, men den bare ruller videre helt til den treffer en gris. Grisen lurer pannekaka og spiser den opp. Hele dette eventyret er lagt opp som en regle (regle-eventyr). Det har en morsom slutt "...da pannekaka ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller". Kullbrenneren: Eventyret begynner sånn "Det var en gang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var kullbrenner". Sønnen til kullbrenneren var en ranglefant, men han kom med mange vise-ord og han var glup når det trengtes. Han kjøpte seg en prestemundur og lot som han var prest, så dro han til slottet. På slottet lurte han alle, og tjente en masse penger. Det ender med at han ble den mektigste i landet etter kongen. Dette er et morosomt eventyr (syns i hvertfall jeg), med mye spenning. Du får sympati for kullbrenneren, selv om han er litt lumsk av å til. Reve-enka: Dette eventyret handler om en reve-enke som skal gifte seg. Bjørnen og ulven tenker for mye på seg selv og vil ikke hjelpe andre, så de får ikke reve-enka. Mens den fillete rev er omtenksom og hjelpsom. Det er reven som får gifte seg med reve-enka. Reven møter en haren da han skal til reve-enka, haren forteller en morsom regle om kona si. Dette er et typisk dyre-eventyr, hvor dyrene kan snakke og er intelligente. Dette er også et regle-eventyr(haren). Det er ting som gjentar seg tre ganger(tre folk), og det er den snille og fattige som får lønn fordi han er så snill. Gudbrand i Lia: Det handler om Gudbrand som hadde en så snill kone, at samme hva han gjorde ble hun ikke sint. Gudbrand skulle selge en ku. Da han kom tilbake hadde han verken ku eller penger. Han gikk inn på nabo garden og vedda på at kona ikke ville bli sint. Kona ble ikke sint så han vant vedde målet. På den måten tjente han inn igjen de pengene han mista på kua og litt ekstra. Dette er et regle-eventyr, men det er også et vandre-eventyr. Dette eventyret har vandret gjennom mange land. Kvernen som står og maler på havets bunn: Det var en gang en fattig bonde som fikk beskjed av broren sin, å dra til helvete. Mannen gjorde så. Da han kom fram, kom han til noen troll som ville ha fleskeskinka hans. Han byttet skinka mot en kvern som malte det han ville ha av mat. Etter at han hadde blitt rik av kvernen, var det en sjømann som ville kjøpe kverna. Kjøpmannen kjøpte kverna og dro til sjøs, der fikk han kverna til å male salt. Bonden hadde ikke lært kjøpmannen å stille kverna, så kverna malte salt til skuta sank. Det slutter med "...der står kverna og maler den dag i dag, det er derfor havet er så salt". Dette er et sagn fordi det bygger på en sann ting, alle vet at havet er salt. Den fattige blir rik, dette er et ganske morsomt og spennende sagn. Jeg syns eventyr er spennende, men det har blitt liten tid til eventyrlesing etter at mamma sluttet å lese eventyr for meg. I eventyrbøkene (som vi har) står det på det samme språk som Asbjørnsen og Moe skrev det på. Derfor er det litt tungt og lese dem.
Oppsummering Den åpne Asbjørnsen og den lukkede Moe gravde skattene frem i lyset, der de skinner den dag i dag. Eventyrene betyr og har betydd mye for oss menneskene. Hadde ikke Asbjørnsen og Moe samlet eventyr så hadde de kanskje blitt glemt.
Vurdering Jeg valgte Asbjørnsen og Moe fordi jeg liker eventyr, når jeg var liten leste mamma mange eventyr til meg. Nå har det blitt mindre eventyrlesing. Derfor ville jeg friske opp eventyrlesingen min ved å velge Asbjørnsen og Moe. Oppgavejobbinga har vært lærerikt både om Asbjørnsen og Moe og hvordan man skal legge opp en særoppgave. Men kjedelig. Jeg hadde imidlertid aldri trudd det skulle ta så lang tid å gjennomføre en særoppgave.
Litteraturliste Jeg har blad i gjennom mange bøker (kanskje litt for mange): 1. Folke- og huldreeventyr utvalgt av Johan Borgen. 2. Norges litteratur historie (Bind 2) Fra Wergeland til Vinje av Edvard Beyer, Ingard Hauge og Olav Bø. 3. Jørgen Moe, Folkeminnesamler -dikter -prest av Ørnulf Hodne. 4. P. Chr. Asbjørnsen, Biografi og karakteristikk av Hans Hansen. 5. P. Chr. Asbjørnsen, Mannen og livsverket av Knut Liestøl. 6. Norske folkeeventyr (bind 1) av Asbjørnsen og Moe. 7. Norske folkeeventyr (bind 2) av Asbjørnsen og Moe. 8. Norsk boksoge (bind 6) av Johs. A. Dale.
Forside
