De to bøkene Aftenlandet (1974) og Sweetwater (1976) fra romanserien "Uår" er Knut Faldbakkens henholdsvis fjerde og femte roman etter debuten med "Den grå regnbuen" i 1967. Verket skildrer et samfunn slik forfatteren forestiller seg det, noen tiår inn i framtida.
Sweetwater er en gigantby som er i ferd med å gå under etter mange års overforbruk og rovdrift på omgivelsene. I byen bor blant annet den arbeidsløse arkitekten Allan Ung og hans meget unge kone, Lisa. Allan ser før de fleste andre hva som er i ferd med å skje med metropolen, og Uår forteller historien om hvordan han og noen få andre overlever det katastrofale sammenbruddet.
Aftenlandet begynner med Allan og Lisas utflytting fra Sweetwater og etablering på byens søppelfylling. Her møter de etter hvert en hel del forskjellige mennesker som av en eller annen grunn har måttet forlate storbyen.
Forfatterens valg av synsvinkel spiller en meget viktig rolle i Uår. Hele handlingen og alle hovedpersonenes følelser og reaksjoner overfor hverandre refereres av en allvitende forteller. Fortelleren skifter med jevne mellomrom mellom å beskrive de enkelte hovedpersonenes tanker. Resultatet er at leseren sitter igjen med forholdsvis god kjennskap til den enkeltes psyke, noe som er nødvendig for å forstå hans eller hennes videre utvikling og handlinger. Ikke alle hovedpersonene vies like mye oppmerksomhet av forfatteren. Den egentlige hovedpersonen, Allan Ung, er naturlig nok den leseren blir best kjent med. En del av de andre, slik som den tidligere legen Doc, halliken Smiley, Allans sønn Boy og Allans nye samboer Mary, blir også grundig beskrevet. Lisa får en mindre og mindre framtredende plass utover i historien, og Docs kone Marta forblir den mest anonyme. Politikonstabelen Bean skildres nøyaktig, særlig i begynnelsen av bind 2; Sweetwater. Her opptrer han for første gang, etter å ha blitt tatt til fange av søppelfyllingens beboere. Bean gjennomgår så godt som den samme psykiske tilvenningsprosessen som Allan gikk igjennom da han kom dit.
Hovedpersonenes utseende reflekterer i stor grad deres spesielle egenskaper. Den psykisk sterke og trygge Mary Diamond er grovbygd og kraftig, og er på mange måter en morsfigur for de andre. Doc er gammel, erfaren og rettferdig, og virker som en far, særlig overfor Lisa. Den utemmede og stumme Run-Run likner mye på et dyr i bevegelser og tankegang. Lisa er tynn og spinkel, og både fysisk og psykisk svak. Allans utseende blir det ikke tegnet et særlig klart bilde av, og det er også han som forandrer seg mest, og på en mist forutsigbar måte.
Byen Sweetwater er selve skrekkeksemplet på et samfunn preget av materialisme og bruk-og-kast-mentalitet. Byen har trukket til seg folk fra områdene rundt, og innbyggerne har i lang tid levd et luksuriøst og naturfjernt liv. Alt som er naturlig, inkludert grønnsaker, dyr, oppriktig vennskap mellom mennesker, og til og med døden, blir sett på som noe skummelt og ukorrekt. Maten skal helst være kunstig og vakuumpakket, og ville og halvville dyr er uønskede. Omgang med andre mennesker bør helst begrenses til det strengt nødvendige, og kremering av de døde er påbudt av hygieniske årsaker.
Like etter at Lisa og Allan giftet seg, hadde han tatt henne med ut på landet. Der hadde de bodd i et pensjonat og levd forholdsvis nært innpå naturen et par dager. Mens de var der opplevde så Allan noe så uskyldig som to kattunger som lekte og sloss i gresset. Den villskapen kattene utfoldet skremte ham dypt, og hendelsen ble stående i bevisstheten hans som en konkretisering og et bilde på råskapen og uregjerligheten han da følte i naturen. I pensjonatet fikk de også servert nylagte egg med skitt på. Alle disse egentlig naturlige tingene hadde gjort Allan så utilpass at de tro tilbake til den tryggheten de følte i byen.
I andre bind av Uår må Allan kjempe mot sin gamle fiende, Roy Indiana. Han fikk sparken på bensinstasjonen der Allan jobbet, og hevner seg seinere ved å brannbombe stasjonen og drepe eieren. På grunn av korrupsjon, likegyldighet og underbemanning i politiet, passet det på det tidspunktet best å gi Allan skylden for forbrytelsen.
Når de to møtes igjen etter at Allan har vendt tilbake til Sweetwater, er Roy Indiana med i politiet, og Allan blir oppdaget på et av sine plyndringstokt på utkikk etter mat. Roy rir på en hest og er uthvilt og godt bevæpnet. Han driver den utmattede og sultne Allan inn på en nedlagt stadion. Allan er totalt underlegen og må forsvare seg så godt han kan. Han seirer utrolig nok til slutt over fienden, etter noe som likner en romersk gladiatorkamp, utkjempet med klassiske gladitorvåpen som nett og lanse i en moderne utgave av Colosseum.
Den siste kampen i Uår foregår mellom far og sønn. Boy forsvinner etter at Allan dreper Lisa. Mange år seinere, når Mary og Regn, og Allan har funnet seg til rette i hver sin omskoleringsleir, går det rykter om en slåsskjempe med tilnavnet Danseren. Med en utrolig teknikk var han i stand til å legge ned alle. Den dagen han skal opptre i Regns og Marys leir, kommer også Allan dit. Han skjønner at danseren er Boy, og Boy kjenner igjen faren sin. De begynner å slåss, men Danseren mister den tidligere fullkomne selvkontrollen, og må gi opp overfor faren. Endelig har de to virkelig fått måle krefter med hverandre. Boy har vært i opposisjon mot Allan helt siden han var liten og lærte å overleve sammen med Run-Run.
Tekniske vidundre, som den storslåtte Motorveien, blir nevnt med store forbokstaver. Ulykker på Motorveien skjer ofte, og de store ulykkene trekker mange tilskuere. Dette er den eneste formen for kontakt de fleste har med styggedom som død, skade og sykdom, og mange kombinerer tittingen med en alri så liten utflukt med mat og drikke.
Fyllingen, der Allan og de andre holder til, nevnes også med stor forbokstav, sammen med Fienden (brukt av politiet om hæren etter sammenbruddet) og ord som særlig Allan synes blir viktige. Dette gjelder blant annet Parken, der det er mulig å finne frukt og grønnsaker, og vekster som Rosmarin.
Denne bruken av stor forbokstav uthever viktige begreper som dermed blir stående som symboler.
Uår skildrer Sweetwaters kataklysmiske undergang, og historiens ytre handling er derfor dramatisk nok. I begynnelsen av Aftenlandet er tegnene på den forestående katastrofen til stede, men bare veldig få av innbyggerne oppfatter, eller tør å innse, hva som kommer til å hende. De fleste er opptatt av å fortsette å leve som de gjør, men nedgangstider gjør at arbeidsledigheten vokser og at vareutvalget minker. Det politiske systemet i byen er langt fra demokratisk: I bytte mot stabilitet har folket gitt uforholdsmessig mye makt til politiet, med det offisielle navnet «De Fredsbevarende Styrker». Antakeligvis er ikke den politiske interessen særlig stor heller, siden størsteparten av befolkningen er mest opptatt av sin egen helt private tilværelse, og ikke samfunnet som helhet.
Etter hvert som nedgangstidene fortsetter demmer myndighetene opp mot den stigende misnøyen med forsikringer om snarlige forbedringer, og ved å produsere mer av enkelte luksusvarer.
Forholdene forverrer seg i løpet av noen år betraktelig, og når et lasteskip går på grunn utenfor byen, begynner det å gå rykter om hjelpesendinger med mat. Skuffelsen blir stor når det viser seg at skipet frakter våpen i stedet, og det oppstår et spontant opprør. Noe seinere inntreffer også en alvorlig influensaepidemi, og store deler av den svekkede befolkningen dør.
Ut fra kaoset som følger vokser det fram et nytt og idealistisk samfunn bygd av de overlevende.
Utviklingen i Sweetwater får også konsekvenser for dem som lever på Fyllingen. Når tilgangen på forsyninger synker i byen, produseres det mindre søppel. Allan og de andre får derfor etter hvert mindre å leve av, og vintrene blir stadig vanskeligere å komme i gjennom.
Helt fra han kom til Fyllingen, har Allan vært nødt til å endre sine oppfatninger og holdninger særlig til naturen, bysamfunnet og forhold mellom mennesker. I det nye livet føler han et mye sterkere behov for virkelig å eie og beholde noe, og ikke ta nødvendige ting som en selvfølge, noe som bare kan forbrukes. På Fyllingen lever han også nærmere naturen. Det er blant annet nødvendig å jakte på dyr for å få mat, og det er mulig å dyrke egne grønnsaker. Beboerne er også avhengige av å samarbeide med hverandre, og det blir tydelig at de fleste kan bidra med noe for fellesskapet, selv om de er veldig forskjellige typer mennesker. Nå spiller ikke sosial bakgrunn noen stor rolle lenger heller.
Dessverre blir forholdet mellom menneskene på Fyllingen verre når den nødvendige tilførselen av søppel avtar og etter hvert forsvinner. Det blir stadig mer fristende for den enkelte å ta for seg av fellesskapet sine reserver av mat og vann.
Når det går mot den siste vinteren på Fyllingen, blir situasjonen mer kritisk enn noen gang, og en av gruppen ledet av ham drar til Sweetwater. Allan har før dette drept gamle Doc i forvirring og desperasjon.
Sult og utmattelse dominerer nå helt over fornuften hos Allan og de andre. Lisa blir etter hvert redusert til et byttemiddel, og blir drept av Allan uten at det egentlig gjør ham noe. Mary Diamond viser seg å være den sterkeste, og er rede til å drepe sin samboer hvis han underslår mat til seg selv og ikke deler med de andre.
Etter vinteren i Sweetwater er både Lisa, Bean og Run-Run døde. Boy har vært borte siden Allan drepte Lisa. Mary Diamond, Allan og han og Lisas datter Regn, oppsøker et av hæren sine rehabiliteringssentre for overlevende. Situasjonen normaliseres, men Allan har nå vært innom den råskapen han alltid har fryktet.
De fleste av hovedpersonene i Uår framstår som ganske sammensatte. Unntakene er Marta og Docs venn Dos Manos. Disse beskrives ikke særlig detaljert, og framstår som typer. Lisa får en stadig mindre plass i beskrivelsene utover i historien.
Allan er den av personene i fortellingen som forandrer seg mest. I tillegg til hans personlige utvikling, forteller Uår om oppveksten til Regn og Boy. Også Smiley forandrer seg litt, når han etter katastrofen finner ut at han er i stand til å innordne seg i et samfunn han får jobb som bibliotekar.
Fordi Uår inneholder forteller både om en dramatisk samfunnsomveltning og store endringer i personer, kan verket klassifiseres både som et handlingsepos og et figurepos, men med hovedvekt på det siste.
Uår består av to bøker utgitt med to års mellomrom. Det er derfor viktig at de kan fungere som selvstendige romaner, men de to delene henger allikevel godt sammen. Spenningen når en foreløpig topp og løsning i slutten av Aftenlandet. Deretter bygger den seg opp til det virkelige høydepunktet, overgivelsen til hæren og kampen mellom Boy og Allan, på slutten av Sweetwater.
Uår er bare delt opp i nummererte kapitler, og det finnes derfor ingen innholdsfortegnelser som kan røpe handlingen.
Språket Knut Faldbakken har brukt i Uår er et forholdsvis konservativt bokmål. Dette bokmålet blir brukt både ved generell beskrivelse, og i replikker, og ligger antakeligvis langt unna de forskjellige personenes antatte talespråk. Dette er ikke uvanlig for Faldbakken, som ble tildelt Oslo Riksmålsforenings litterære pris i 1978.
Fortelleren refererer historien objektivt og saklig fra en autoral synsvinkel. Dette spiller en viktig rolle i å gi leseren muligheten til å forstå de forskjellige personenes handlinger og oppførsel overfor hverandre.
Ironi er også et viktig virkemiddel i Uår. Sweetwaters navn er sarkastisk ment fra forfatteren. Kvaliteten på vannet rundt byen er langt fra så godt som navnet skulle tilsi.
Faldbakkens beskrivelse av framtidssamfunnet er også en parodi på samfunnet vårt i dag, og vår fremmedgjøring overfor naturen.
Uår tar for seg sammenbruddet av et samfunn, som egentlig er en videreutviklet utgave av vårt. Verket skildrer sammenbruddet i seg selv, men viser særlig hvordan mennesker kan utvikle seg i en krisesituasjon.
Selv om romanserien ble skrevet for 20 år siden, har enda ikke vårt samfunn kommet i Sweetwaters situasjon. Problemstillingene i Uår er derfor fremdeles like aktuelle. Faktisk kan det hende at Knut Faldbakkens verk treffer leseren i 1995 mer enn i utgivelsesåret. Vi opplever i dag faktisk klimaendringer på grunn av menneskelig aktivitet, akkurat som i Sweetwater. Samfunnet vårt har heller ikke beveget seg noe særlig bort fra den linja forfatteren antyder at det vil følge fram til sin tenkte undergang.
Budskapet om å innse farene ved vårt teknologiske og lite miljøvennlige samfunn er like viktig, eller viktigere, i dag som på midten av 1970-tallet.
Forside
