Første Kapittel Det var rundt midnatt. En dyster stemning hadde lagt seg over vinterkalde Oslo. Det hadde akkuratt sluttet å regne. Gatene var fullstendig tømt for mennesker. En kunne fremdeles høre dryppingen fra takrennene, og vannet som sildret nedover langs ved veikanten, for så å bli slukt av byens gigantiske avløpsystem. De ruvende høyblokkene, firmabyggningene og kjøpesentrene som omga det uendelige nettverket av veier rundt om i byen, var belyst av flere hundre skinnende gatelykter. De samme gatelyktene var det eneste som avslørte konturene til en svartkledd skikkelse, som stille og rolig listet seg bortover fortauet på Karl Johan. Den sortkledde personen hadde på seg en svart frakk. I handa hadde han en brun koffert. Hodet hans var skjult av en svart gangster lignende hatt. På avstand ville du antagelig ha sett etter om den brune kofferten han hadde, ikke egentlig var en fiolinkasse. I lomma på frakken lå en firkantet, avlang gjenstand. Den var på størrelse med en mobiltelefon av den eldre typen. Gjenstanden ble kastet frem og tilbake i takt med de rolige, rytmiske stegene han tok. I det personen løftet armen og trakk opp ermet på frakken, kom en skinnende Rolex til syne. Han tok den helt opp til øynene for å få et glimt av hva klokka var. Da han senket armen igjen, tok han straks til å småløpe bortover et stykke, før han skiftet retning og løp skrått over veien mot en høy glassbygning. Byggningen tilhørte et annerkjent datafirma som drev med programmering av krypteringsprogrammer og sikkerhetssystemer. Den sortkledde personen stanset foran hovedingangen. Han så seg rundt før han dreide hodet nitti grader til venstre, strakk ut handa og viste tommelen mot en blå van som stod parkert på andre siden av gata. Vanen var en nyere modell. Den hadde blankpussede peksel på hjulene og mørke vindusglass. Inni vanen satt det to personer. Den ene satt ved rattet, mens den andre satt bak i vanen, foran en datamaskin. Mannen ved rattet var rundt førti. Han hadde på seg en grå dress og bar sorte solbriller. Håret hans var hovedsaklig svart, men dro preg av en del gråe partier. Da han så tegnet fra den sortkledde mannen ved hovedinngangen, snudde han seg rundt og sa: -"Vår mann har nådd bestemmelsesstedet, deaktiver alarmen". Mannen bak datamasinen begynnte øyeblikkelig å taste inn dusinvis av uforståelige koder og kommandoer. Han var i begynnelsen av tjue åra, gikk ungdommelig kledd, med slitte olabukser, grå colleggegenser og svart og rød caps. Pannen hans var dekket av den lange lyse panneluggen som hang ut under capsen. De betente øynene avslørte flere timers uavbrutt internett surfing. Når en så på det ubarberte ansiktet hans, kunne en lett tro at det heller dreide seg om flere døgn. Plutselig lød en serie korte og lange "pip" fra en liten boks. Den stod plassert rett ved siden av datamaskinen. -"Det er et modem". Sa mannen bak datamaskinen. "Det gjør oss i stand til å hente og sende opplysninger via telenettet". Den dresskledde mannen bak rattet sa ikke et ord, bare nikket forstående. Utallige tilfeldige bokstaver kom plutselig rullende nedover skjermen. Som en hel skvadron av jagerfly vrimlet de rundt, før de gikk i formasjon og dannet bokstavene: CSS. Mannen med capsen smilte og sa: -"Computer Security Systems, nå har jeg koblet modemet opp mot det interne nettverket i bedriften. Ved å utløse brannalarmen, vil dørene åpnes og alarmen slås av. Men for å ikke tiltrekke brannvesenet, blokkerer jeg de utgående signalene til telenettet, slik at brannvesenet ikke vil få beskjed om at det brenner før jeg stenger av modemet". -"Sett igang". Sa mannen bak rattet likegyldig. Det så ut til at han var en smule nervøs. Han snudde seg for å gi tegn til den sortkledde personen om at kysten var klar. Den sortkledde stod og studerte innsiden av bygningen da lysene til vanen ble skrudd på og så slått av igjen. Han gikk med sakte skritt inn i bygningen. Med ett han kom inn, stanset han og så seg om. Foran ham var informasjonen, en buet skranke med det nødvendige tilbehør; en datamaskin, en kontorstol, en protokoll, diverse skrivesaker og flere hyller i bakgrunnen som sansyligvis var beregnet for post. Rommet han var i var stort og luftig. Det hadde flotte sofaer med moderne og spennende design. På veggene hang det store, kostbare malerier av forskellige norske og utenlandske kunstnere. Rommet hadde fire dører og en heis. Ved siden av informasjonen stod det et stativ med forklaring på hvor de forskjellige dørene førte, og hva som befant seg i de til sammen tolv etasjene. Den sortkledde gikk bort til stativet og studerte det. Døren til venstre førte til pauseromet. Døren til høyre til telefonsentralen og i andre etasje var serveren til det interne datanettverket. Innenfor døren i midten var det en trappeoppgang, dit gikk den sortkledde. Med et fast grep om kofferten beveget han seg en etasje opp og inn i rommet der serveren befant seg. Da han kom inn tok opp den firkantete gjenstanden fra lomma. Det var en walikie-talkie. Han la den inn til munnen og sa: - "Alfa kaller Delta. Over". I vanen satt mannen med capsen framdeles med fingrene flagrende over tastaturet som fem par besatte skarptrommer. Da han hørte oppropet fra Walkie-talkien han hadde hengende på veggen, kastet han seg over den og sa med ivrig stemme: -"Dette er Delta, gi meg en statusraport. Over". Mannen som kallte seg Alfa så seg om i det enorme rommet han befannt seg i, og sa: -"Planen er så langt vellykket. Jeg befinner meg nå i samme rom som serveren. Over". -"Flott, gå til skjermen som er direktekoblet til serveren. Over". Lød det fra en skurret høytaler. Han som kallte seg Alfa gikk rolig mot skjermen mens han så seg rundt i det store rommet. Det var overfylt av datamaskiner, skrivere, kabler og diverse andre avanserte komponenter som en måtte være ingjengjør for bare å kunne navnet på. -"Nå er jeg ved serveren. Over". Sa "Alfa" og la kofferten på samme bord som skjermen stod på. Han åpnet kofferten og tok ut et modem. Det lå trygt plassert blandt mørk skumgummi. -"Koble modemet til serveren. Det er kun en inngang som passer. Over". Skurret det fra walkien. "Alfa" fant inngangen og koblet kabelen som satt fast i modemet inn i serveren. -"Nå skrur du på modemet og kobler på mobiltelefonen". "Alfa" tok mobiltelefonen han hadde i innerlomma ut og koblet den til, samtidig som han satte modemet på "ON". -"Oppdraget ditt er fullført, returner til bilen straks". Sa mannen i Walkien og avsluttet med "over og ut". "Alfa" lot alt ligge og satte kursen mot døra som førte til trappa. Han småløp ut av bygningen og over veien. Inne i bilen satt mannen som kallte seg Delta, fullt konsentrert med noe på datamaskinen. Den dresskledde mannen satt og stirret ut av vinduet med en nytennt sigarett i handa. Etter askebegeret og dømme, hadde han minst røkt to tjuepakninger. -"Endelig!". utbrøt mannen med capsen. -"Nå er all informasjon lastet ned og lagret. Start motoren, for nå er det ikke mange minuttene før det kryr av brannvesen og purk her". Den Dresskledde mannen med solbrillene nølte ikke et øyeblikk med å vri nøkkelen om. Bilen gled sakte ut i veien før den satte opp farten og forsvant bak et hjørne. Neste morgen stod Inspektør Kaupang bøyd over modemet og mobiltelefonen. -"Det er et modem". Sa assistenten hans, Knutsen. -"Takk, jeg vet det". Svarte Kaupang fornermet. -"Jeg er da ikke så gammel at jeg er helt på jorde når det gjelder teknologi." -"Kanskje ikke. I hvertfall har ikke folka som gjorde dette vært det. Som du skikkert vet, er det dette firmaet som står bak systemet til alle minibankene i Norge. Og ved hjelp av ulovlig programvare de har hentet fra internett, har de greid å "hacke" seg inn på serveren og hentet ut informasjon om systemet. Ved å bruke informasjonen riktig, er de i stand til å tømme hver eneste minibank i hele landet for penger." -"Hmm" sa inspektøren betenkt. "Det ser ut til at vi har en stor sak foran oss". -"Det kan du trygt si. Men heldigvis har vi funnet et solid spor". sa assistent Knutsen og smilte lurt. -"Hva da?" -"Vi fant et Datavirus på serveren. Dette må ha blitt lagt igjen etter at nedlastingen skjedde. Dvs. at han som utførte nedlastingen, må lagt viruset inn som et slags visittkort." -"Hva har det med et spor å gjøre?" Spurte inspektøren utolmodig. -"Dette ser ut til å være et verk av en profesjonell bande. Altså burde de være temmelig vanskelige å avsløre. Men ville en slik bande legge fra seg et visittkort?" -"Neppe" -"Derfor må banden ha leid inn en "hacker", spesielt til dette oppdraget." -"Men det betyr jo at..." -"Nemlig. I et eller annet hjem sitter det nå en kriminell "hacker" og surfer intetanende på PC`en sin, slik at hvis vi tilbringer noen timer på nettet vil vi sansynligvis greie å oppsøke ham. -"Vel, Hva venter vi på? La oss sette i gang."
Forside
