Iskaldt Begjær -Absolutt ikke, det kommer ikke på tale, svarte fru Lindeberg, -du sitter kun og dagdrømmer. Og hun fortsatte: -Vi har rett og slett ikke råd til å drive firma på denne måten. Hvis alle ansatte drev på slik som du ... Jeg hørte ikke resten, noe annet hadde fanget oppmerksomheten min. Utenfor kontoret gikk nemlig Lise forbi, min drømmekjæreste. Hun var perfekt, og snart min... Lise beveget seg som en modell, og med en ballettdanserinnes kropp var hun alt jeg ønsket i livet. Øynene, håret, ansiktet - alt var så søtt og snilt, så vennelig. Jeg bare måtte ha henne, men jeg var altfor sjenert. Bare tanken på å se henne inn i øynene og be henne ut på kino var skremmende. Jeg kom sikkert til å begynne å stamme, eller ikke finne på noe å si. Hvorfor var jeg ikke frempå som alle andre? Da hadde jeg og Lise sikkert vært gift for lenge siden, men det var vel bare slik jeg var. Ikke det at jeg var stygg, eller fattig for den saks skyld. Jeg var god til det jeg drev med i økonomiavdelingen, men uansett hvor mye jeg rodde meg bort var det ikke komme utenom, jeg var ennå ukysset. Det hadde tatt lang tid for meg å innse det, men jeg var en taper. Jeg var en slik type som leide alle filmene på video, fordi jeg ikke hadde noen venner å gå på kino med, og var "syk" hver gang det var firmafest og liknende tilstelninger. Nå satt jeg altså her og fikk kjeft av sjefen. Hun lekset opp og ned om hvor ukonsentrert jeg var o.s.v, og alt stemte. Til og med på sjefens kontor satt jeg og tenkte på andre saker. Hvis hun bare kunne forstå at det ikke var min skyld, at mitt begjær etter Lise var så uendelig stort at jeg ikke selv kunne styre det. At det var forutbestemt av en eller annen ukjent makt, eller kanskje av Gud, at jeg og Lise skulle finne hverandre. Jeg kunne rett og slett ikke tenke på annet enn dagene som skulle komme. Harald og Lise, Lise og Harald. Lykkelig gift i alle sine dager. For ikke å snakke om hvor gøy vi skulle ha det sammen, bare oss to. Hadde bare fru Lindeberg prøvd å forstå. Det var det bare en person som gjorde, Berit. Berit var min eneste venn. Jobben hennes var å vaske kontorene hver kveld. Berit var den eneste som forstod mine problemer, kanskje fordi hun var den eneste som prøvde å forstå, men allikevel - hun støttet meg alltid opp. Hun var den eneste vennen jeg noengang hadde hatt, og jeg kunne fortelle henne alt. Berit var den jeg var mest glad i i hele verden; det jeg følte for Lise var heller et enormt begjær. Utenfor gikk hun forbi igjen, Lise. Uskyldig trippet hun bortover, helt uvitende om hva som skulle skje idag. Idag var jo Dagen, den dagen jeg skulle kapre hennes hjerte. Klokka var snart fire, og fru Lindeberg så ut som om hun var ferdig med preknen. Jeg hadde alt planlagt til minste detalj: Lise gikk alltid sist ut av bygget, så jeg hadde litt tid på meg. Blomstene lå klare under arbeidspulten min, og jeg hadde med kam, barbersaker og after-shave for å fiffe meg opp. Alt dette bare for å be henne med på kino. Skrittene kom nærmere og nærmere. Alle hadde dratt hjem, alle untatt Lise, som kom mot meg. Jeg kremtet, og hun stoppet og sa... - Hei Harald, sent ute? Hun var så pen, så utrolig deilig, at jeg såvidt fikk presset frem et lite grynt. Jeg rødmet. - Er det noe du vil, spurte hun. Jeg åpnet munnen, men fikk ikke frem et ord. Med verdens søteste ansikt, lyst bølget hår til litt nedenfor skuldrene stod hun der og så på meg med sine åpne og vennlige øyne. Jeg måtte si noe, men hadde helt jernteppe, eller kanskje stålteppe (he he). Humor var noe jeg ikke hadde for mye av. Så åpnet hun sin silkemyke munn for å si noe igjen, men jeg avbrøt henne. - Lise, sa jeg og pustet inn, vil du være med meg på kino i kveld? Hjertet dunket ivrig, jeg hadde kommet over den værste kneika. Sekundene som fulgte virket som flere minutter. Jeg lukket øynene og så henne for meg der hun stod og sa: "Det er ingenting jeg heller vil, Harald." Kjolen hennes blafret i vinden, og brystene glinset i sola. Hun smilte og jeg tenkte at dette måtte være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv. Så åpnet jeg øynene igjen, tilbake til virkeligheten. Lise så ned, smilte blygt og så opp igjen. Så sa hun - Det kan jeg ikke, jeg skal i sølvbryllup til moren og faren min. Harald, jeg er lei for det. Det ble helt stille, ingen visste hva de skulle si, det var bare stille. Jeg antar at det er det vanlige folk refererer til som en pinlig pause. For meg var det jordens undergang. Jeg hadde ikke noe svar. De eneste lydene var pusten vår og lyden av gulv som ble vasket lenger borte i gangen. Hun så på meg, men jeg klarte ikke å se henne i øynene lenger, jeg bare så vekk. All luften var slått ut av meg. Det eneste jeg klarte å si, med gråtende stemme var -Å ja, vel det var synd. Stikk innom en dag du har tid da. Hadet. Jeg snudde meg og gikk. "Stikk innom en dag du har tid da", den var god. En dag hun hadde tid, når skulle det være. Jeg visste at hun hadde tid hver dag, hvorfor satt hun ellers lenger enn de andre på kontoret? Det var nok bare det at jeg skulle se langt etter en dag hun hadde tid til meg. Hun syntes sikkert jeg var en taper, det gjorde jo alle, alle utenom Berit da. Jeg så meg tilbake. Hun så lei seg ut, som om hun hadde forspilt en sjanse, men det var bare skuespill. Innerst inne var hun sikkert lettet over å ha kvittet seg med et potensielt problem, meg. Jeg subbet sakte bortover. Sølvbryllup ja, sikkert den eldste unnskyldningen i boka. Det burde ant meg at en jente som henne hadde høyere mål. Jeg var jo bare 1m 73cm (he he). Hvis galgenhumoren hadde vært fysisk tilstede ville jeg drept den. Apropos drepe, det var jo også en tanke. Ikke det at jeg ville skade henne, men det ville jo være til hennes eget beste. Hvis jeg drepte henne ville hun aldri bli sveket av en annen mann mer, aldri oppleve resten av livets problemer. Hun kom sikkert til himmelen eller noe sånt også. Dessuten, hvis jeg stoppet henne ut, ville hun alltid være trygt hos meg. Også ville hun holde seg ung og pen, og aldri være lei seg. Jeg var hypp på en heavy dose, hele Lise i en stor pose. Stoppe henne ut, ja det var svaret, stoppe henne ut slik som jeg ville ha det. Bak meg var Lise forsvunnet, sikkert inn på jentedoen for å tørke vekk de kunstige tårene. Her måtte det handles raskt. Hvor, når og hvordan skulle det skje. Det første spørsmålet hadde jeg svar på uten å nøle - på toalettet skulle det skje, og det måtte skje fort. Men hvordan skulle jeg drepe henne. Jeg hadde ikke pistol, eller kniv. Skulle jeg kvele henne, eller ville det være vanskelig. Nei vent, jeg hadde jo en kniv, barberkniven. Å Lise, endelig skulle du bli min!! Jeg sjekket gangen, og alt var klart. Et øyeblikk står jeg helt stille, som om jeg var fryst, før jeg løper mot sikringsskapet, like borti gangen. Hmm.... la meg se... jo der ja. Jeg flipper ned bryteren merket toaletter og stellerom. Nå bør det være i orden. Uten å tenke noe videre over det løper jeg til jentedoen. Her må det handles raskt, før hun forlater rommet. Så jeg åpner døra, går inn og stiller meg rundt hjørnet og lukker døra igjen fort. Lyden av skritt nærmer seg meg, hun er på vei mot døra. Jeg hopper frem og kutter over strupen med barberkniven, tar et par tørk med tørkepapir for å ikke skitne meg til så mye. Jeg merker hvor varm hun er med en gang, før hun blir kaldere og kaldere. Jeg legger henne ned på gulvet og løper ut, og bort til vaktmesterens kontor. Han er selvfølgelig ikke her, det er helt tomt i gangene. Så river jeg med meg et par av disse store sorte søplesekkene og kommer anpusten inn på damenes WC. Det er fremdeles mørkt, og jeg kan skimte litt blod når jeg lukker opp døren. Ellers lukter det ganske rent, såpe faktisk. Hun vasket sikkert hendene før jeg kom inn. Det værste var å få henne ned i søplesekkene. Ikke nok med at hun var tung, søplesekkene var ikke så store. Uansett, etter noen hektiske minutter får jeg dratt henne ut og setter søplesekken (jeg har to utenpå hverandre) ved heisen. Det er sikkert ingen som sjekker dem, dessuten ser jeg jo ingen rundt her. Tilbake ved sikringsskapet slår jeg lyset på igjen, løper inn på jentedoen og vasker opp det lille blodsølet som faktisk ble på gulvet. Heisen åpner seg med en gang jeg trykker på knappen, og jeg drar sekken inn. Puh, for et slit, men hva gjør man ikke når man er forelsket. Ute på parkeringsplassen er det bare to biler, den ene er min. For å gjøre en lang historie kort, etter mye kjøring rundt omkring kom jeg tilslutt hjem til huset mitt litt utenfor sentrum. På denne årstiden er det mørkt allerede ved halv syv-tiden, og etter så lang tid jeg brukte på å kjøre omveier er mørket på min side da jeg bærer sekken opp trappene og inn døra. Endelig min. Ikke for å skryte, men jeg synes dette var et ganske bra påfunn. Nå gjenstod bare å stoppe ut Lise, og så var hun min for resten av livet. Og ikke nok med det, hun ville jo holde seg ung så lenge jeg levde iallfall. Jeg kunne ikke la være å glise, det kom helt automatisk. Å du, hvor smart jeg var. Naboene var selvfølgelig ikke noe problem, jeg arbeidet i kjelleren i stummende mørket. Jeg kunne bare føle meg frem, som om det gjorde noe. Jeg trengte jo ikke akkurat å be om lov til å ta på henne. Nede i kjelleren begynte jeg med arbeidet. Det var en langsom prosess, for jeg tok meg god tid. Dette skulle bli mitt mesterverk. Jeg kuttet henne opp langs siden, og dro ut innvollene, omtrendt som når man renser fisk. Hodet gjorde jeg ikke noe videre med. Kanskje det er best om jeg hopper over noen av detaljene her. Til slutt kledde jeg på henne og satt henne opp på en stol. Deretter knuste jeg lyspæren i taket med bare hendene så jeg begynte å blø. Hvis noen kom innom var det greiest at det ikke var noe lys i kjelleren. Du kan jo lure på hvordan jeg ville se henne selv, men det ville jeg ikke, for å si det sånn. Jeg ville ikke se hvordan hun så ut nå, for selv om jeg hadde holdt på i vel 7 timer visste jeg at hun neppe var penere nå enn før jeg drepte henne. Dessuten kunne jeg se med fingrene, jeg hadde jo klart på kle på henne i stummende mørke. Jeg våknet da stikkende solstråler trengte seg inn gjennom vinduet ved to-tiden (vinduet mitt vender mot vest) neste dag. Nå hadde jeg ingen bekymringer lenger, Lise var jo hos meg. Hun hadde jo overnattet nede. Gliset bredte seg halveis rundt hodet mitt, jeg var så utrolig morsom. Jeg gikk rundt i huset og ryddet opp, tørket bort blod og annet som jeg fant. Det var lørdag, så jeg hadde fri fra jobben. Så gikk det et par timer. Ding-dong, hjomet det plutselig gjennom huset. Jeg frøs til is, og så kom det igjen, lyden fra ringeklokka "ding-dong". Praktisk talt hele livet mitt hadde jeg ventet på den lyden; besøkslyden, bare ikke idag. Hvem kunne det være tro, politiet kanskje? "Neida, det er sikkert ikke dem" kom det fra min indre og lite morsomme stemme. Hva skulle stakkars jeg gjøre? Det ringte på døra igjen, og ekkoet lød gjennom huset: "gnod-gnid...gnod-gnid...gnod-gnid" Jeg fortet meg å låse kjellerdøra, og gikk for å slippe inn politiet. Nå måtte jeg late som ingen ting hadde skjedd. "OVERRASKELSE! Mamma følte seg ikke bra så vi utsatte sølvbryllupet til neste uke. Er det ikke fint, nå kan vi være sammen i helgen!" Sjokket var enormt. Hva var dette, en drøm? Etter litt gikk det opp for meg at det virkelig var Lise som stod foran meg. M-m-men hun var jo levende! "Kom inn, kom inn, Lise" sa jeg, så jeg skulle få litt tid til å tenke meg om. Ikke lenge etter gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort - drept feil person! Jeg fulgte Lise inn i stua og gikk selv ut i gangen igjen. Jeg måtte tenke. Utrolig mye svirret rundt i hodet mitt en god stund, før jeg tilslutt bestemte meg for å se hvem jeg hadde drept. Med en stor lommelykt i hånden listet jeg meg ned trappen og bort til stolen der tidligere Lise satt. Hvem var det nå som var så uheldig å bli offer for denne ugjerningen jeg hadde gjort tenkte jeg og snudde stolen rundt. Stolen knirket ivrig da Harald snudde den. De fire gyllenbrune bena glinset i lyset fra lommelykten, og røpet materialet under brunfargen. Det var den fineste Eik ifra skogen, omhyggelig beiset ikke i ett, men to strøk. Den nakne stolryggen krummet sensuelt bakover, og minte gamle dager - før putene kom. Og forfatteren dro det hele ut i flere og flere ord. Han ville ikke si hvem som satt død i stolen før det var ytterst nødvendig... For Harald frøs det nedover ryggen da han så hvem det var - hans aller kjæreste venn, vaskedamen Berit. Harald hadde drept sin beste venn! Han kunne se hvordan alt hadde gått for seg, Berit hadde nok vært igjen etter kontortid (kanskje ikke så rart) og vasket toalettene da Harald kom stormene inn med barberkniven. Ååå, det hele var så alt for grusomt. Barberkniven kom til å få det siste ordet i denne fortelling. Du skjønner, Harald var fremdeles ubarbert, og nå var det på tide med en aller aller siste barbering, hvis du skjønner hva jeg mener. Det gjorde ikke Harald, som stod og klødde seg i det korte skjegget. Steg for steg gikk han oppover trappen, målbevisst mot et bestemt rom i andre etasje - badet. Da han kom opp åpnet han medisinskapet, tok frem den blodige barberkniven og vasket den. Han la så barberkniven mot huden og barberte seg, før han gikk ned til Lise. "Da drar vi da. Jeg vet om et flott utested vi kan dra til", sa Harald. Litt etter satt de seg i bilen, og så forsvant motorduren i det fjerne. Etter den dagen barberte aldri Harald seg. Og i huset var det atter stille, og har ikke Berit våknet til live enda så er det stille der fortsatt.
Forside
