Kvinnekamp i går - kvinnekamp i dag Gjennom dette essayet stiller jeg spørsmålet om hvordan dagens kvinnekamp er i forhold til kvinnekampen i 1880-årene. Har det foregått en utvikling, eller står kvinnene i 90-årene på samme sted som kvinnen i 1880-årene? Jeg vil skal også prøve å besvare spørsmålet, hvilket jeg betrakter som en meget vanskelig oppgave. Dette fordi det for det første krever en dypere innsikt både i dagens og 1880-årenes kvinnekamp. Det er dessuten vanskelig å få et realistisk og nyansert bilde av den tidlige kvinnekampen gjennom litteraturen. Den siste utfordringen ligger i å vurdere dagens kvinnekamp som en objektiv observatør. For å få dannet seg et noenlunde troverdig bilde av den tidlige kvinnekampen, er egen bredde i den litteraturen fra 1880-årene et godt utgangspunkt. Av litterære verk har jeg har lest Skrams Constance Ring, og Lies Et ekteskap. Disse verkene gir en dyp forståelse for samfunnsforholdene. Men jeg har også benyttet ren faghistorisk litteratur for å skaffe meg et mer faktabasert bilde av samfunnsdebatten i 1880-årene. Kvinnekampen er selvsagt en kompleks problemstilling, og vi må dele den opp i flere «understrider» for å kunne trekke noen slutninger i det hele tatt. Vi skal se på konkrete stridsspørsmål som utgjorde den tidlige kvinnedebatten, og lete etter paralleller til dagens likestillingskamp. På 1880-tallet var et av spørsmålene hvorvidt kvinnene skulle ha rett til å ha særeie. Alternativet var å ha felleseie i ekteskapet, men praksis betydde dette at mannen skulle være enerådene over økonomien i ekteskapet. Fra Lies Et ekteskap husker vi skildringen om ekteskapet hvor kvinnens økonomiske rolle var ikke eksisterende. Mannen tok alle vitale avgjørelser for familien, mens kvinnene fikk ta seg av de praktiske gjøremålene. Dette var samtidens oppfatning av ekteskapet. Og deler svær mange likhetstrekk med Skrams skildring av ekteskapet. Skram viser at kvinnene har en passiv rolle i ekteskapet. Et slikt syn klargjør stortingsrepresentant Skaar, da han i 1881 uttaler seg om konsekvensene av en eventuell kvinnelig særeierett: «Et brud på mannens herserret, et brud på kvindens ret til at være kvinne». Det er heldigvis ikke slik en ser på ekteskapet i dag. Kvinnen har blitt langt mere sidestilt i ekteskapet, familiene er blitt mer enhetlige, og vitale avgjørelser fattes etter beste evne i fellesskap. I stedet for en diktaturpreget ektemann. Dette viser at dagens hustru har en helt annen posisjon i forhold ektemannen enn kvinnene hadde på 1880-tallet. Med denne vinklingen kan vi vel si at kvinneforkjemperne virkelig har hatt suksess. Men det skal også la seg gjøre å argumentere i motsatt retning. Når en ser på dagens kvinnekamp, foregår den egentlig innen for ett felt, nemlig yrkeslivet. Den første kvinnen som tok eksamen i Norge var Ida Thoresen, og dette gjorde hun 8.september 1881. For at hun skulle få lov til å ta eksamen, ble saken nøye vurdert og først avslått av de relevante instanser. Saken måtte gjennom stortinget og en regjering som sanksjonerte nølende, før eksamenen hennes ble et faktum. For hun og andre kvinnesaksforkjempere var dette en stor seier. At kvinnene ikke kunne ta eksamen på linje med mennene hadde sin helt klare konsekvens, da det i praksis utelukket dem fra yrkeslivet. Ser vi på dagens kvinnekamp, er det akkurat rundt dette spørsmålet det ropes høyest. I dag er det sentralt at kvinnene skal få samme lønn for samme arbeid som mennene, og det arrangeres kurs for å få flere kvinnelige ledere. Spørsmålet har altså vær det samme i 110 år nå. I en mer universell utgave kan stilles slik: I hvilken grad skal mennene slippe kvinnene fri i yrkeslivet? Altså er essensen i dette spørsmålet er det samme som i 1880-årene, men i en moderne utgave. Men hvordan kan det være tilfelle at kvinnekampen i praksis ikke har gått videre? Norsk Kvinnesagsforening ble stiftet i 1882. Kvinnene har hatt en forening for å tale sin sak i 110 år, og det primære spørsmålet står ved lag? Vi har sett at ting virkelig har skjedd, at kvinnenes sak virkelig har gått fremover, men det beviser bare hvor tung skuten å snu. Men viktigst av alt er å legge merke til betydningen av det forfattere som Skram og Lie tok opp i sine bøker. Disse bøkene har gitt oss sammenligningsgrunnlag av ypperste kvalitet. Det er vrient å tippe noen årsak til den dårlige fremdriften i kvinnekampen. Men det lar jo seg forstå når en tar med at en egentlig spurte de ledende innen politikken om de kunne tenke seg å la kvinnene få konkurrere om makten. Har vi ikke lært et sted at den som har makt, vil misbruke den, Ibsen har klargjort dette. Dette sitatet forteller hva Ibsen mente om at 522 formannskap ble spurt til råds om spørsmålet om særeie eller felleseie: «At spørge mændene tilråds i en slig sag er det samme som at spørge ulvene, om de ønsker øgede beskyttelsesmidler til fordel for saueflokkene.» Her gir Ibsen grunnlaget for hele min påstand om at kvinnekampen vi har i dag, er den samme som vi hadde før og vil være kvinnekampen i tiden som kommer. Helt enkelt prøver jeg å si at kvinnekampen har så lav progresjon fordi det gjennom hele striden har vært menn som har regulert striden. Det har hele veien vært menn som skal avgjøre kvinnesaksspørsmål, hvor de fleste har sett på dette som en mulig svekkelse av egen posisjon, således har utviklingen gått tregt. Til slutt vil jeg bare ta med at jeg selv er litt redd for at kvinnene skal ta helt over. Tenk om det ikke lenger ble in å være mann, og kanskje kvinnene til og med tjente mest? Kvinnene kan bli maktsyke og forsøke å undertrykke mennene. Vi må holde kvinnene nede på et fornuftig nivå!
Forside
