Ta den !! Det jomet fra badet i annen etasje der jeg stod foran det nedduggede speilet og med akrobatiske bevegelser prøvde å fordele den nye hår geleen fra Vella. Mor løp med tunge skritt ut i entreen der telefonen hang på veggen og ringte og humpa så kraftig at den nesten datt ned.
Hun løftet av røret, og med høytidelig stemme introduserte hun seg selv. – Hei! Jenssen hær, rektor Jenssen. Mor blei med ett stille og forunderlig over hva dette kunne være for noe. –Det har seg slik at… sønnen din Kjetil, har ikke vært på skolen i det siste. –Kva er det du seier, guten min går jo ut kvar morgon, ja i åttetida.
Etter en stund bestemmer de seg for gå til bunns i dette. –Eg må jo finne ut kva sonen min held på med om dagen.
Ned trappen kom en nydusja gutt i sitt beste tenår, med godlukt under armene og den nyeste aftershaven fra Hugo Boss. Struttende av stolthet kom jeg, spankulerende som en annen arabisk oljesjeik. Da jeg var kommet sirka halvveis ned i trappa stoppet jeg og måtte avbryte tankene mine i det mor kommanderte som en krigsveteran fra andre verdenskrig, med den stemmen og tonelaget som bare viste seg i dagslys når storesøster har hatt fester hjemme, og vi har kommet litt for tidlig hjem fra hytta, der været var så dårlig at torvet på taket fulgte med stormkastene til plasser som ikke hadde fått navn enda: - Kva i Guds navn held du på med om dagane, eg har nettopp tala med rektoren din og har fått vete at du ikkje har vært på skulen i det siste. Jeg viste ikke hva jeg skulle si! Så med et ansikt som lignet mest på en litt for stor tomat prøvde jeg meg fra med en setning a’ la: -Hva er det du snakker om? –HVA! Freste hun! Er det, det beste du kan komme med? Setningen kom fossende sammen med to og en halv desiliter spytt og enzymer, blandet med delikate rester fra frokosten tidligere. Det var lenge siden jeg hadde sett henne så sint.
Nå var alt tomt, helt tomt, hele hodet føltes som om det var totalt tomt. Hva skulle jeg si? Etter noen fryktelige lange, resymerende og tanketomme sekunder, fikk jeg presset frem at det hadde vel ikke hun noe med. Føttene begynte å bevege på seg, fortere og fortere, til slutt travet jeg med forte hoggende skritt gjennom stua ut i entreen, tråkket på meg skoene som garantert var laget av små u6skyldige barnehender med ømme og blodsprengte fingre etter fjorten timers skosying, i en bortgjemt og luguber lagerbygning i en av Bangladesh`s bakgater. Fikk kommet meg ut på gårdsplassen. Der stoppet jeg! Nå var det som om verden stoppet igjen. Alt stod stille, det eneste jeg klarte å konstatere var at det var bitende kalt og at vinteren var nær. Jeg fikk hentet tankene tilbake. Jeg måtte jo ha jakken min, den hadde jeg glemt. Det fikk bare være, ikke før alt i verden skulle jeg inn i det huset igjen!
Det var bare en ting å gjøre. Komme seg på toget raskest mulig! Jeg sprang alt de stakkars føttene mine maktet, opp Oscarsgaten og videre opp Riddeskjolsgaten, krysset Parkveien uten å se meg for, satte inn et ekstra gir gjennom slottsparken, så da jeg løp over slottsplassen så bare gardistene dumt på meg og trodde sikkert at det bare var en gal unge med MBD eller noe. Når sant skal sies, vil jeg helst ikke tenke på hvor dum jeg må ha sett ut der jeg sprang gjennom Oslos gater. Da jeg var kommet midt på Karl Johan sakket jeg ned på tempoet og begynte å gå i stedet.
På skjermen med alle togavgangene lyste det med grønne bokstaver og med alt i klartekst. Hokksund…….. Hokksund. Der stod det! Avgang om 5 – 7 minutter. Det myldret av folk og jeg ålet meg fram mellom menneskemengden som presset seg fram mot toget.
Vel inne i toget med betalt billett i hånden fikk jeg litt tid til å tenke på hva som egentlig hadde skjedd disse timene på morgenen. Alt var jo bare så tåpelig. Egentlig ingenting å snakke om. Jeg bestemte meg for at når jeg var kommet inn til tante Astrid i Hokksund, skulle jeg ring hjem og forklare alt sammen, nesten alt. Hvor jeg hadde vært om dagene var en hemmelighet. Jeg måtte finne på noe om datahakking eller at jeg var så lei av skolen at jeg måtte ha noe fri……
Forside
