12. januar var midtsommernatten. Da ble ølet båret fram, og en drakk til gudene for et godt år og fred. Det ble ofret kraftfulle dyr, som okser og hester, fordi jorden trengte tilførsel av kraft.
I Gulatingsloven står det: ”Blot er oss òg forbodi; me skal ikkje blote til heiden gud eller hauger eller horger.” Denne loven ble skrevet ned omkring år 1250.
Kristendommen har eksistert på Vestlandet helt siden 700-tallet. Dette vet vi fordi det er funnet smykker, formet som kors, i graver. Noen av disse smykkene kan datere seg tilbake til rundt år 750.
Gjennom hele middelalderen og langt inn i vår tid ble tiden før jul og julen, regnet som en farlig og utrygg tid. Julenatten kom de døde på besøk, og de levende måtte ruste seg til å ta i mot gjestene. Husbondsfolket sov på halm på gulvet, og overlot sengene sine til de døde. Julematen stod på bordet hele natten, for at de døde også skulle få forsyne seg.
En ung jente led Martyrdøden på Sicilia omkring år 300. Denne unge jenten fikk helgennavnet Sankta Lucia fra det latinske ordet lux, som betyr lys. Minnedagen hennes er 13. desember. Feiringen av Lucia, den gode jenten som døde for det hun trodde på, bredte seg over hele Europa og i Norden mest til områdene omkring Vänern i Sverige.
Den nissen vi hadde i Norge ble kalt tunkallen eller haugkallen. Han voktet gården; husene, dyrene og menneskene, året rundt. Men han var ikke alltid den snille og gode vokteren. Fikk han det ikke som han ville, kunne han hevne seg. Denne nissen kom ikke med gaver. Men etter hvert smeltet han mer og mer sammen med St. Nikolas. St. Nikolas var en helgen som i katolske land gikk eller rei omkring 6. desember og delte ut gaver til barna. Nå kommer Julenissen hver jul i rød topplue og med langt hvitt skjegg og deler ut gaver til alle snille barn.
Navnet på vår julefeiring er kalt opp etter den Norske tradisjonen og viser at den har vært særlig sterk. I andre land i Europa er høytiden kalt opp etter han som ble født, og det som skjedde. Noen eksempler er: Christmas, som er engelsk, Nöel, som er fransk og betyr fødsel og Weihnacthen på tysk, som betyr den hellige natten.
Til jul ble det slaktet, hogget ved, brygget øl, bakt flatbrød, kling eller lefse, støpt lys, stelt til rene klær, vasket og pyntet. Alt dette var vanlig til jul. En ville markere høytiden med å ha noe utenom det vanlige. Mye av slaktingen skulle være over alt i oktober. Det kunne være en vêr, bukk eller geit. Først i nyere tid at det ble vanlig med gris. Også fuglene skulle ha noe ekstra til jul, derfor henger vi opp julenek.
Kjøtt som vêr, bukk eller geit var vanlig. Fiskemat var også mye brukt. Det var torsk eller storkveite, der man kunne få tak i fersk fisk, ellers var det lutefisk. I høytidshelgene bakte de kling eller lefse og de fleste hadde sin egen oppskrift. Ved maten spiste de kling eller lefse og drakk øl som husbonden selv hadde brygget. Det var en æresak å ha godt øl.
Til jul skulle alle bade og skifte på seg rene klær. Først husbonden og kona, og deretter barna og tjenerne. De håndhilste på hverandre og sa: ”God dag, gledelig jul, lykke og signing og alt som godt er”. Så spiste de kake og drakk øl.
Julemiddagen startet de fleste steder klokken fem da helgen tok til. Fisk og grøt var vanlig. Selv om det var vanskeligere å få tak i enn kjøtt, holdt en på tradisjonen med fisk. Maten sto på bordet hele julenatten.
På bordet lå det en hvit duk, og det brant lys. Ved kveldsmåltidet ble juleevangeliet lest og en sang gjerne julesalmen ”Et lite barn så lystelig”.
Julegaver var det ikke mye av, verken for rike eller fattige. Man kunne kanskje få et klesplagg, som votter eller strømper. Flere kunne få et eple, de måtte dele. Det ble vanlig med gaver til barna på julekvelden, først i Tyskland, på 1500-tallet.
Etter reformasjonen på 1500-tallet mente de, i de protestantiske landene, at det var Jesus Kristus som delte ut gavene, ikke St. Nikolas. Jesus Kristus var giveren av alle gode gaver. Derfor ble skikken flyttet over fra 6. desember.
Juletreet kom til Norge i 1840, først i byene. På landsbygden skal det ha kommet rundt 1880.
1. juledag var særlig hellig. Da kom folket til kirken med hest eller båt, og etterpå holdt de seg i ro hjemme. En skulle aldri gå gardimellom den dagen, dagen var for hellig til det. 2. juledag begynte all julemoroa. Folk kledde seg ut og gikk julebukk.
Man gikk julebukk rundt i grannelaget og det var viktig å gjøre seg ugjenkjennelig. Man kunne skape om stemmen, hå maske og kle seg ut i rare klær. Alle steder man kom, ble det servert øl og kake. Denne tradisjonen er kjent fra mange land, her i landet både i byene og på landet.
13 dag jul, 6. januar, hadde julebukkene med seg sopelimer og gikk rundt og sopte ut julen. Høytiden var over, og en måtte tilbake i det vante arbeidet og med den vanlige maten.
Forside
