Du så meg inn i tilsynelatende arrogante øyne. Med blikket ditt grov du dypere, og etter mye hardt arbeid, støtte du på den kinesiske mur. I netter og dager klatret du helt til du nådde toppen og hoppet over til baksiden. Der fant du dype sår som gråt med hendene foran øynene(for sår vet at øyne er sjelens speil).
Du blunket til slutt, og så igjen den samme jenta med de samme øynene. Hun hadde hodet hevet, brukte bestemte ord, eide glitrende lekende smil(som hun egentlig hadde sjålet), dog litt uklare øyne som man ikke helt kunne sette ord på.
Du trakk meg ordløs inntil deg. Omtenktsomt la du armene dine forsiktig rundt meg. Du holdt meg hardt og bestemt, for du hadde sett kalde sår som gråt og skammet seg over sitt utseende. Du strøk meg magisk i sjelen, mens du prøvde å lime sammen ødelagte følelser med vakre kroppsord.
Du forstod at øynene mine ikke skulle henges opp på veggen slik som et speil. Jeg skulle henge meg selv opp i øynene mine, og da kunne også andre se hvor vakker jeg ikke var. Du hjalp meg til å skjønne at jeg ikke kunne leve hele livet med skitne øyne. Jeg forstod dine hviskende ord, og nå lukker sårene mine bare det ene øyet mens de blør.
Forside
