Jesus, sønn av Gud, den allmektige, grunnleggene av verden og kristendommen.
Jesus levde fra år 0 til ca. år 30.
Han ble korsfestet pga. at han gjorde noe som ikke var likt på den tiden eller nå;
Han motsa de i makt. Han skapte tilhengere. Han ble bedre likt enn kirken og de skriftlærde. Men i dag ville Jesus blitt sett på som sinnssyk. Selvsagt ville noen ha trodd på han. Men nå til dags dør folk hverdag av medmenneskers grusomhet, noe som gjør folk mer kritiske og skeptiske. Når så mye gale skjer ville ikke så mange trodd en fyr med langt hår, strie-sekk-kjole og sandaler. Noen ville kanskje til og med foreslått å sende ham til galehus. Men Jesus var heldig og levde på sin egen tid, når folk hadde lite ting og strenge regler. De fleste var fattige, undertrykte og uskolerte.
Folket hadde behov for en ”Helt” eller en ”Frelser”.
Men jeg ville ikke ha kalt han en frelser eller helt, jeg ville ha sett på han som en som manipulerer personer til å tro på sin nyoppfunne religion…
Jesus var (sikkert) veldig snill og godtroen, men den meste godtronende i Bibelen, er Jesus sin stefar; Josef.
Han er ikke egentlig Jesus sin stefar, for han og Maria var ikke gift før Jesus var født.
Hvem andre en Josef ville ha trodd (med litt undring) på at en engel fortalte at Maria at hun var gravid med ”Herrens” barn. I dag ville hun ha blitt beskyldt for å være utro. Men ikke Josef, han tok henne enda han ikke trengte. Hva hadde Jesus sagt om hans kone, Maria Magdalena (som han muligens var gift med) hadde sagt at en engel fortalte hun ventet barn, bare ikke med han?
Ville han ha trodd på det? Han hadde sikkert bedt om svar fra sin far. Tror du han svarte eller at Jesus tolket en stein som (tydelig) pekte sør, for nei? Hvem har beviste for at ”Gud” finnes?
Har noen, noen gang sett han?
Har noen, noen gang hørt stemmen hans svare?
Jeg tror ikke det…
Det er som i en film jeg har sett om Julenissen og leketøysfabrikken hans.
Barn trenger ikke å se den for å vite det finnes, de vet instinktiv at den finnes.
Men vet vi at Gud finnes?
Til og med blant disiplene, Jesus nærmeste venner, var det de som ikke var helt overbevist. Som måtte kjenne på Jesus sine sår for å tro på at han var stått opp.
Men hvem hadde ikke vært skeptisk, når du selv har sett dem bære liket?
Selv de som går i kirken hver søndag (som egentlig bare er de eldre og konfirmantene) og ”hjemmekristne” kan tvile. Å føle seg forlatt.
Som om Gud har forlatt dem. Det er naturlig å føle det slik. Livet går som i en berg-o-dal bane. Med oppturer og nedturer. På nedturene er det nok viktigst at man holder troen, slik at men innbiller seg at en høyer makt hjelper en gjennom det. Men det er også da det er vanskeligst å holde troen. Som når noen kjære dør. Du er knust, lurer på hvorfor akkurat den personen måtte dø… Som om Gud vil straffe deg for noe du ikke har gjort. Det er da man trenger trøst fra ham, og samtidig føler seg sviktet av ham... Vil man egentlig tro på en fyr med langt hår, strie-sekk-kjole og sandaler, som att på til har en hjelpende hånd i hvem som dør?
Vil man egentlig tro på strie-kjole fyren og han man aldri har sett???
Ingen kan argumenter i mot at Jesus noen gang har levd. Eller at han ikke påvirket tusenvis av folk. Han kan bli sett på som en inspirasjons kilde også, altså ikke bare en galning. Han var tross bare en tømmermann, de første årene. Så tok han en omvending og bestemte seg for å prøve noe nytt. Det går ikke an å forestille seg en verden, der ikke Jesus og Gud har vært med. En verden der du aldri har hørt om dem.
Men de stedene er ikke langt borte, i flere land er det folk som aldri har hørt om Gud og Jesus. Og enda flere mennesker blir jaget og drept fordi de tror på dem.
I Norge kan man tro på det man vil.
Om du vil tro på Allah, tror du på Allah.
Vill du tro på Buddha, tror de på Buddha.
Og om du vil tro på Jesus og Gud, tror du på Jesus og Gud…
Du kan utøve din tro i offentligheten (så lenge det ikke er noe helt sykt…). Norge har masse forskjellige kirker, templer og synagoger.
Vi kan tro på hva vi vil… men enda er det mange som ikke tror.
Tror de virkelig ikke på noe? Eller er de bare redde for at noen ikke vil like den troen de velger… hvorfor tror de ikke?
Jeg tror ikke at de kan svaret helt selv.
Men det er et godt spørsmål…
Noen mener det har med lover og regler på den tiden da Gud og andre Guder var viktigere enn noe annet. Og at det ikke helt passer in i dagens samfunn på samme måte. Men mange vet ikke helt hvorfor de ikke tror på noen av de altfor mange Gudene som finnes.
De greier vel ikke å bestemme seg for hvilken de skal tro på, og velger den enkle veien ut; ingen.
Akkurat som Peer Gynt.
Det ER vanskelig å holde seg til én Gud fra fødsel til død. Du lærer på skolen om mange andre religioner og alle har noe som de andre ikke har, noe som virker mer fristende. Om det er lov å eksperimentere med religioner har jeg aldri funnet ut, men jeg vet at noen religioner ikke tillater at du går ut og inn…
Gud selv har sagt at han skal være din eneste Gud, man han har også sagt at han gir mest oppmerksomhet til de som ikke er i hans tro. Han er både dominerende og fraværende ovenfor sine tilhengere.
Det blir mer som lærerer eller andre voksne som favoriserer. Bare motsatt, voksne ”ser” bare sine favoritter og de andre får henge etter. Gud ser de som er utenfor, og etser så vidt de som har tro til ham.
Så lønner det seg ikke å være utenfor, for da er du mer ”verdt” enn de som han alt har i sin ”makt”…?
Innenfor religion er det masse ubesvarte spørsmål å stille seg selv og sin Gud, men et viktig spørsmål er;
Forside
